Hopp til innhold

Georg IV av Storbritannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «George IV»)
Georg IV
Konge av Storbritannia og Hannover
Født12. aug. 1762[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
St. James's Palace[5][6]
Død26. juni 1830[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (67 år)
Windsor Castle[7][8][9]
BeskjeftigelseKunstsamler, mesén, hersker, politiker Rediger på Wikidata
Embete
EktefelleMaria Anne Fitzherbert og Caroline av Braunschweig
Partner(e)
6 oppføringer
Mary Robinson
Grace Elliott
Elizabeth Conyngham, Marchioness Conyngham[10]
Frances Villiers, Countess of Jersey[10]
Elizabeth Lamb[10]
Anne O'Brien[10]
FarGeorg III av Storbritannia[10]
MorSophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz[10]
Søsken
14 oppføringer
Frederick, hertug av York og Albany (familierelasjon: yngre bror)[10]
Vilhelm IV av Storbritannia (familierelasjon: yngre bror)[10]
Charlotte av Württemberg (familierelasjon: yngre søster)
Edward Augustus, hertug av Kent og Strathearn (familierelasjon: yngre bror)[10]
Augusta Sophia av Storbritannia (familierelasjon: yngre søster)
Elisabeth av Hannover (familierelasjon: yngre søster)
Ernst August I av Hannover (familierelasjon: yngre bror)
Augustus Frederick, hertug av Sussex (familierelasjon: yngre bror)
Adolphus, hertug av Cambridge (familierelasjon: yngre bror)
Maria av Hannover (familierelasjon: yngre søster)[10]
Sophia av Hannover (familierelasjon: yngre søster)
Octavius av Storbritannia (familierelasjon: yngre bror)
Alfred av Hannover (familierelasjon: yngre bror)
Amelia av Hannover (familierelasjon: yngre søster)
BarnCharlotte Augusta
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Kongeriket Storbritannia
GravlagtSt. George's Chapel
Medlem avRoyal Society
Utmerkelser
28 oppføringer
Ridder av den Hellige Ånds orden
Ridder av Sankt Mikaels orden
Storkorsridder av Order of the Bath
Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden
Ridder av Det gyldne skinns orden
1. klasse av Sankta Annas orden
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Andreasordenen
Sydkorsordenen
Ridder storkors av den militære Wilhelmsordenen (1818)
1. klasse av Den røde ørns orden
Hosebåndsordenen
Tistelordenen
St. Patricks-ordenen
Guelferordenen
Sankt Mikaels orden
Det gyldne skinns orden
Sankt Stefans orden
Den sorte ørns orden
Hubertusordenen
Elefantordenen
Karl IIIs orden
Santiago-ordenen
Storkors av Tårn- og sverdordenen
Sankt Januarius-ordenen
Sankt Ferdinand-ordenen
Order of Pedro I
Storkors av de tre ordeners ordensbånd[11]
Annet navnGeorg August Friederich / George Augustus Frederick
Regjeringstid1820–1830
Signatur
Georg IV av Storbritannias signatur
Våpenskjold
Georg IV av Storbritannias våpenskjold
Georg IV av Storbritannia på Commons

Georg IV August Fredrik (engelsk George Augustus Frederick, tysk Georg IV August Friedrich (født 12. august 1762 i St. James's Palace, død 26. juni 1830 i Windsor Castle) var prinsregent i 1811–1820 og konge av Storbritannia og Irland og Hannover fra 1820 til 1830. Han var medlem av det tyske fyrstehuset Hannover.

Han var eldste sønn av Georg III av Storbritannia, Irland og Hannover og Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz og styrte fra 1811 som prinsregent på bakgrunn av sin fars sinnssykdom. Hans regentskap (engelsk: regency) ga navn til perioden, dens arkitektur og dens moter.[12] Georg IV fikk arkitekten John Nash til å bygge Royal Pavilion i Brighton og ombygge Buckingham Palace, samt Jeffry Wyattville til å gjenreise Windsor-slottet.

