Frans I av Frankrike

Frans I av Frankrike Konge av Frankrike
Født		12. september 1494 Cognac
Død		31. mars 1547 (52 år) Rambouillet
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Konge av Frankrike (1515–1547)
Ektefelle		Claude av Frankrike og Eleonora av Østerrike
Partner(e)		7 oppføringer Anne de Pisseleu d'Heilly Françoise de Foix La Belle Ferronnière Claude de Rohan-Gié Jacquette de Lansac Marie Gaudin Mary Boleyn
Far		Karl av Angoulême
Mor		Louise of Savoy
Søsken		Margrete av Navarra Jeanne d'Angoulême
Barn		7 barn, bl.a. Henrik II
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike
Gravlagt		Klosterkirken Saint-Denis
Utmerkelser		Ridder av Det gyldne skinns orden Hosebåndsordenen
Regjeringstid		1. januar 1515–31. mars 1547 (32 år)
Signatur
Våpenskjold
Frans I av Frankrike på Commons

Frans I av Frankrike (fransk François Ier) (født 12. september 1494, død 31. mars 1547) ble kronet som konge av Frankrike i 1515 i katedralen Notre-Dame i Reims. Han var den første franske konge fra grenen Angoulême av huset Valois, og styrte fra 1515 og til sin død. Han var sønn av Karl av Orléans, greve av Angoulême, og Louise av Savoie. Han etterfulgte sin fetter og svigerfar Ludvig XII, som døde uten en arving.

Som en ødsel beskytter av kunstartene innledet han den franske renessanse ved å tiltrekke seg mange italienske kunstnere til komme og arbeide på Château de Chambord, inkludert Leonardo da Vinci, som brakte med seg sitt berømte maleri Mona Lisa. Maleriet ble kjøpt av den franske kongen, og det har siden har vært eid av Frankrike. Med Frans' styre kom det betydelige kulturelle endringer med framveksten av det absolutte monarki i Frankrike, spredningen av humanisme og protestantisme, og begynnelsen på den franske utforskningen av Den nye verden. Jacques Cartier og andre la krav på landområder i Amerika på vegne av Frankrike, og åpnet for ekspansjonen av det første franske kolonirike.

For sin rolle i utviklingen og forfremmelsen av en standardisering av det franske språk, er han kjent som le Père et Restaurateur des Lettres («Far og gjenoppretter av litteraturen»). Han er også kjent som François au Grand Nez («Frans med den store nese»), Grand Colas, og Roi-Chevalier («Ridderkongen») for sin personlige deltagelse i krigene mot sin store rival, den tysk-romerske keiser og konge av Spania, Karl V.

Ved å følge politikken til forgjengere fortsatte Frans I de italienske kriger. Da Karl V etterfulgte på tronen av de burgundiske Nederlandene, den spanske tronen, og hans påfølgende valg som tysk-romersk keiser, betydde det at Frankrike geografisk ble omringet av habsburgernes monarki. Frans I søkte støtte hos Henrik VIII av England i gullbrokadeleiren, men da det ikke var vellykket, opprettet han en allianse med Det osmanske riket i øst ved den muslimske sultan Suleiman, et kontroversielt valg av en kristen fyrste på denne tiden.

De første årene

Frans I, et medlem av Huset Valois, ble født i Cognac, Charente, som sønn av Karl av Angoulême (1459–1496), og Louise av Savoie (1476–1531). Hans far var fetter av kong Ludvig XII av Frankrike. I 1498 fikk den fire år gamle Frans, da allerede hertug av Angoulême, tittelen hertug av Valois. Han var utsett som arvingen til Ludvig XII, som ikke selv hadde maktet å avle en sønn med noen av sine tre hustruer. Unge Frans ble, etter påtrykk fra kongen, forlovet i 1506 og den 18. mai 1514 gift med Claude av Frankrike (1499–1524), datter av Ludvig XII og Anne av Bretagne og arvingen av Bretagne. Ettersom salisk lov (lex Salica) da slo fast at ingen kvinne kunne arve Frankrikes trone, ble tronen gitt videre til Frans I ved Ludvig XIIs død. Grunnen var at han var etterkommer av den eldste overlevende mannlige linje av Huset Capet. Claude av Frankrike ble dronning.

