Hopp til innhold

Malcolm III av Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Malcolm Canmore»)
Malcolm III
Konge av Skottland
Født26. mars 1031Rediger på Wikidata
Skottland
Død13. nov. 1093[1]Rediger på Wikidata (62 år)
Alnwick
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Monarch of Scotland (1058–1093) Rediger på Wikidata
EktefelleIngebjørg Finnsdatter
Margaret av Skottland
FarDuncan I av Skottland[2]
MorSuthen[2]
SøskenMáel Muire, Earl of Atholl
Donald III av Skottland[2]
BarnSe artikkel
NasjonalitetKongeriket Skottland
GravlagtDunfermline Abbey
Annet navnMáel Coluim mac Donnchada
Regjeringstid1058–1093
Våpenskjold
Malcolm III av Skottlands våpenskjold
Malcolm III av Skottland på Commons

Malcolm III (skotsk-gælisk Máel Coluim mac Donnchada (født 1031, død 13. november 1093) var konge av Skottland fra 1058 til sin død. Malcolm var eldste sønn av Duncan I. Med Malcolm oppstod Huset Dunkeld, som styrte Skottland fra 1058 til 1286. Hele fire av hans sønner ble konger av Skottland: Duncan II, Edgar, Aleksander I og David I. En femte sønn, Edmund var utpekt til arving og kanskje medkonge sammen med onkelen Donald Bane. Malcolms lange regime som varte i hele 35 år gikk forut for den skotsk-normanniske epoken.

Máel Coluim mac Donnchada er den gæliske formen fra middelalderen. I de fleste anglifiserte omtaler kalles han Malcolm III, og i senere århundrer brukes også hans kallenavn Canmore som betyr «Store hode»[3] eller «langhals» i henhold til Orknøyingenes saga.[4]

Malcolms kongedømme tilsvarte ikke det samme området som dagens moderne Skottland: de nordlige og vestlige delene av Skottland forble under uavhengig norrøn, norrønt-gælisk og gælisk kontroll, og de områdene som var under kontroll av skotske konger strakte seg ikke ut over de grenser som Malcolm II (Máel Coluim mac Cináeda) hadde satt, før en gang på 1100-tallet. Malcolm III kjempet en rekke kriger mot engelske konger. Grunnen var muligens å erobre det engelske jarledømmet Northumbria. Imidlertid resulterte disse krigene ikke i noen betydelig ekspansjon sørover. Malcolms viktigste bedrift var å fortsette en slektslinje som kom til å styre Skottland i mange år, skjønt hans rolle som «grunnlegger av et dynasti» har mer å gjøre med propagandaen til hans yngste sønn David og hans etterkommere enn med noen historiske realiteter.[5]

Malcolms andre hustru, Sankt Margaret av Skottland, ble senere helgenerklært og er Skottlands eneste kongelige helgen. Malcolm selv fikk intet rykte for å være from. Med unntak av klosteret Dunfermline Abbey er han absolutt ikke assosiert med noe betydelig religiøst byggverk eller geistlige reformer.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Malcolms far Duncan I (Donnchad mac Crínáin) ble konge på slutten av 1034 da Malcolm II (Máel Coluim mac Cináeda), hans bestefar på farsiden, døde. I henhold til den skotske kronikøren John av Fordun, hvis redegjørelse var den opprinnelige kilden til i det minste deler av William Shakespeares tragedie Macbeth, var Malcolms mor en niese til Siward, jarl av Northumbria[6], men en tidligere kongeliste gir henne det gæliske navn Suthen, skjønt de to informasjonene trenger ikke nødvendigvis å motsi hverandre da kongelige ofte fikk nye navn ved ekteskap.[7]