I hemmelighet hadde han giftet seg med en katolikk, Maria Fitzherbert, i 1785. I 1795 giftet han seg offisielt med Caroline av Braunschweig, som han forgjeves prøvde å skille seg fra etter å ha blitt konge i 1820. (Caroline døde i 1821.) Deres eneste barn, den 21-årige prinsesse Charlotte, døde etter selv å ha satt et dødfødt barn til verden i 1817.[13]

Georg IV ble den mest forhatte av Hannover-kongene. Befolkningen hatet ham for å leve i luksus og overflod på en tid da jevne folk sultet på grunn av krigen med Frankrike, og det var oppløp i gatene etter brød. Georg selv var smellfet, men fikk likevel dikteren Leigh Hunt idømt en bot på 500 pund og fengslet i to år for å ha kalt kongen «en feit adonis på 50».[14]

Da Georg IV døde i 1830, ble han etterfulgt på tronen av sin yngre bror Vilhelm.

Oppvekst

[rediger | rediger kilde]
Georg (t.v.) med sin mor dronning Charlotte og lillebroren Frederik. Malt av Allan Ramsay, 1764.

Georg IV ble født i St. James's Palace og fikk en litt skjev start, da hoffmannen jarlen av Huntingdon straks gjorde kjent at den nyfødte var en jente.[15] Som eldste sønn av et britisk statsoverhode ble han automatisk hertug av Cornwall og hertug av Rothesay ved fødselen. Få dager senere ble han utnevnt til fyrste av Wales og jarl av Chester.[16] Georg var den kvikkeste og mest lærenemme av kongens sønner og hadde stor sans for Walter Scotts verker. Det var han som sørget for å få Scott adlet til baron. Mer overraskende var det at Jane Austen blant favorittene hans.[17]

Fyll og kvinnehistorier

[rediger | rediger kilde]

Som syttenåring innledet prinsen et forhold til Mary Robinson (1757–1800) etter å ha sett henne som Perdita i skuespillet Florizel and Perdita 3. desember 1779. For å fortsette å treffe henne lovet han henne til gjengjeld 20 000 pund utbetalt, straks han fylte 21. Det løftet hadde han aldri til hensikt å oppfylle, selv om Robinson fikk en datter med ham. Robinson truet ham så med alle brevene han hadde sendt henne, som han hadde signert som «Florizel». Faren hans betalte til sist piken 5 000 pund og en årlig pensjon, som imidlertid kom uregelmessig. Mary Robinson ble senere en respektert skribent med venner som Mary Wollstonecraft og Coleridge.[18] Hun fikk sitt portrett malt av både Joshua Reynolds og Thomas Gainsborough, og er gravlagt på Old Windsor gravplass i Berkshire.[19]

Når Georg ville til sengs med en kvinne, prøvde han alle tricks han kjente. Hjalp det ikke med tårer, sinne eller tilbud om penger, påstod han at han var alvorlig syk eller vurderte selvmord. Han ba alltid sine erobringer om en lokk av håret deres som erindring. Etter hans død fant brødrene hans omkring 7 000 konvolutter som inneholdt nok kvinnehår til å stoppe ut en sofa; dessuten hundrevis av damehansker og hauger av kjærlighetsbrev. Prinny, som han ofte ble kalt, foretrakk overvektige kvinner eldre enn ham selv, såsom lady Melbourne, som trolig fikk et barn med ham; operasangerinnen Elizabeth Billington[20] og statsmannen Karl August von Hardenbergs kone, som kjapt ble sendt hjem til Tyskland i håp om å unngå skandale. Var ingen damer i hans egen krets tilgjengelige, gikk Georg på bordell. Han var stamkunde hos et hus i Covent Garden med pisking som spesialitet.[21]

Miniatyr malt av Richard Cosway, ca 1780.

Prins Georg var for det meste beruset. Til middagen drakk han minst tre flasker vin, og feiret enhver anledning med å drikke seg sanseløs, også da han var gudfar for greven av Rutlands sønn. Særlig gikk det med utrolige mengder kirsebærlikør. Charles Lamb skrev om ham:

Not a fatter fish than he
flounders round the Polar Sea.
See his blubbers at his gills.
What a world of drink he swills!

Ved den anledning fikk Georg sitt økenavn Prince of Whales = Hvalprinsen.[22]

Han er også foreslått som ett av flere mulige opphav til det engelske barnerimet:

Georgie Porgie, pudding and pie,
kissed the girls and made them cry.
When the boys came out to play,
Georgie Porgie ran away.[23]

Ungdom

[rediger | rediger kilde]
Søylene foran National Gallery på Trafalgar Square er hentet fra prins Georgs Carlton House.