Da unge Frans overtok tronen i 1515, var han allerede en konge med humanistiske evner som savnet sidestykke. Mens hans to forgjengere, Karl VIII og Ludvig XII, hadde vært opptatt av Italia, var de lite interessert i den nye intellektuelle bevegelsen som fantes i Italia. Begge monarkene fortsatte i de samme spor som hadde preget franske monarker i århundrer. De er således betraktet som de siste av middelalderens franske konger, men de la grunnlaget for at renessansen kunne komme til Frankrike med full styrke.

Kontakten mellom franskmenn og italienere i en langvarig rekke av kriger under de foregående kongene hadde brakt nye ideer og impulser til Frankrike på den tiden unge Frans fikk sin utdannelse. Et antall av hans lærere, som hans latinlærer Desmoulins og Christophe de Longeuil, var skolert i den nye tenkningen og preget således Frans, den kommende kongen. Hans mor hadde også en stor interesse i renessansekunst som ble ført videre til hennes sønn.

Kongedømme

Velynder av kunsten

På den tiden hvor Frans ble kronet hadde renessansen allerede kommet til Frankrike, og den nye kongen var en betydelig støtte for endringene. Han ble en betydelig velynder av kunsten. Han ga sin støtte til mange av de største kunstnere i sin tid og oppmuntret dem til å komme til Frankrike. Noen av dem arbeidet for ham, blant annet Andrea del Sarto, og Leonardo da Vinci som Frans overtalte til å forlate Italia i sin siste og minst produktive del av livet. Mens Leonardo malte få malerier i sine år i Frankrike, brakte han dog med seg mange av sine største verker, blant annet det verdensberømte Mona Lisa, som siden ble i Frankrike etter hans død.

Andre betydelige kunstnere som Frans ansatte var blant annet gullsmeden Benvenuto Cellini og malerne Rosso, Giulio Romano og Primaticcio som alle bidro tungt til å dekorere kongens ulike palasser. Frans ansette også en rekke agenter i Italia som bestrebet seg på å sikre seg kunstverk av italienske mestere som Michelangelo, Tizian og Raphael og sende disse til Frankrike. Disse agentene hadde betydelig suksess, skjønt planen om å flytte Leonardos Nattverden, hans store freskomaleri, viste seg ikke mulig. Da Frans ble konge var de kongelige palassene kun dekorert med spredte malerier, og ikke en eneste statue, verken moderne eller antikk. I løpet av hans kongedømme begynte den enestående samlingen av kunstgjenstander som franske konger hentet inn og som fortsatt kan bli sett på Louvre.

En mann med brev

Kong Frans var kjent som «en mann med brev». Ikke bare støttet Frans en rekke betydelige forfattere, men var også selv en poet, om enn ikke av stor kvalitet. Kongen arbeidet hardt med å forbedre det kongelige bibliotek. Han utpekte den store franske humanisten Guillaume Budé som sjefbibliotekar og begynte å utvide bibliotekets samlinger. Frans ansatte agenter i Italia for å lete etter sjeldne bøker og manuskripter akkurat som han hadde lett etter kunstverk. I løpet av hans tid økte biblioteket betydelig. Ikke bare ekspanderte biblioteket, det er også, i henhold til Knecht, bevis på at han faktisk leste bøkene han skaffet for det, noe konger ikke var kjent for å gjøre. Frans satte en viktig presedens ved å åpne sitt bibliotek for lærde fra hele verden for at kunnskapen skulle bli spredt.

I 1547 signerte Frans Ordonnance de Montpellier, et vedtak som betydde at hans bibliotek skulle motta en kopi av hver eneste bok som ble solgt i Frankrike.

Frans’ eldre søster Margrete av Navarra (1492–1549), dronning av Navarra, var også deltagende ved at hun skrev klassikeren L'Heptaméron, inspirert av Decameronen, og som kom ut i 1559.