Duncans regime var ikke preget av suksess, og han ble drept av Macbeth (Mac Bethad mac Findlaích) den 15. august 1040. Selv om Shakespeares drama Macbeth presenterer Malcolm som en voksen mann og faren som en gammel en, synes det som om Duncan fortsatt var ung i 1040[8], og Malcolm og hans bror Donald Bane (Domnall Bán) var kun barn.[9] Malcolms familie gjorde et forsøk på avsette Macbeth i 1045, men Malcolms bestefar Crínán av Dunkeld ble drept i forsøket.[10]

I henhold til en alternativ versjon tok Malcolms mor begge sine sønner med i landflyktighet til hoffet til Torfinn Sigurdsson Rike, jarl av Orknøyene, en fiende av Macbeths familie og kanskje en slektning av Duncans familie ved giftemål[11]

En engelsk invasjon i 1054 som jarl Siward ledet hadde som mål å sette inn Máel Coluim, «sønn av kongen til kombrianerne (dvs Strathclyde)». Denne Máel Coluim, kanskje en sønn av Owen den skallete, forsvinner fra historien etter denne korte omtalen, men har blitt forvekslet med kong Malcolm III.[12]

I 1057 rapporterte flere krøniker at Macbeth døde for Malcolms hånd den 15. august 1057 ved Lumphanan i Aberdeenshire.[13] Macbeth ble etterfulgt av sin stesønn Lulach som ble kronet på kroningsstedet Scone Abbey, sannsynligvis den 8. september 1057. Lulach ble deretter drept av Malcolm «ved forræderi»[14] i nærheten av Huntly den 23. april 1058. Etter dette ble Malcolm konge, kanskje innviet den 25. april 1058, skjønt det er kun John av Fordun som rapporterer dette[15]

Malcolm og Ingebjørg

[rediger | rediger kilde]
Senmiddelaldersk avbildning av Malcolm III / Máel Coluim III med MacDuib («MacDuff»), fra et manuscript (Corpus Christi MS 171) av Walter Bower's Scotichronicon.

Ifølge den normanniske kronikøren Orderic Vitalis var en av Malcolms første handlinger som konge å reise sørover til hoffet til Edvard Bekjenneren i 1059 for å arrangere et ekteskap med dennes slektning Margaret som hadde kommet til England to år tidligere fra Ungarn.[16] Om det er riktig at han besøkte det engelske hoffet var han den første regjerende skotske monark som gjorde dette på mer enn 80 år. Om en ekteskapskontrakt ble inngått i 1059 er den ikke blitt bevart, og dette kan forklare den skotske invasjonen i Northumbria i 1061 da Lindisfarne ble plyndret.[17] Likeledes, Malcolms hærtokt i Northumbria kan ha vært relatert til det bestridte «kongedømmet til kombrianerne» som ble reetablert av jarl Siward i 1054sogom kom under Malcolms kontroll i 1070.[18]

Orknøyingenes saga forteller at Malcolm giftet seg med Ingebjørg Finnsdatter (i engelske kilder forvansket til «Ingibiorg»), enken til jarl Torfinn Sigurdsson Rike, en datter av Finn Arnesson og som vokste opp på Austrått.[19] Selv om det er antatt at Ingebjørg døde kort tid før år 1070 er det også mulig at hun døde mye tidligere, en gang rundt 1058.[20] Orknøyingenes saga nedtegner at Malcolm og Ingebjørg hadde en sønn, Duncan II (Donnchad mac Maíl Coluim) og som senere ble konge.[21] Noen middelalderske kommentarer som følger William av Malmesbury hevder at Duncan var illegitim, men denne påstanden er propaganda som reflekterer behovet til Malcolms etterkommere med Margaret til å underminere kravene til Duncans etterkommere, klanen Meic Uilleim (MacWilliams).[22] Malcolms sønn Domnall som ble rapportert død i 1085 er ikke nevnt av forfatteren av Orknøyingenes saga. Det er likevel antatt han må ha blitt født av Ingebjørg.[23]