Til sin 21. fødselsdag fikk prinsen Carlton House av sin far. Straks besluttet han å omdanne bygningen til et palass som kunne måle seg med Versailles og Vinterpalasset. Uten hensyn til kostnader ble skattebetalernes penger brukt til den mest avsindige luksus. Ett år brukte han mer enn 250 000 pund til nye møbler, et annet år ble møblene trukket om for 49 000 pund. I 1826 var Georg lei hele huset og fikk det rett og slett revet. Av all prakten finnes i dag bare søylene, som er gjenbrukt foran National Gallery på Trafalgar Square.[24]

Kort etter sin 21-årsdag ble han forelsket i den borgerlige Maria Fitzherbert, seks år eldre enn han, to ganger enke og katolikk. Hennes samtidige omtalte henne som stor og konete, med en lang, spiss nese, og munnen deformert av et dårlig tilpasset gebiss. Da hun avviste ham, grep han til sin velprøvde rutine med å innbille henne at han var alvorlig syk. Det festet hun ikke noen lit til, og til slutt fridde han til henne i desperasjon, selv om Act of Settlement 1701 utelukket en katolsk ektefelle fra å bestige tronen, og Royal Marriages Act 1772 forbød prinsen å gifte seg uten kongens tillatelse. Da fru Fitzherbert sa nei, insisterte han på at hjernen hans ville briste (My brain will split!). I juni 1784 gikk han så langt at han lot som han hadde knivstukket seg selv hjemme i Carlton House.[25] Fru Fitzherbert følte seg da så presset at hun sa ja til å gifte seg med ham, men i stedet dro hun straks utenlands. Hun skrev et avskjedsbrev der hun viste til at hun hadde avlagt løfte under press og derfor ikke anså seg forpliktet til å holde det. Prinsen besvarte dette med et 42 siders brev med selvmordstrusler.[26]

Maria Fitzherbert

Til tross for protester og advarsler lot paret seg vie 15. desember 1785 i hennes hjem i Park Street, Mayfair. De ble viet av en kurator ved navn John Burt, hentet fra Fleet-fengselet, der han sonet for sin ubetalte gjeld. Burt fikk 500 pund og et løfte om å bli utnevnt til biskop, hvis han forrettet og ellers holdt tett om vielsen. En av prinsens beste venner holdt vakt ved døren. Men få dager senere var historien likevel kjent i hele byen. Georg innrømmet likevel bare overfor sine aller nærmeste venner at den hadde funnet sted. Ellers benektet han alt, og fikk sin nærmeste politiske allierte, Charles James Fox, til kategorisk å avvise saken foran et samlet parlament. Fox var i god tro og tilga aldri prinsen dette sviket. Fru Fitzherbert kom i en merkelig stilling. Som offisiell prinsesse av Wales bodde hun i et flott hus i Pall Mall, der hun underholdt gjestene sine på storslått vis, og hun skaffet seg juveler til en verdi av 50 000 pund. Dette forbedret ikke prinsens økonomi; i 1786 skyldte han 250 000 pund, og seks år senere var beløpet fordoblet. En gang beleiret fogder fru Fitzherberts hus for å innkreve gjelden hans, og ga ham 24 timers frist med betalingen. Da han allerede hadde pantsatt det meste av sine egne smykker, betalte han ved å pantsette fru Fitzherberts.[27]

Forholdet varte likevel i 27 år, og overlevde også fru Fitzherberts forskrekkelse over Georgs svikefulle, bigamistiske ekteskap med prinsesse Caroline. Da fru Fitzherbert var 55 år, forlot kongen henne fordi hun var «en krakilsk gammel kone». Hun forlangte til gjengjeld en formell separasjon, og oppnådde etter en del offentlig skittentøysvask en årlig pensjon på 10 000 pund.[28] Offisielt fikk paret ingen barn; men det er blitt hevdet at fru Fitzherbert fikk barn som tok navnet Wyatt etter morens død.[29]

Prinsregent

[rediger | rediger kilde]
Caroline av Braunschweig, malt av Gainsborough Dupont omkring 1795.

