Lewis og Clarks ekspedisjon

Louisianaterritoriet (grønt) slik det ble definert i 1803.

Lewis og Clarks ekspedisjon var en berømt nordamerikansk oppdagelsesferd som foregikk fra 14. mai 1804 til 23. september 1806. Ekspedisjonen gikk til Stillehavet og tilbake, ledet av Meriwether Lewis og William Clark.

Ekspedisjons mål var dels å undersøke om det eksisterte en elv fra Missourielven og til Stillehavet, og dels for å kartlegge det da stort sett ukjente området vest for Mississippielven. De opplysninger som USA hadde om området før ekspedisjonen, var stort sett utilfredsstillende annenhåndsinformasjon fra britiske og spesielt fransk-kanandiske pelsjegere og handelsmenn som i noen generasjoner hadde besøkt området og ganske ofte giftet seg inn i ulike indianerstammer.

Bakgrunn

Ideen til ekspedisjonen kom allerede i 1783 fra Thomas Jefferson, og da han i 1801 ble USAs president, beordret han sin privatsekretær Meriwether Lewis (1774–1809) å utrede forutsetningene for en slik ekspedisjon. Kongressens godkjennelse for en første plan ble stemt igjennom den 18. januar 1803. Som et ledd i den store planen gjennomførte USA den 30. april samme år kjøpet av Louisiana fra Frankrike, og noen uker etter denne handelen skaffet Jefferson en sum på 2 500 dollar fra kongressen for å utruste en ekspedisjon mot Stillehavet. Da kongressen bevilget pengene, ble Lewis utsett til ekspedisjonens leder, og han skaffet for sikkerhets skyld ytterligere en leder, barndomsvennen William Clark (1770–1838). De rekrutterte sammen ekspedisjonens deltagere. Som Clark, var de fleste yrkesmilitære.

Sensommeren-høsten 1804 og vinteren 1804-1805

*Lewis og Clark på Øvre Columbia* ved C.M. Russell, maleri.

Det berømte kartet fra ekspedisjonen som ga den første nøyaktige beskrivelsen av kildene til Columbiaelven og Missourielven, og Rocky Mountains.

Ekspedisjonen på rundt 40 mann nådde med et antall båter Platte den 22. juli 1804 hvor de slo leir og noterte at flere bosetninger med indianerstammene oto og pawnee var i området. Ekspedisjonen fulgte Missourielven gjennom de nåværende delstatene Missouri og Nebraska. Den 13. august støtte man på en utbrent by som lå hvor den nåværende byen Dakota City i Nebraska ligger. Byen tilhørte indianerstammen omaha og omfattet rundt 300 hytter. Byen var blitt brent av omahaene selv ettersom rundt 400 av dem hadde dødd av kopper og de betraktet stedet som ondt. Den 20. august ble ekspedisjonen rammet av sitt eneste dødsfall da sersjant Charles Floyd døde i nærheten av nåværende Sioux City i Iowa, sannsynligvis av en bukhinnebetennelse som ble utløst av sprukket blindtarm.

På sensommeren hadde man kommet inn i et område dominert av siouxstammer, og da ekspedisjonen nådde munningen av elven James River traff de på tre indianere som informerte dem om at en leir med yanktonsiouxer var i nærheten. Ekspedisjonen besøkte leiren den 30. august og beregnet antallet av medlemmer til omkring 200, men noterte også at svært mange av dem var over i sine beste år. Man fikk opplysningen om at kun fire voksne krigere for øyeblikket var i leiren da ikke mindre enn 22 stykker hadde dødd ganske nylig i et sammenstøt med «Kites», sannsynligvis crow-indianere, i Black Hills.

Ekspedisjonen nådde Ponca Creek den 5. september, men fant ikke de poncaindianere som man på forhånd var blitt fortalt burde ha vært der. Disse var dratt av sted for å jage bison. Knappe tre uker senere, den 24. september, kom ekspedisjonene fram til Red River hvor man for første gang på reisen møtte representanter for lakotastammen, den mest betydningsfulle av de tre kjente siouxgrupperingene. Møtet medførte en viss risiko da det dreide seg om et krigstokt, nærmere bestemt en større gruppe oglalakrigere som var på veg hjem med et femtitalls fanger bestående av kvinner og barn etter at de hadde beseiret omahaere i kamp og etter sigende drept rundt 70 av deres krigere. Ekspedisjonen ble tvunget til å forhandle i flere dager etter at oglalahøvdingen mente at de burde betale en form for tributt for å kunne fortsette ferden. Situasjonen ble løst uten at man trengte å gi indianerne den båten som de krevde og det kom ikke til stridigheter.

Den 1. oktober nådde ekspedisjonen Cheyenneelvens bredder og traff på den fransk-kanadiske handelsmannen Jean Valle. En uke senere var de framme ved den sørligste av arikaraernes tre byer som lå på Ashley Island og ytterligere noen dager senere gikk de over Oak Creek for å besøke de to andre arikarabyene. De utvekslet informasjon med fransk-kanadierne Gravelines og Tabeau som bodde hos arikaraene i den første byen før de dro videre. Den 13. oktober nådde de fram til Spring Creek i nåværende Sør-Dakota. Ved Burnt Creek møtte de på nytt siouxer på veg hjem fra krigstokt, denne gangen mot mandanstammen.