Malcolms ekteskap med Ingebjørg sikret ham fred i nord og vest. Snorre Sturlasons Heimskringla forteller at hennes far Finn Arnesson hadde vært en rådgiver for kong Harald Hårfagre og, etter at han ble uvenner med Harald, deretter gjort til jarl av Svein Estridsson, konge av Danmark og en uforsonlig fiende av norskekongen, noe som kan ha vært en annen grunn for Malcolm til å inngå ekteskapet.[24] Malcolm kunne nyte et fredfylt forhold til jarlene på Orknøyene, styrt i fellesskap av hans stesønner Erlend Torfinnsson og Pål Torfinnsson (1064–1098). Orknøyingenes saga forteller også om strid med Norge, men dette er sannsynligvis feilplassert i sagaen ettersom det er assosiert med Magnus Berrføtt som ble konge av Norge først i 1093, det samme året som Malcolm døde.[25]

Malcolm og Margaret

[rediger | rediger kilde]
Malcolm og Margaret slik de er avbildet i en heraldisk bok fra 1500-tallet. Merk at våpenskjoldene som begge bærer på klærne, Malcolm bærer Skottlands love, som historisk sett ikke ble benyttet før hans barnebarns sønn Vilhelm Løven; Margaret bærer det antatte våpenskjoldet til Edvard Bekjenneren, hennes grandonkel, skjønt våpenskjoldet ble faktisk funnet opp på slutten av senmiddelalderen.

Selv om Malcolm hadde gitt tilfluktssted for Toste Godwinson da northumbrianerne drev ham ut var ikke Malcolm direkte involvert i den skjebnetunge invasjonen av England som Harald Hardråde og Toste gjorde i 1066, som til tross for innledende suksess endte det med nederlag og død i slaget ved Stamford bru.[26] I 1068 ga Malcolm asyl til en gruppe angelsaksiske flyktninger som rømte fra Vilhelm Erobreren, blant dem Agatha, enke etter Edvard Bekjennerens nevø Edvard den landflyktige og hennes barn: Edgar Ætheling og hans søstre Margaret og Cristina. De ble forfulgt av Cospatric, jarl av Northumbria. De landflyktige ble dog skuffet da de hadde håpet på øyeblikkelig støtte fra skottene.[27]

I 1069 dro de landflyktige tilbake til England for å bidra til å spre et opprør i nordlige England. Selv om Cospatric og Siwards sønn Waltheof II underkastet seg ved slutten av året, synes ankomsten av en dansk hær under ledelse av Svein Estridsson å forsikre at Vilhelms posisjon forble svak. Malcolm besluttet å gå til krig og førte sin hær inn i Cumbria og krysset fjellkjeden Penninene, herjet Teesdale og Cleveland før han igjen vendte nordover, tungt lastet med plyndret bytte, til Wearmouth. Der møtte Malcolm Edgar Ætheling og hans familie som ble invitert til reise sammen med ham, noe de takket nei til. Da danskekongen lot seg bli kjøpt av Vilhelm Erobreren og dro tilbake til Danmark, dro også Malcolm tilbake til Skottland. Som represalier sendte Vilhelm Cospatric nordover for å herje Skottland gjennom Cumbria. Til gjengjeld herjet den skotske flåten kysten av Northumbria hvor Cospatrics besittelser var samlet.[28] Senere det samme året, kanskje skipbrudden på sjøvegen til landflyktighet i Europa, kom Edgar og hans familie igjen tilbake til Skottland, denne gangen for å bli. Ved slutten av 1070 hadde Malcolm giftet seg med Edgars søster, den framtidige Sankt Margaret av Skottland.[29]