Georg III var forferdet over sønnens oppførsel og hans støtte til Whig-partiet og Charles James Fox. I 1795 satt sønnen i så dyp gjeld at han så seg nødt til å gifte seg med sin kusine Caroline av Braunschweig – datter av farens søster Augusta – for at parlamentet skulle gå med på å betale gjelden hans. Han var frastøtt av brudens urenslighet, og hun av hans fedme i kontrast til det flotte portrettet av ham som hun var blitt vist. Han var døddrukken i sitt eget bryllup. Den følgende morgen var angivelig eneste gang de var sammen som mann og kone, da datteren prinsesse Charlotte (1796–1817) ble unnfanget.[30]

Bare få uker etter at Charlotte var født, ble foreldrene separert. Georg fikk et sammenbrudd da hun ble født, og skrev et testamente der han etterlot alt til «Maria Fitzherbert som er min hustru i Guds øyne, og alltid er og vil være det i mine». Men straks han hadde kommet seg, satte han testamentet til side og glemte det helt.[31]

I februar 1811 ble Georg prinsregent pga. farens sinnssykdom. Den gamle var far til 15 barn, men hadde ikke et eneste barnebarn som var født i ekteskap. Hans syv gjenlevende sønner ble av statsministeren, hertugen av Wellington, omtalt som «de mest fordømte møllesteiner noen regjering har hatt hengende rundt halsen». Shelley kalte dem «kongelige vampyrer».[32]

Georg IV fikk tre epileptiske anfall på den tiden han ble innsatt som prinsregent, og var da omtrent så gammel som faren hadde vært, den gang han fikk sine første anfall. Ved nyheten om seieren ved Waterloo ble prinsregenten hysterisk og måtte roes ned med store mengder alkohol. Iblant fantaserte han om å ha ridd hesten Fleur-de-Lys i et veddeløp, enda han var så overvektig at han bare kunne komme opp i salen ved hjelp av en sinnrik type heisekran; og om å ha deltatt i slaget ved Salamanca, forkledd som general Eberhardt von Bock. Mange av symptomene hans lå tett opp til dem som hans far utviste. Men da Sunday Times tok opp spørsmålet om prinsregenten faktisk led av nedarvet sinnssykdom etter sin far, ble Georg IV ute av seg, ville ha statsadvokaten til å reise sak mot avisen, og fikk presset innenriksdepartementet til å tredoble avgiften på alle søndagsaviser.[33]

Prinsregenten startet store byggeprosjekter, særlig med arkitekten John Nash. De utviklet Regent Street og Regent's Park, moderniserte Buckingham Palace og Windsor-slottet, og i Brighton ble Royal Pavilion reist. Georg fikk også overtalt regjeringen til å bygge et nasjonalgalleri. Ved sin fars død i 1820 arrangerte Georg en storslått kroningsseremoni i Westminster Abbey som han nektet sin kone adgang til. Hun var svært ubeleilig kommet tilbake fra Italia, der hun hadde bodd siden 1814, for å gjøre sine krav som dronning gjeldende.[34] Det ville Georg ikke høre om, og han var uklok nok til også å ville fjerne navnet hennes fra den anglikanske kirkes liturgi for ikke å utsette den engelske befolkning for den blasfemien det – med hans ord – ville være å be for henne. Han forlangte også en erklæring fra Overhuset om at Caroline hadde bedradd ham med kammertjeneren Pergami, og at ekteskapet dermed var oppløst. Saken var en enorm skandale som rystet det britiske samfunnet fra øverst til nederst. Carolines forsvarer, Henry Brougham,[35] var personlig overbevist om hennes skyld, men den kunne ikke bevises. Dessuten var kammertjenerne som hun ble beskyldt for å ha vært utro med, italienere, og dermed i den engelske befolkningens øyne helt utroverdige. Broughams kryssforhør av Majocchi resulterte ikke i annet enn at Majocchi sa Non mi ricordo («Jeg husker ikke»)[36] 87 ganger. Utsagnet gikk etterpå inn i engelsk dagligtale i en slik grad at det fikk folk til å le 50 år senere. Lord Broughams avsluttende forsvarstale ble regnet som den beste noengang. Han var helten som ble hyllet i gatene. For første gang hadde folkets opprørstrang vist seg som hengivenhet for dronningen, noe som åpnet veien for fredelige reformer fremover.[37]

Kort tid etter ble Caroline syk. Da Napoleon døde, sa Georgs tjener til ham: «Deres Majestets største fiende er død!» Georg skal ha svart: «Gud! Er hun?» Faktisk døde Caroline kort tid etter. Selv mente hun at hun var blitt forgiftet.[38]

