Hopp til innhold

Konflikten i Nord-Irland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Konflikten i Nord-Irland 1968–1998 (på engelsk kjent som The Troubles) betegner den mest intense perioden med indre konflikt i Nord-Irland, en del av Storbritannia. Den starter med framveksten av borgerrettsbevegelser i 1968 og bruken av britiske militærstyrker i regionen fra 1969, og går fram til Det provisoriske IRAs annonsering av våpenhvile i 1997.

Ved opprettelsen av Den irske fristaten i 1922 ble seks grevskaper i nord utskilt som en egen enhet, Nord-Irland. Denne delen av øya forble under britisk administrasjon. Den irske republikanske armé motsatte seg dette, og førte væpnet kamp for innlemmelse av Nord-Irland i fristaten og senere i republikken Irland.

Etter en periode med hyppige terrorangrep rett før og under andre verdenskrig, roet konflikten seg betraktelig ned i slutten av 1940-årene. Like fullt forble befolkningen i Nord-Irland delt. På den ene siden sto katolikker, hvor et klart flertall var republikanere og nasjonalister; på den andre protestanter, hvorav de fleste var unionister og lojalister. Det kjennetegner konflikten i Nord-Irland at det som i første rekke er en politisk strid om nasjonal tilhørighet hele tiden har sterke religiøse undertoner, og at kirketilhørighet normalt er viktigste skillelinje.

På slutten av 1960-tallet var det i Nord-Irland ikke spørsmålet om nasjonal tilhørighet som sto øverst på dagsordenen, men borgerrettigheter. Man hadde helt siden før opprettelsen av Nord-Irland som en egen enhet registrert at arbeidsløshet og fattigdom var svært mye mer utbredt blant katolikker enn protestanter. Det var også problemer med valgordningen; det britiske systemet med valgkretser som velger én representant ble misbrukt, såkalt gerrymandering, slik at det i protestantiske områder var små valgkretser, og i katolske store. I Londonderry, en by med katolsk flertall, valgte katolikkene bare en liten andel av byrådet, og de var også underrepresentert i de aller fleste andre områder.

Borgerrettsbevegelsen

[rediger | rediger kilde]

I 1968 oppsto en borgerrettsbevegelse, inspirert særlig av afro-amerikanernes bevegelse i USA. Den startet som en fredelig bevegelse, som krevde like rettigheter i politikk, arbeidsliv og på andre områder.

Bevegelsen ble møtt med aggressiv motstand fra protestantisk hold, og ble sett som en front for militant republikanisme. Dette var antagelig ikke en korrekt vurdering i utgangspunktet; tvert i mot var IRA skeptiske fordi bevegelsen tok oppmerksomhet bort fra kampen for et forent Irland, og forsøkte å skape andre levekår innenfor rammen av en delt øy. Personer som Ian Paisley og andre unionistledere arrangerte motdemonstrasjoner, som ved flere tilfeller angrep borgerrettsdemonstrantene. Særlig alvorlig var hendelsen ved Burntollet under marsjen til Derry. Borgerrettsbevegelsen arrangerte en marsj fra Belfast til Londonderry, som ble angrepet av motdemonstranter ved Burntollet. Politiets reservestyrke B Specials var til stede, og i stedet for å gå mellom sluttet de seg til angrepet. Dette førte til en kraftig tilspissing av konflikten, og til at militante republikanere fikk gehør for sin argumentasjon om at væpnet motstand var eneste vei fram til målet.

Militær intervensjon

[rediger | rediger kilde]

I 1969 hadde problemene vokst seg stadig større, og det brøt ut opptøyer i flere byer, spesielt Belfast og Derry. Politiet stilte seg gang på gang på protestantisk side. Ved flere tilfeller brukte politiet metoder som var svært uegnet til å stagge gemyttene, som i Belfast der de brukte pansrede kjøretøy med maskingeværer. De var altfor kraftige og ukontrollerbare til å bruke i et bymiljø. Et av de første dødsofrene var en gutt som ble truffet av en kule fra et av disse maskingeværene mens han lå i sin seng; samme kveld som dette skjedde ble en politistasjon truffet av politiets kuler, avfyrt mange hundre meter unna.

Det ble etterhvert klart at man måtte ha en mer nøytral styrke som kunne håndtere problemet, og britiske militærstyrker ble derfor satt inn.

Den første tiden etter at britiske styrker ble satt inn kalles ofte «hvetebrødsdagene» (the honeymoon). Katolikker mottok soldatene som befriere, som beskyttet dem mot protestantiske herjinger. Soldatene fikk servert te og smørbrød, og ble generelt akseptert i de katolske områdene. Protestantene på sin side var svært skuffet over utviklingen.

Denne perioden endte raskt, og situasjonen utviklet seg til en lavintensitetskrig mellom britiske styrker og IRA. Dette ble forsterket fra Det provisoriske IRA (PIRA) ble opprettet senere i 1969. Soldatene gikk fra å bli sett som befriere til å bli sett som en okkupasjonsstyrke.

I flere byer ble det opprettet såkalte no-go areas, der soldatene ble stengt ute med barrikader. Mest kjent er Bogside i Londonderry, men også andre steder ble slike områder opprettet. Politiet ble slått tilbake fra Bogside etter flere dagers gatekamper, og militære styrker måtte bruke beltekjøretøyer (i republikansk historieskrivning tanks (stridsvogner), men egentlig militære bulldosere) for å bryte barrikadene.