Navngivningen av deres barn representerte et brudd med den skotske tradisjonen om å gi navn til de kongelige med navn som Malcolm, Cináed og Áed. Formålet med å navngi Margarets sønner, Edvard etter hennes far Edvard den landflyktige, Edmund etter hennes bestefar Edmund Jernside, Ethelred etter hennes oldefar Ethelred den rådville og Edgar etter hennes bror eller hennes tippoldefar Edgar den fredsommelige var kanskje også et signal til den angelsaksiske befolkningen i det normanniske England hvor Vilhelm Erobrerens maktgrep langt fra var sikkert.[30] Om det var med tanke på antikkens Aleksander den store som var grunnen for navnet til den framtidige Aleksander I av Skottland, eller etter pave Alexander II er uvisst, tilsvarende om det var den bibelske kong David for den framtidige David I av Skottland, men navnene representerte en anerkjennelse som Vilhelm av Normandie ikke enkelt kunne fjerne. Om det var gjentagelsen av angelsaksiske kongenavn, en annen Edmund hadde vært forut Edgar, er heller ikke kjent. Margaret ga også Malcolm to døtre, Edith som senere ble gift med Henrik I av England, og Mary/Maria, som senere ble gift med grev Eustace III av Boulogne.

Vilhelm Rufus, «den røde», konge av England (1087-1100).

I 1072 da massakrene i Nord-England var fullført og hans posisjon igjen var sikret kom Vilhelm Erobreren igjen nordover med en hær og en flåte. Malcolm møtte Vilhelm ved Abernethy og i ordene til Den angelsaksiske krønike «ble hans mann» og måtte utlevere sin eldste sønn Duncan som gissel og samtidig arrangere en fredsavtale mellom Vilhelm og Edgar Ætheling.[31] Å akseptere engelsk overherredømme var ikke noe nytt for Skottland, tidligere konger hadde også gjort det samme, og uten at det resulterte i noe. Det samme var tilfelle for Malcolm; hans enighet med den engelsk (normanniske) kongen ble fulgt med nye hærtokt inn i Northumbria, noe som førte til ytterligere bråk i jarledømmet og endte med biskop William Walcher ble drept ved Gateshead. I 1080 sendte Vilhelm sin sønn Robert Curthose nordover med en hær mens hans bror Odo straffet northumbrianerne. Malcolm var igjen nødt til å inngå fred, og denne gangen ble den holdt i over et tiår.[32]

Malcolm møtte lite indre motstand som er nedtegnet, et unntak er dog Lulachs sønn Máel Snechtai. I en uvanlig opptegnelse, for Den angelsaksiske krønike inneholder svært lite om hendelsene i Skottland, forteller krøniken om året 1078:

«Malcholom (Malcolm) grep moren til Mælslæhtan (Máel Snechtai)... og alle hans rikdommer og alt hans kveg; og han selv unnslapp med store vanskeligheter.»[33]

Uansett hva som framprovoserte denne striden, Máel Snechtai overlevde fram til 1085. Hans død er rapportert av Ulster-annalene og beskrevet som «lykkelig», vanligvis et tegn på at den avdøde hadde blitt religiøs eller gått inn i prestestanden.

Malcolm og Vilhelm Rufus

[rediger | rediger kilde]

Da Vilhelm Rufus ble konge av England etter hans fars død blandet ikke Malcolm seg inn i opprørene som oppsto ved de som støttet Rufus' eldre bror Robert Curthose. I 1091, imidlertid, da Vilhelm Rufus konfiskerte Edgar Æthelings landområder i England og Edgar igjen flyktet til Skottland, samlet Malcolm den skotske hæren og i mai marsjerte han sørover, ikke for å plyndre, ta slaver og herje, men for beleire Newcastle, reist av Robert Curthose i 1080. Dette synes å ha vært et forsøk på flytte grensen fra elven Tweed til elven Tees. Denne trusselen var nok til å få den engelske kongen tilbake fra Normandie hvor han hadde bekjempet sin bror Robert Curthose, nå hertug av Normandie etter farens død. I september, da Malcolm fikk høre at Vilhelm Rufus kom nordover med en hær, trakk han seg øyeblikk tilbake nordover, men de engelske fulgte etter. I motsetningen til 1072 var Malcolm nå forberedt på å slåss, men en fredsavtale ble likevel inngått og igjen måtte Malcolm anerkjenne det engelske overherredømme.[34]