Regjeringstid

[rediger | rediger kilde]
Litografi av Georg IV, 1821

Georg IV ble gjort til latter av briljante karikaturtegnere som Gilray, Rowlandson, Cruikshank og Heath, som alle ble rike på å gjøre narr av ham. Så langt gikk det at Georg tilbød Cruikshank 100 pund, bare han holdt opp med å tegne ham som en gammel fyllik. Til overmål var Georg vettskremt over den franske revolusjon. Han ble allerede bombardert med trusselbrev fra privatpersoner. Georg var så upopulær ved kroningen at direktøren for Det kongelige teater i Brighton utelot den tradisjonelle syngingen av nasjonalsangen, fordi han fryktet at den kunne utløse et opprør. Hvor enn Georg viste seg, ropte folk skjellsord etter ham og griset til vognen hans. Nasjonalhelten, hertugen av Wellington, ble buet ut i gatene da det ble kjent at han hadde erklært seg lojal mot kongen. I 1812, da sultende mennesker gikk i tog gjennom gatene og ropte «Brød eller blod!», måtte Carlton House bevoktes av soldater. Men på den tiden turde Georg knapt å være i London mer, men gjemte seg for det meste i Brighton.[39]

Hoffmannen Charles Greville beskrev kong Georgs dagligliv i 1829: At han spise frokost i sengen, leste avisene der, døset noen timer igjen og stod ikke opp før kl 18 når det var tid for middag. Så gikk han til sengs igjen senest kl 23. Han sov dårlig og ringte med klokken omkring førti ganger hver natt. Ville han vite hva klokken var, gadd han ikke snu hodet for å se på uret sitt som hang ved siden av sengen, men ringte på kammertjeneren. Det samme hvis han ville drikke av vannglasset sitt som stod på nattbordet; han gadd ikke strekke hånden ut etter det. Hans kammertjenere var derfor helt utslitte; de kunne ikke kle av seg om kvelden og knapt få lagt seg i løpet av natten.[40]

Befolkningens kamp for stemmerett tiltok, og Georg IVs regjeringstid huskes særlig for Peterloo-massakren i Manchester i august 1819, der kavaleriet angrep fredelige demonstranter på det mest brutale.[41] Selv påstod Georg med årene at han hadde deltatt i slaget ved Waterloo. Hver gang ropte han til statsminister Wellington: «Var det ikke sånn?» og denne svarte: «Jeg har ofte hørt Deres Majestet si så.» Med tiden foretrakk Georg Tory-partiet, og fra å støtte katolske krav, tok han avstand fra dem. Først i 1829 fikk Wellington tvunget ham til å underskrive Catholic Relief Act, som åpnet adgang til parlamentet for katolikker.[42]

Besøket i Skottland

[rediger | rediger kilde]
Samtidig karikatur av Georg IV iført kilt.

Georg IVs besøk i Skottland i 1822 var det første som var foretatt av en britisk monark siden 1650.[43] Også kongen viste seg iført kilt.[44] Hans opphold i Edinburgh skapte interesse og begeistring for alt skotsk, slik at kilten nærmest ble et moteplagg – mindre enn 80 år etter at den ble forbudt av engelske myndigheter i kjølvannet av slaget ved Culloden,[45] det siste slaget på britisk jord.[46]

Siste år

[rediger | rediger kilde]