Byggverker

Frans var en imponerende byggherre og pøste store økonomiske midler i nye byggverk. Han fortsatte arbeidet som hans forgjengere hadde gjort med palasset Château d'Amboise og påbegynte også ombyggingen av Château de Blois. Tidlig i sin regjering begynte han også byggingen av det storslåtte Château de Chambord, selvinnlysende inspirert av italiensk renessansearkitektur, og kanskje også formgitt av Leonardo. Frans ombygde også Louvre og forvandlet det fra en dyster middelalderfestning til en praktfull renessansebygning. Han finansierte byggingen av et nytt rådhus i Paris, Hôtel de Ville, for å ha kontroll over bygningens tegninger. Han konstruerte også Château de Madrid og bygde om på Château de St-Germain-en-Laye.

Den største av Frans’ byggeprosjekter var rekonstruksjonen og utvidelsen av det kongelige slottet Fontainebleau, som ble hans favorittsted foruten også å være stedet hvor han huset sin offisielle elskerinne, Anne de Pisseleu d'Heilly, hertuginnen av Etampes. Alle prosjektene hans var luksuriøst dekorert både på innsiden som på utsiden. Fontainebleau hadde for eksempel en overstrømmende fontene i hagen hvor mengder av vin ble blandet med vann.

Militæret

Frans hadde en sterkere økonomisk og politisk posisjon enn noen annen monark i Europa. Frankrike var Europas folkerikeste stat med rundt 15 millioner innbyggere, preget av et velstående jordbruk, selvforsynt med kjøtt, korn, vin og salt. Den mektige lensadelen var blitt knekket, og sentraladministrasjonen var blitt bygget ut og effektivisert under kongens ledelse. Takket være solide skatter holdt kongen et sterkt militærvesen hvor de viktigste delene var et tungt rytteri (hvor adelen fortsatt spilte en rolle), et artilleri og et infanteri som hovedsakelig besto av utenlandske leiesoldater. Med sin kontroll over tilsettingen av kirkelige embeter kunne han også utnytte kirkens rikdom til belønne adels- og embetsmenn for trofast tjeneste.

Militært og politisk var Frans’ regime likevel ikke preget av suksess. Han forsøkte og feilet med å bli den nye keiseren av det tysk-romerske riket, og han drev en rekke kriger i Italia, se De italienske kriger. Han klarte å beseire sveitserne i slaget ved Marignano, noe som gjorde det mulig for ham å erobre den italienske bystaten Milano.

Det meste av hans tid var preget av å bekjempe sin hovedfiende, Karl V av det tysk-romerske rike, som styrte over både Tyskland og Spania, også kjent som «Hansburg-omringingen», og således var en trussel mot Frankrike. Frans forsøkte å få til en allianse med Henrik VIII av England. Forhandlingene skjedde ved den berømte Camp du Drap d'Or, eller «Gullbrokadeleiren», i 1520, men de feilet.

Hans mest knusende nederlag skjedde i slaget ved Pavia i 1525 hvor han ble tatt til fange av Karl V. Cesare Hercolani hadde skadet hesten hans, og han ble tatt til fange av spanjolene Juan de Urbieta, Diego Dávila og Afonso Pita. Det har blitt sagt at den berømte matretten Zuppa alla Pavese ble oppfunnet der og da for å gi kongen mat etter slaget. Frans I av Frankrike ble holdt som fange i Madrid og tvunget til betydelige innrømmelser til Karl V før han ble satt fri. Da han kom tilbake til Frankrike, argumenterte han for at innrømmelsene var blitt gitt under tvang, og han nektet å utføre dem.

Den nye verden

Som konge ga han sin støtte til borgerne i byen Lyon i 1524 til å finansiere ekspedisjonen til italieneren Giovanni da Verrazzano til Nord-Amerika. På ekspedisjonen krevde Verrazzano Newfoundland for den franske kronen. I 1534 sendte han Jacques Cartier for å utforske elven St. Lawrence River i Quebec for å finne «certaines îles et pays où l'on dit qu'il se doit trouver grande quantité d'or et autres riches choses» – «bestemte øyer og land hvor det er sagt at det må være store mengder gull og andre rikdommer». I 1541 sendte han Jean-François de la Roque de Roberval for å bosette seg i Canada og for å spre den katolske tro.

