Det hvite skip

Det hvite skipet går på grunn og synker, illustrasjon fra 1100-tallet.

Det hvite skip (engelsk White Ship, fransk Blanche-Nef) var et stort og moderne skip på begynnelsen av 1100-tallet. Det sank på sin jomfrutur i Den engelske kanal den 25. november 1120, utenfor havnen til Barfleur ved kysten av Normandie. Alle unntatt én person druknet, og blant de omkomne var prins William Adelin, arvingen til den engelske trone og den eneste legitime sønnen til kong Henrik I av England. Katastrofen var et sjokk for England og en personlig tragedie for kongen, og var middelalderens utgave av «Titanic»-ulykken.

Den samtidige William av Malmesbury skrev:

«Her døde også med William, Richard, en annen av kongens sønner, som en kvinne uten rang før hans tiltredelse hadde født ham, en tapper ungdom, og kjær for sin far for sin lydighet; Richard d'Avranches, andre jarl av Chester, og hans bror Otheur; Geoffrey Ridel; Walter av Everci; Geoffrey, erkediakon av Hereford; grevinnen av Perche, kongens datter; grevinnen av Chester; kongens niese Lucia-Mahaut of Blois; og mange andre... Intet annet skip brakte så mye sorg til England,».

Skipsforliset

Det hvite skip var et nytt og moderne skip som var eid av Thomas FitzStephen. Hans far hadde vært sjøkaptein for Vilhelm Erobreren da han invaderte England i 1066, og hadde siden fraktet Vilhelm fram og tilbake over kanalen resten av livet. Thomas tilbød å la kong Henrik I av England benytte skipet for å reise tilbake til England fra Barfleur. Kongen hadde allerede gjort reiseforberedelser med et annet skip, men foreslo at hans unge arving, den 17 år gamle prins William Adelin kunne reise med Det hvite skipet sammen med sitt følge i stedet for ham.

Henrik reiste av sted først og etterlot sønnen sammen med hans halvsøsken, Richard og Matilda, og andre av Englands unge aristokrater som festet ved stranden. Det var allerede blitt mørkt da det muntre selskapet gikk ombord, og heller ikke mannskapet hadde unnlatt å delta i festlighetene. Selskapet utfordret kapteinen til å seile forbi kongens skip. Skipet ble ført ut havnen av femti roere og inn i natten, men det styrte rett på et undervannsskjær som lå rett under havflaten (og som fortsatt kan bli sett fra klippene ved Barfleur) utenfor havnen. Skipet kantret og mannskapet og de tre hundre passasjerene veltet i sjøen. Man kan mistenke at de som hørte nødskrikene feiltolket det som det kongelige selskapets festligheter.

I henhold til Orderic Vitalis, en anglo-normannisk krønike-skriver i samtiden, foregikk katastrofen på følgende vis:

«Månens stråler lyste opp verden for omtrent ni timer, viste fram alt i sjøen for sjøfolkene. Thomas, kapteinen, samlet sine krefter etter først å ha sunket ned og, da han husket sine plikter, løftet sitt hode da han kom opp mot overflaten. Da han så hodene til de som klynget seg til spardekket spurte han «Kongens sønn, hva har skjedd med ham?» Da de skipbrudne mennene svarte at han hadde omkommet med sitt følge sa han: «Da er det forgjeves for meg å leve». Med disse ordene, i ytterste fortvilelse, valgte han heller å synke på stedet heller enn å dø for en konges vrede i raseri overfor tapet av sin sønn, eller lide mange år av straff i lenker».

Orderic Vitalis tok seg nok noen litterære friheter. Den 25. november var det faktisk nymåne og helt svart, noe som er bevist fra NASAs historiske himmeltabeller som var justert i henhold til den gregorianske og julianske kalender som ble benyttet på 1100-tallet.

Men kronikøren synes å ha fått sine informasjoner fra skipsforlisets eneste overlevende, en slakter fra Rouen som hadde blitt med Det hvite skip i siste liten. Slakteren overlevde da han var beskyttet mot den frosne natten ved å være kledd i en tykk og tett jakke av bukkeskinn. Tre fiskere trakk ham opp av vannet den neste morgenen.

Likevel skal William og flere av hans venner ha klart å få satt ut en livbåt. I siste minutt dro William tilbake for å redde sin halvsøster, grevinne av Perche, men da desperate passasjerer ifølge William av Malmesbury kastet seg i den lille livbåten, ble den «overfylt av de utallige som hoppet i den, kantret og sank og begravde alle uten forskjell i dypet».

I sin omtale av katastrofen skrev Henry av Huntingdon at William «istedenfor å bære sin broderte kappe... fløt naken i bølgene, og istedenfor å stige opp til en høyreist trone... fant sin grav på bunnen av sjøen». Williams hustru var på et annet skip da Det hvite skip forliste, slik at hun overlevde ham, for deretter å bli nonne og til slutt abbedisse av Fontevrault.

Årsaken til skipsforliset er noe uklar. Ulike fortellinger vitner om vin som fløt fritt i timene før seilasen, at kapteinen ble utfordret til å ta igjen kongens skip foran dem, og at prester ikke ble tatt ombord for å velsigne ferden på vanlig vis. Den engelske kanal har på den annen side i alle år vist seg som et forrædersk farvann, og tidvis vært vanskelig å krysse.

Ettervirkninger

Stefan av Blois, kong Henriks nevø ved hans søster Adela, skulle etter sigende også ha seilt med Det hvite skip, men ble isteden med kongens skip. Orderic Vitalis tilskriver dette et brått utbrudd av diaré eller magesyke. Stefan skal også ha mislikt den utstrakte drikkingen. Uansett grunn kan det ses som et grusomt skjebnens lune at Stefan av Blois på nære nippet unngikk døden i bølgene, ettersom et direkte resultat av William Adelins død var at Stefan overraskende maktet å la seg krone til Englands konge mens baronene satt i Normandie og diskuterte hvem som burde etterfølge den avdøde Henrik I.

Historisk fiksjon

Det hvite skipets forlis danner åpningen av Ken Folletts mest populære roman Stormenes tid (The Pillars of the Earth, 1989). Skipsforliset setter scenen for hele bakgrunnen i Folletts historie, som er basert på den etterfølgende borgerkrigen mellom keiserinne Maud av England og Stefan av Blois.

Skipsforliset er også beskrevet i detalj av Sharon Penman i den historiske romanen som gjorde henne kjent, Da Kristus og hans engler sov (When Christ and His Saints Slept, 1994). Skipet blir også referert til i Geoffrey Hills dikt «The White Ship» i diktsamlingen For the Unfallen. Det samme gjorde Dante Gabriel Rossetti i diktet «The White Ship: a ballad»; første gang utgitt i 1881 i hans samling Ballads and Sonnets.

Litteratur

• Chandler, Victoria: «The Wreck of the White Ship», i The final argument : the imprint of violence on society in medieval and early modern Europe, redigert av Donald J. Kagay & L.J. Andrew Villalon (1998)
• Lacey, Robert: Robert: Great Tales from English History. London 2003

Eksterne lenker

• Robert Lacey: «Henry I and the White Ship», utdrag fra et kapittel i Great Tales from English History (2003)
• Britannia.com: «The Wreck of the White Ship»
• T Brett-Jones, «The White Ship Disaster» (pdf file)
• Robert Lacey, «Henry I and the White Ship»