Karol Sidor
| Karol Sidor | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 16. juli 1901[1] Ružomberok | ||
| Død | 20. okt. 1953[1] (52 år) Montréal | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Slovenská ľudová strana | ||
| Nasjonalitet | Tsjekkoslovakia Canada | ||
Karol Sidor (født 16. juli 1901 i Ružomberok i den slovakiske delen av kongedømmet Ungarn i Østerrike-Ungarn, død 20. oktober 1953 i Montréal i Canada) var en slovakisk nasjonalistisk politiker og journalist. Han var politisk aktiv fra tidlig alder for den slovakiske nasjonale sak, var imidlertid ikke avklart i sitt syn på det ganglige ved full uavhengighet og ble derfor stort sett satt på sidelinjen i den slovakiske republikks tid.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Sidor var bekjennende katolikk.[2] Han gikk på folkeskolen i Ružomberok og deretter på piaristenes gymnasi. Nasjonalisten Andrej Hlinka var katolsk sogneprest i hjembyen hans, og han ble et stort forbilde for Sidor i tenårene.[trenger referanse] I 1919 ble Hlinka arrestert i Böhmen, og den attenårige Sidor organiserte da en studentstreik i protest mot arrestasjonen.
I 1934 skrev Sidor en biografi om Hlinka.[3]
Politisk virke
[rediger | rediger kilde]Etter endt utdannelse ble han med i Det slovakiske folkeparti (SPP) og ble et av dets ledende medlemmer på partiets pro-polske fløy.[2] Imidlertid ble han snart assosiert med Ferdinand Ďurčanský- og Vojtech Tuka-fløyene i partiet. Han ble innvalgt i det tsjekkoslovakiske parlament i 1935, og noe merkelig gitt hans tidlige tanker om saken, ble han gitt i oppgave å argumentere mot Polens krav på slovakisk territorium.[2]
Den i befolkningen høyt skattede Sidor ble også lederen av Hlinkagarden, på livstid ble det bestemt, og ble promovert som en senere etterfølger etter Hlinka. Skjønt det skulle det ikke bli noe av.[2] Sidor gjorde Garden til personlig maktinstrument overfor Jozef Tiso, hans fremste rival innen partiet, og som etter Hlinkas død formelt overtok partiledelsen.[4]
Han fikk vervet som minister for slovakiske anliggender i den tsjekkoslovakiske regjeringen i 1938, en rolle som tok ham bort fra radikalerne i SPP med det resultat at Jozef Tiso kunne vinne kontroll over partiet fremfor ham.[2] Han ble mer og mer på vakt overfor Nazi-Tyskland og avviste Arthur Seyss-Inquarts fremstøt i 1939 om at Slovakia burde erklære uavhengighet, noe som førte til at nazistene konsentrerte sin innsats om å bearbeide Tiso i stedet.[5] Da Slovakias uavhengighet ble erklært, fungerte Sidor som landets innenriksminister i litt over en måneds tid i 1939, før deres press tvang ham ut.[6]
Sidor var sterkt antisemittisk, men hadde likevel forbehold mot nazistene og skulle senere bare tjene sitt land langt borte, som sendemann til Den hellige stol.[2] Fra januar til mars 1939 var han også i oppdrag å undersøke «det jødiske spørsmål» i Slovakia. Men ingenting kom ut av dette oppdraget, og til slutt skulle saken bli overtatt av nazistene.[2]
Tiden som minister til Pavestolen
[rediger | rediger kilde]Fra begynnelsen av sitt opphold ved Vatikanet knyttet Sidor tette kontakter til den polske vatikanminister Kazimierz Papée og til den italienske antifascistiske opposisjon rundt Alcide De Gasperi og Guido Gonella.