Den aldrende kongen farget håret og brukte en formue på salver, eau de cologne og jasminolje. Han gikk med så tykk sminke at huden hans så ut som den var dekket av glasur. Den unge prinsesse Victoria syntes det var motbydelig å kysse farbroren på det fettete kinnet hans. Han led av høyt blodtrykk og fikk ofte en årelating før han viste seg offentlig. Han led også av hovne halskjertler, og dekket dem med høye halskrager som dermed kom på moten. Normalt fikk han sitt enorme korpus trykt sammen i et korsett, men da han skulle åpne Waterloo-broen, hadde han verken belte eller korsett på seg, så magen hang og slang rundt knærne hans. I de siste 8 årene av sitt liv led han av arteriosklerose, skrumplever og ødemer, og i sine siste måneder kunne han verken gå eller sove, ikke en gang ligge ned på grunn av pusteproblemer. Selv om han søkte lindring i en daglig drikk bestående av opium, giftkjeks, brandy og eau de cologne, skrek han innimellom av smerte så vaktene utenfor slottet hørte det. Liket hans truet med å sprenge kisten, så det måtte bores et hull som slapp ut noe av gassen. Et øyenvitne beskrev begravelsen hans som «mye det samme som styret hans hadde vært: En ubehagelig affære.» Times skrev i nekrologen at «det fantes aldri et individ mindre savnet av sine medskapninger enn den avdøde kongen».[47]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 16950, oppført som Đuro IV.[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Proleksis Encyclopedia, oppført som Đuro IV., Proleksis enciklopedija-ID 19038[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b The Peerage, oppført som George IV Hanover, King of the United Kingdom, The Peerage person ID p10079.htm#i100788, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.oxforddnb.com[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ PMCID 1905875[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ wikipedia.unicefuganda.org[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.victorianweb.org[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.independent.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g h i j Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ https://study.com/academy/lesson/regency-period-fashion-clothing-shoes.html
  13. ^ https://www.royal.uk/george-iv
  14. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 166), Virgin 1999, ISBN 1-7535-0360-3
  15. ^ http://www.bbc.co.uk/history/british/empire_seapower/george_fourth_01.shtml
  16. ^ Smith, E. A., p.1
  17. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. desember 2019. Besøkt 24. september 2019. 
  18. ^ https://www.regencyhistory.net/2014/04/mary-perdita-robinson-1757-1800.html
  19. ^ http://www.bbc.co.uk/berkshire/content/articles/2004/09/17/mary_robinson_hester_davenport_feature.shtml
  20. ^ [1] Tim Harford: Fifty Things that Made the Modern Economy
  21. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 169)
  22. ^ http://1812now.blogspot.com/2012/03/march-15-1812-charles-lambs-triumph-of.html
  23. ^ https://www.neatorama.com/2011/08/03/who-was-the-real-georgie-porgie/
  24. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 168)
  25. ^ http://www.englishmonarchs.co.uk/hanover_25.html
  26. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 171-72)
  27. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 167-72)
  28. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 173)
  29. ^ https://news.google.com/newspapers?nid=1144&dat=19370502&id=HSIbAAAAIBAJ&sjid=3ksEAAAAIBAJ&pg=4334,7012488
  30. ^ Kevin Flude: Divorced, beheaded, died... (s. 130), Michael O'Mara books, London 2009, ISBN 978-1-84317-362-5
  31. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 48)
  32. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 165)
  33. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 48-49)
  34. ^ https://www.britannica.com/biography/George-IV
  35. ^ https://spartacus-educational.com/PRbrougham.htm
  36. ^ https://www.britishmuseum.org/research/collection_online/collection_object_details.aspx?objectId=1488070&partId=1
  37. ^ Paul Johnson: The Offshore Islanders (s. 265), Phonenix giant paperbacks, 1995, ISBN 1-85799-381-0
  38. ^ Kevin Flude: Divorced, beheaded, died... (s. 131)
  39. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 167)
  40. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 171)
  41. ^ http://www.peterloomassacre.org/history.html
  42. ^ Kevin Flude: Divorced, beheaded, died... (s. 131)
  43. ^ http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/george_iv_king.shtml
  44. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. september 2019. Besøkt 24. september 2019. 
  45. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. september 2019. Besøkt 24. september 2019. 
  46. ^ http://www.aftenposteninnsikt.no/viten/det-siste-slaget-p-britisk-jord
  47. ^ Karl Shaw: Royal Babylon (s. 175-76)
Forgjenger:
 Georg III  		Konge av Storbritannia og Irland
 Etterfølger:
 Vilhelm IV 
Konge av Hannover

Stamtavle

[rediger | rediger kilde]
Georg IV av Storbritannia – stamtavle i tre generasjoner
Georg IV av Storbritannia Far:
Georg III av Storbritannia 		Farfar:
Fredrik Ludvig av Hannover 		Farfars far:
Georg II av Storbritannia
Farfars mor:
Sophia av Celle
Farmor:
Auguste av Sachsen-Gotha 		Farmors far:
Friedrich II av Sachsen-Coburg-Gotha
Farmors mor:
Magdalena Augusta av Anhalt-Zerbst
Mor:
Sophie Charlotte av Mecklenburg-Strelitz 		Morfar:
Karl I av Mecklenburg-Strelitz 		Morfars far:
Adolphus Friedrich II av Mecklenburg-Stretlitz
Morfars mor:
Christiane Emilie Antonie av Schwarzburg-Sondershausen
Mormor:
Elizabeth Albertine av Sachsen-Hildburghausen 		Mormors far:
Ernst Friedrich I av Sacshen-Hildburghausen
Mormors mor:
Sofie Albertine av Erbach

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Georg_IV_av_Storbritannia&oldid=24513314»