Nye terrorhandlinger

[rediger | rediger kilde]

PIRAs rolle var i første omgang å fungere som beskyttere for den katolske befolkningen. Dette ble ikke alltid tatt like godt imot; mange følte at tilstedeværelsen av væpnede republikanere i boligområder førte til større problemer med soldatene. Samtidig var det mange som ønsket dem velkommen, ettersom protestantiske grupper flere steder hadde brent ned store mengder katolske hjem. I Belfast hadde flere hundre familier i området nær Falls Road blitt hjemløse etter brannbombeangrep mot hjemmene deres.

Nokså raskt gikk PIRA over til en offensiv rolle, og de tok da i bruk den metode IRA tidligere hadde brukt mot britene, terrorisme. Først var de begrenset til attentater i Nord-Irland, men de begynte snart også å plassere ut bomber i England. Terrorhandlingene var både målrettede bomber mot sikkerhetsstyrker og politikere, og rene terrorbomber som også rammet tilfeldige sivile.

Myndighetene forsøkte i 1971 å få problemet under kontroll ved å bruke en metode som tidligere var utprøvd mot IRA, nemlig internering uten rettssak. Personer som var mistenkt for å ha tilknytning til terroristgrupper kunne interneres på ubestemt tid, inntil det ble avklart om de utgjorde en sikkerhetsrisiko eller ikke. Det er i ettertid klart at mange uskyldige ble offer for denne ordningen, og den skapte stor bitterhet og dermed grobunn for økt rekruttering til PIRA. En del har i ettertid sagt at når man uansett ble regnet som terrorist kunne man like godt bli det, og få en sjanse til å kjempe tilbake.

Ballymurphy-massakren

[rediger | rediger kilde]

Den 9. august 1971 ble det innført en praksis med fengsling uten rettslig grunnlag eller rettssak av antatte eller mistenkte medlemmer av IRA, noe som førte til at selv moderate nasjonalister reagerte med å trekke seg fra enhver form for samarbeid med staten. Medlemmer av sosialdemokratiske SDLP i parlamentet i Nord-Irland trakk seg den 15. august og en omfattende kampanje av sivil ulydighet begynte. Ti sivile ble drept av fallskjermregimentet i Ballymurphy-massakren i august 1971, og én person døde av hjerteinfarkt etter at han fikk en pistol i munnen uten at et dødelig skudd gikk av.

Bloody Sunday 1972

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bloody Sunday (1972)

I 1972 drepte britiske fallskjermsoldater 14 demonstranter i Londonderry under det som er blitt kjent som «Bloody Sunday». Dette førte til en ytterligere tilspissing av forholdene, hovedsakelig fordi den ble utført av den regulære britiske hæren, og ikke av paramilitære grupper, samt i full offentlighet.[1]

Utdypende artikkel: Bloody Sunday-kommisjonen

15. juni 2010 ble en rapport bestilt av daværende statsminister Tony Blair i 1998 lagt fram. Rapporten var ført i pennen av den engelske høyesterettsdommeren lord Saville. Lord Saville hadde gjennomgått mer enn 5 000 sider dokumentasjon og uttalelser fra rundt 2 500 personer.[2] I tillegg hadde undersøkelseskommisjonen gått gjennom 920 muntlige vitnebeskrivelser og 110 videoopptak.[2] Rapporten konkluderte med at alle ofrene under «Bloody Sunday» var uskyldige og legger all skyld på det britiske militære.[2] Ifølge rapporten var det også den britiske hæren som skjøt først.

Den britiske statsministeren, David Cameron uttalte at det som skjedde i Londonderry ikke kunne forsvares og beklaget på vegne av regjeringen og hele landet.[2]

Fra rapportens hovedpunkter
  • Ingen advarsel ble gitt før soldatene skjøt.
  • Det var åpenbart at de som ble skutt var på flukt, eller prøvde å hjelpe andre som var skadet.
  • Ingen av ofrene var en å anse som en trussel mot soldatene.
  • Mange av soldatene løy om sine handlinger.

Gjennom hele konfliktperioden hadde de mange marsjer som ble arrangert av forskjellige grupper, spesielt Orange Order og andre lojalistiske grupper, som førte til oppblussing av konflikten. Det var lenge et krav at disse gruppene ikke måtte få marsjere gjennom katolske områder, da det var uunngåelig at det endte i opptøyer når det skjedde. Det ble også ansett som urettferdig at republikanske grupper ble pålagt sterke begrensninger på sine marsjer, mens lojalistene fritt kunne marsjere gjennom katolske områder mens de sang anti-katolske sanger.

I senere år, særlig etter 1997, har man begynt å legge restriksjoner også på de lojalistiske marsjene. I 2006 forsøkte lojalister å gjennomføre en marsj gjennom Dublin, noe som førte til gateopptøyer og gatekamper mellom motdemonstranter og politi. Marsjen ble avlyst.

Våpenhvile

[rediger | rediger kilde]

I 1997 annonserte PIRA at de startet en våpenhvile. Britiske myndigheter svarte med å si at dersom den ble varig ville man være villig til å starte innledende samtaler. En del medlemmer av IRA var uenige, og dannet Real IRA, som fortsatt er aktive.

Flere ledere i PIRA og den politiske fløyen Sinn Féin ble løslatt fra fengsel, og man startet de innledende samtalene. Disse munnet i 1998 ut i langfredagsavtalen, som var et første formelt skritt i fredsprosessen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Eamonn McCann: The Bloody Sunday Inquiry - The Families Speak Out, London, Pluto Press, 2006, ISBN 0-7453-2510-6, side 4-6
  2. ^ a b c d Ny rapport: Alle de drepte under «Bloody Sunday» var uskyldige, Aftenposten 15. juni 2010