Fra 1943 søkte han intensivt etter muligheter ril å vinne tilgang til de vestallierte.[7] Med dette ønsket han å forhindre at Tsjekkoslovakia under Edvard Beneš på nytt skulle komme inn under sovjetisk innflytelse. Sammen med sine tilhengere i Slovakia planla han å foreta en maktovertagelse i det rette øyeblikk, og så danne en koalisjonsregjering ville være akseptable for de vestlige allierte makter.[7]
Utenrikspolitisk overveide Sidor forskjellige katolsk definerte løsere konføderasjons- og alliansemuligheter, for å forhindre at Slovakia skulle falle inn under en sovjetisk maktblokk etter krigen og i det minste ad omveier redde hjemlandets nasjonale statlighet. For sine fremtidsplaner støttet han seg fremfor alt til Vatikanet.[7] Slik skrev han til biskop Jozef Čársky (1886-1962):
- «Vår politiske posisjon ved Den Hellige Stol er god og kan bli et gunstig utgangspunkt for fremtidige aksjoner for en sikker fremtid for den slovakiske nasjon og dens stat. Slovakene kan utelukkende bli verdenskjent ved sin katolisisme og bare bli store i forbindelse med Vatikanet, for dypere enn i andre folk er troen på Gud og hengivenheten til hans jordiske stedfortreder».[7]
Den tradisjonelt polskvennlige Sidor så også støtte og forbilde i polsk politikk.[8] Sidor fremla sitt standpunkt i et brev til sin venn og meningsfelle Peter Prídavos, som også var grunnlegger av Det slovakiske nasjonalråd i London:
- «Vårt Slovakias videre skjebne etter krigen vil på mange måter avhenge av, 1. om det vil lykkes å vinne Polens interesse for dette område, og 2. om polakkene besitter de fornødne krefter til å gjøre sin vilje gjeldende».[8]
Sidor antok at også de tallrike og godt organiserte slovakiske utvandrere til USA ville agere med virkekraft for hjemlandet, og overvurderte nok kraftig den slovakisk-amerikanske minoritets muligheter.[8]
I landflyktighet
[rediger | rediger kilde]Sidor var opprinnelig blitt nektet asyl av Canadas regjering som betraktet ham som persona non grata, men de ombestemte seg i 1950 etter intervensjon fra pave Pius XII.[9] Sidor var forblitt i Vatikanet, og hans tilstedeværelse i Roma hadde blitt en kilde til en viss knipe for paven gitt Sidors politiske tolle og rett etter krigen. Han var også blitt dømt in absentia til en 20 års straff av en tsjekkoslovakisk domstol i 1947.[2]
Sidor mottok amerikansk pass i 1947.[10][11]
I oktober 1948 forente Sidor demokratiske slovakiske krefter i utlandet til Det slovakiske nasjonalråd og ble dets formann. Tidlig i 1950 emigrerte har til Canada og var til sin død en av de ledende slovakiske personligheter i politikken på det amerikanske kontinent.[12]
Politisk polariserte eksil-slovakene seg etter krigen i to hovedleirer rundt Sidor og rundt Ferdinand Ďurčanský (1906-1974). Ďurčanský og hans tilhengere i Det slovakiske aksjonsutvalg la til grunn at Den slovakiske stat vedvarte i rettslig forstand. Sidors tilhengerskare, i Det slovakiske nasjonalråd i utlandet (slovakisk: Slovenská národná rada v zahraničí, forkortet SNRvZ) – deriblant fremfor alt tidligere diplomater dor Slovakia i nøytrale stater – vurderte saksforholdene mer realistisk.[13]
Da trodde ikke på Den slovakiske stats kontinuitet, ettersom den allerede siden 1941 og 1942 ikke mer ble anerkjent av de fleste allierte stater. Sidor var til forskjell fra Ďurčanský overbevist om at etterkrigsårenes ordning kunne bestå i flere årtier, og at den slovakiske motstand i utlandet kunne vekke den demokratisk-vestlige verdens oppmerksomhet om slovakernes situasjon i det kommunistiske regime.[13]
Siste leveår
[rediger | rediger kilde]Tidlig i 1952 ble Sidor alvorlig syk, men reduserte ikke sin intensive politiske virksomhet. Han pleide skriftlig og personlig kontakt med hundrevis av eksilslovaker verden over, og med eksilpolitikere fra andre mellomeuropeiske land. Den 20. oktober 1953 måtte Sidor gi tapt for sykdommen. Den store begravelsen fulgte den 24. oktober 1953.[14]
Verker
[rediger | rediger kilde]- Kliatba nenarodených (1922), litterær debut, roman med sosial tematikk
- Kysuca (1925), historisk
- Slováci v zahraničnom odboji (1928)
- Andrej Hlinka 1864–1926 (1934)
- Sedem týždňov (1935)
- Masakra v Černovej
- Slovenská politika na pôde pražského snemu 1918–1938
- Ako vznikal Slovenský štát
- Šesť rokov vo Vatikáne (1947)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Ľubica Kázmerová, Milan Katuninec: Dilemy Karola Sidora. Kalligram, Bratislava 2006.