Byråkratiske reformer

I sitt palass i Villers-Cotterêts, Aisne, signerte Frans i 1539 den forordning som bestemte at fransk språk skulle være det administrative språket framfor latin. Den samme forordningen krevde at prester skulle registrere fødsler, giftemål og død, og han etablerte således et register for hver eneste borger. Det etablerte de første opptegnelser med statistikk over slektskapsforhold i Europa.

En viktig endring som Frans skapte i europeisk historie, var at han kom til en forståelse med de ottomanske tyrkerne. Ingen formell avtale ble signert med «de vantro», men det var møter på høyt nivå mellom de to maktene som gjorde det mulig å samarbeide mot Karl V, og i 1543 kombinerte de styrkene i et felles sjøangrep på Nice.

Religion

Det var i de siste årene av hans regjering at den kristne religionen ble delt. Martin Luthers avvisning av korrupsjon og nytelsessyken i Den romersk-katolske kirke førte at den protestantiske bevegelsen spredte seg over hele Europa, også Frankrike.

I begynnelsen var kong Frans I rimelig tolerant overfor den nye bevegelsen og så på den som faktisk nyttig, ettersom mange tyske protestantiske prinser vendte seg mot hans arvefiende, Karl V, men om nettene til 17. og 18. oktober 1534 kom det oppslag på veggene i Paris og mange andre byer som fordømte den pavelige messen. Denne erklæring kom til og med på døra til kongens eget rom, og det ble også sagt at den var festet på boksen hvor han oppbevarte sine lommetørkler.

De mest ivrige katolikker ble opprørt over oppslagenes påstander. Frans selv så på det som et komplott mot ham selv, og svarte med å sette i gang forfølgelser hvor protestanter ble fengslet og henrettet i hopetall. I noen områder ble hele landsbyer ødelagt. Skrifter ble sensurert, og ledende protestanter som Jean Calvin ble tvunget i landflyktighet. Det viste seg at det var Antoine Marcourt, en protestantisk prest, som var ansvarlig for oppslagene.

Motreaksjonen gikk over styr, og de forfulgte talte etter hvert titusener. Opprørt over utviklingen i Frankrike døde Frans I av Frankrike i 1547. Det er blitt sagt at han døde mens han klagde over tyngden i kronen som han først hadde sett på som en gave fra Gud.

Ettermæle

Frans I av Frankrikes ettermæle er delt. Han oppnådde store kulturelle prestasjoner, men de kom på bekostning av økonomien.

Forfølgelsen av protestantene førte Frankrike i flere tiår ut i en borgerkrig som ikke sluttet før i 1598 med vedtaket i Nantes.

Frans I døde ved Château de Rambouillet og er gravlagt med sin første hustru, Claude av Frankrike, hertuginne av Bretagne, i kirken Saint Denis Basilica. Han ble etterfulgt av sin sønn, Henrik II av Frankrike.

Litteratur

• Clough, C.H., (1978): «Francis I and the Courtiers of Castiglione’s Courtier» i: European Studies Reviewviii.
• Denieul-Cormier, Anne (1969): The Renaissance in France. Overs. av Anne & Christopher Fremantle. London: George Allen and Unwin Ltd.
• Grant, A.J. (1970): The French Monarchy, Volume I. New York: Howard Fertig.
• Guy, John (1988): Tudor England. Oxford: Oxford University Press.
• Jensen, De Lamar (1992): Renaissance Europe. Lexington: D.C. Heath and Company.
• Knecht, R.J. (1994): Renaissance Warrior and Patron: The Reign of Francis I. Cambridge: Cambridge University Press.
• Major, J. Russell (1994): From Renaissance Monarchy to Absolute Monarchy. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.
• Potter, D.L. (2008): Renaissance France at War–Armies, Culture and Society, c.1480–1560. Boydell Press.
• Seward, Desmond (1973): François I: Prince of the Renaissance. New York: MacMillan Publishing Co.

Eksterne lenker

• (en) Francis I of France – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) François Ier de France – galleri av bilder, video eller lyd på Commons