Da de 24. oktober nådde fram til den første mandanbyen bestemte ekspedisjonen seg for å overvintre der. Beslutningen ble blant tatt fordi en britisk handelsmann ved navn McCracken allerede bodde i byen og raskt kunne redegjøre for andre alternativer i området. McCracken fortalte også at det fantes flere britiske handelsstasjoner langs Assiniboine River og at disse i løpet av vinteren ofte ble besøkt av medlemmer av assiniboin- og cree-stammene som kom dit for å selge skinn. Hos mandanene traff de også fransk-kanadoieren Toussaint Charbonneau (1767–1843). Charbonneaus hustru Sacagawea, den ene av flere, ble ansatt som ekspedisjonens vegviser og tolk for resten av ferden.

Sluttmål og tilbakeferd 1805-1806

Da snøen begynte å smelte forlot hoveddelen av ekspedisjonen den 7. april 1805 leiren som de hadde døpt Fort Mandan og fortsatte ferden oppover Missourielven. Den andre delen av ekspedisjonen dro nedover Missourielven på den største og tyngste båten som på grunn av sin størrelse ikke var praktisk å manøvrere oppover strømmen. Ekspedisjonen fortsatte i mindre båter og ble den 14. mai utsatt for en ulykke da en av båtene gikk rundt i en plutselig storm. Den snartenkte Sacagawea lyktes å redde det meste av utrustningen og opptegnelsene som hadde gått over bord.

Den 13. juni fikk en fortropp på fem personer øye på Great Falls, noen store fossefall i Missourielven, og da befant de seg langt inne i det som senere skulle bli delstaten Montana. Etter Great Falls nådde de fram til Missourielvens egentlige kilde, elvene Jefferson River, Madison River og Gallatin River som flyter sammen og danner Missourielven i nærheten av det som kalles for «Continental Divide», kontinentalskillet og Nord-Amerikas store vannskille. Tidlig i august sto det klart for ekspedisjonen at det ikke eksisterte noen brukbar vannveg til Stillehavet, og den 13. august begynte de å forhandle med shoshonehøvdingen Cameahwait, bror til Sacagawea, for å skaffe hester til ferden over fjellene.

Etter en besværlig kryssing over Continental Divide langs elvene Clearwater River, Snake River og Columbia River nådde ekspedisjonen til slutt fram til Stillehavet den 7. november og reiste sin andre vinterleir på Columbias sydlige elvebredd den 24. november 1805. Denne leiren døpte de Fort Clatsop, etter den lille indianerstammen, clatsopene, som de kom i kontakt med der.

Etter en svært besværlig vinter med mye regn og lite mat begynte de på reisen tilbake den 23. mars 1806 ved hjelp av fire kanoer som de hadde skaffet seg fra stedets indianere. Dessuten stjal de ytterligere en kano, men de forlot alle fem allerede etter et par uker da de nådde fram til en besværlig foss.

Da ekspedisjonen nærmet seg fjellene fant de flere forlatte indianerleire som de antok hadde tilhørt atsinastammen. Den 3. juli, etter å ha krysset Continental Divide, delte de seg slik at Lewis kunne undersøke Marias River. Lewis’ gruppe møtte den 26. juli noen svartfotindianere som om kvelden forsøkte å stjele våpnene deres. I løpet av den korte kampen ble to av indianerne drept, de eneste som ble drept i løpet av ferden. Gruppen på fire — Lewis, Drouillard og Field-brødrene — flyktet over 160 km på en dag før de slo leir igjen.

Clark hadde i mellomtiden dratt inn i området til crow-stammen. Disse hadde rykte på seg som hestetyver. Om natten ble halvparten av Clarks hester stjålet uten at en eneste crowindianer ble sett. Lewis’ og Clarks grupper dro østover hver for seg inntil de den 11. august nådde stedet der Yellowstoneelven møter Missourielven. Clarks gruppe hadde fløtet nedover elvene i skinnbåter. Sammenkomsten ble uventet dramatisk da en av Clarks jegere, Pierre Cruzatte, blind på det ene øyet og nærsynt på det andre, greide å ta feil av Lewis og en elg. Han slengte av gårde et skudd og såret Lewis i låret.

Den 20. august passerte de siouxområdets nordlige grense ved Beaver Creek, og dagen etter traff de tre handelsmenn som fortalte at da de var på veg oppover Missourielven hadde sett rundt 700 siouxer som var på krigsstien etter andre indianerstammer. Ekspedisjonen møtte dog ingen siouxgruppe som var så tallrik, men derimot en indianerleir med cheyenner som oppførte seg svært fredelig. Men etter å ha krysset Cheyenne River den 25. august møtte ekspedisjonen fem dager senere siouxene, og det viste seg å være den samme oglala-gruppen under høvdingen Tatanka Sapa (Svarte Bøffel) de hadde møtt tidligere og som hadde forsinket ferden noen dager ved Red River i slutten av september 1804.