- Peter Sokolovič: Hlinkova garda 1938–1945. Ústav pamäti národa, Bratislava 2006.
- Miloslav Szabó: Sidor, Karol, i: Handbuch des Antisemitismus, Bind 2/2, 2009, s. 772.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Archive of Fine Arts, abART person-ID 61498, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h Philip Rees: Biographical Dictionary of the Extreme Right Since 1890, 1990, s. 356-357
- ^ Stanislav J. Kirschbaum, A History of Slovakia: The Struggle for Survival, St. Martin's Griffin, 1996, ISBN 0312161255, s. 147
- ^ Peter Sokolovič: Hlinkova garda 1938–1945. [Die Hlinka-Garde 1938–1945.] Ústav pamäti národa, Bratislava 2009, s. 55–56.
- ^ Július Bartl: Slovak History: Chronology and Lexicon, Bolchazy-Carducci Publishers, 2002, s. 138
- ^ Kirschbaum, A History of Slovakia, s. 190
- ^ a b c d Nation, Nationalitäten und Nationalismus im östlichen Europa – Von Marija Wakounig, Wolfgang Mueller, Michael Portmann, s. 559 (online)
- ^ a b c Nation, Nationalitäten und Nationalismus im östlichen Europa – Von Marija Wakounig, Wolfgang Mueller, Michael Portmann, S. 560 (online)
- ^ Robert Weisbord & Wallace P. Sillanpoa, The Chief Rabbi, the Pope, and the Holocaust: An Era in Vatican-Jewish Relations, Transaction Publishers, 1992, s.87, n.58
- ^ Pearson, Drew (2. januar 1947). «The Washington Merry-Go-Round»
. Freeport Journal-Standard. Freeport, Illinois. s. 8 – via Newspapers.com. «One thing that gripes heroic European leaders of the underground is the way collaborationists are now welcomed to the U.S.A. Rene de Chambrun, son-in-law of traitor Pierre Laval, is now applying for a passport, while Karol Sidor, one of Czekaslovakia's collaborationists, has already been granted one...»
- ^ Pearson, Drew (2. januar 1947). «The Washington Merry-Go-Round». The Delta Democrat-Times. Greenville, Mississippi. s. 4. Besøkt 2. august 2016 – via Newspapers.com. «One thing that gripes heroic European leaders of the underground is the way collaborationists are now welcomed to the U.S.A. Rene de Chambrun, son-in-law of traitor Pierre Laval, is now applying for a passport, while Karol Sidor, one of Czekaslovakia's collaborationists, has already been granted one...»
- ^ Arkivert [Date missing] hos swaton.sk [Error: unknown archive URL]
- ^ a b Karol Sidor auf www.kultura-fb.sk, av Róbert Schmidt, lest 13. juli 2011)
- ^ Karol Sidor: Denníky 1930–1939, Ústav pamäti národa, 2010, ISBN 978-80-89335-23-7, s. 17–18.