De møtte ytterligere noen siouxer, en gruppe yanktoner, ved munningen av Niobrara River. Den 7. september møtte de handelsmannen August Choteau fra St. Louis som var på veg til en yanktonleir ved James River for gjøre forretninger. Samtlige møter skjedde uten hendelser og ekspedisjonen nådde fram til St. Louis den 23. september 1806 etter å ha tilbakelagt rundt 13 000 km.

Ekspedisjonens resultat

Positivt og negativt resultat

Et av hovedmålene for ekspedisjonen var å undersøke om det eksisterte en anvendbar vannveg fra Missourielven til Stillehavet. Svaret ble til manges skuffelse negativt. Man hadde også håpet at Marias River nådde betydelig lengre inn i landet enn hva som var tilfellet, ikke minst for at dette ville gitt grunnlag for ytterligere territoriale krav for USA. Da Lewis oppdaget hvordan dette forholdt seg døpte han den siste leiren ved elvebredden for «Camp Disappointment» (‘Skuffelsens leir’).

Desto viktigere ble resultatet fra den andre hovedoppgaven, å kartlegge Lousianaterritoriet og Missouri- og Columbiaelvenes dalganger med alle bielvene. Resultatet redegjorde blant annet i form av detaljerte topografiske kart over området. Ekspedisjonen beskrev også 178 ulike vekster og 122 dyrearter.

I USA er ekspedisjonen ofte blitt sett på som betydningsfull for den unge nasjonens vekst og framgang fordi den åpnet vegen vestover, forsterket USAs krav på Oregonterritoriet og i alminnelighet rettet oppmerksomheten vestover.

Storpolitiske hensyn

Det faktum at ekspedisjonen reiste så mye som de kunne på Missourielven ble også gjort av politiske hensyn. Det var viktig å holde seg utenfor spansk territorium. Jefferson hadde bedt Lewis om ikke å gå inn i spanske områder. Ved å holde seg mest mulig nord unngikk ekspedisjonen dette.

Spania hadde overgitt Louisiana til Frankrike med den betingelsen at Frankrike ikke skulle gi det videre til en tredjepart. Napoléon Bonaparte hadde satt sin bror Joseph Bonaparte til å styre Spania. Napoleons bror ga Frankrike Louisiana som motytelse for kongedømmet Etruria i det nordlige Italia. Slaveopprøret på Haiti ledet av Toussaint L'Ouverture, Jean-Jacques Dessalines og Henri Christophe i 1802–1803 førte til uavhengighet for Haiti i 1804. Haiti var en så verdifull koloni for Frankrike at uten den var hele det koloniriket som Napoleon hadde forsøkt å etablere, ikke profitabelt nok for å rettferdiggjøre kostnadene som Frankrike hadde hatt.

Spania forsøkte å gjøre Louisiana til en buffersone mellom USA og de mange mineralgruvene i det nordlige Mexico. Etter at den amerikanske ekspedisjonen hadde startet, sendte Spania minst fire ulike ekspedisjoner for å forsøke å stoppe Lewis og Clark. I løpet av ekspedisjonens opphold i shoeshone-leiren ble de fortalt at de var ti dager unna spanske bosetninger. Denne advarselen hjalp Lewis og Clark til å unngå spanjolene, men de fikk ikke vite at Spania hadde sent ut ekspedisjoner for å stoppe dem før de var kommet tilbake.

Spania sendte disse ekspedisjonene på grunn av etterretninger som de fikk fra en amerikaner som var spansk spion. General James Wilkinson var den øverste offiser i den amerikanske hæren (1800–1812), men var også ansatt av den spanske regjering. I mars 1804 sendte han et brev til Madrid som fortalte om ekspedisjonens hensikt og mål.

Litteratur

Lewis and Clark Among the Indians, James P. Ronda, 1984 – ISBN 0-8032-3870-3
Undaunted Courage, Stephen Ambrose, 1997 – ISBN 0-684-82697-6
National Geographic Guide to the Lewis & Clark Trail, Thomas Schmidt, 2002 – ISBN 0-7922-6471-1
The Lewis and Clark Journals: An American Epic of Discovery (abridged), edited by Gary E. Moulton, 2003 – ISBN 0-8032-2950-X
The Journals of the Lewis and Clark Expedition, 13-Volume Set, edited by Gary E. Moulton, 2002 – ISBN 0-8032-2948-8
In Search of York: The Slave Who Went to the Pacific With Lewis and Clark, Robert B. Betts, 2002 – ISBN 0-87081-714-0
Online text of the Expedition's Journal hos Project Gutenberg
Lewis & Clark: The Journey of the Corps of Discovery, Ken Burns, 1997 – ISBN 0-679-45450-0

Se også

Eksterne lenker

(en) Lewis and Clark Expedition – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Lewis and Clark Expedition – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Fulltekstversjon av Lewis og Clarks feltdagbøker; redigert av Gary E. Moulton, University of Nebraska
National Archives photos dating from the 1860s-1890s of the Native cultures the expedition encountered