I 1092 begynte freden å smuldre opp. Basert på enkelte historikeres oppfatningen om at skottene kontrollerte det meste av dagens Cumbria har det blitt foreslått at Vilhelm Rufus’ nye festning ved Carlisle og hans bosetning av engelske bønder i de omliggende områdene var grunnen til uroen. Imidlertid er det ikke sannsynlig at Malcolm kontrollerte Cumbria, og at striden isteden angikk de engelske eiendommene som var gitt til Malcolm av Vilhelm Rufus’ far i 1072. Malcolm sendte budbringere for å diskutere spørsmålet og Vilhelm Rufus aksepterte et møte. Malcolm reiste da sør til Gloucester, stoppet ved klosteret Wilton Abbey for å besøke sin datter Edith og svigerinne Cristina. Malcolm kom fram den 24. august bare for å finne ut at Vilhelm Rufus nektet å forhandle og isteden insisterte på at uenigheten måtte bli dømt og avgjort av de engelske baronene. Dette nektet Malcolm å akseptere og reiste straks tilbake til Skottland.[35]

Det synes ikke som om Vilhelm Rufus forsøkte å provosere fram en krig, men som Den angelsaksiske krønike rapporterte, krigen kom uansett:

«Av denne grunn skiltes de meget misfornøyde, og kong Malcolm dro tilbake til Skottland. Og så snart han kom hjem samlet han sin hær, og kom opprivende inn i England med mer fiendskap enn det som sømmet ham...»

Malcolm hadde Edvard, sin eldste sønn med Margaret og sannsynligvis utpekt som arving (eller tánaiste), med seg og dessuten sin andre sønn, Edgar.[36] Selv for de harde og nådeløse tidene den gang var skottenes herjing av Northumbria sett på som spesielt brutal.[37]

Død

[rediger | rediger kilde]
Dunfermline Abbey, portalen.

Da Malcolm marsjerte nordover igjen ble han overfalt av Robert de Mowbray, jarl av Northumbria, hvis landområder som Malcolm hadde herjet. Angrepet skjedde i nærheten av Alnwick den 13. november 1093. Den gamle skotske kongen ble drept av Arkil Morel, steward ved festningen Bamburgh Castle. Denne konflikten ble senere kjent som slaget ved Alnwick. Edvard ble dødelig såret i det samme slaget. Inisfallen-annalene forteller at Malcolm «ble drept med sin sønn i et ubevoktet øyeblikk i slaget». Malcolms hustru Margaret døde kort tid, ble det sagt, etter å ha mottatt nyheten om deres død fra Edgar.[38] Ulster-annalene sier:

«Mael Coluim, sønn av Donnchad, overkonge av Skottland, og Edvard, hans sønn, ble drept av de franske i Inber Alda i England. Hans dronning, Margaret, dessuten, døde av sorg for ham innen ni dager».[39]

Malcolms lik ble fraktet til klosteret Tynemouth Priory for å bli gravlagt. Det kan senere ha blitt gravlagt på nytt ved Dunfermline Abbey under hans sønn Aleksanders regime, eller kanskje på Iona.[40]

Den 19. juni 1250, etter at Malcolms hustru Margaret ble helgenerklært av pave Innocent IV ble hennes jordiske levninger atskilt og plassert i et relikvieskrin. Tradisjonen vil ha det til at skrinet ble båret til høyalteret i Dunfermline Abbey, men da det skulle passere forbi Malcolms grav ble det med ett for tungt til å flyttes. Av denne grunn ble Malcolms levninger også atskilt og ble gravlagt ved siden av Margaret ved alteret.[41]

Ekteskap og familie

[rediger | rediger kilde]

Omkring 1065 giftet han seg med Ingebjørg Finnsdatter. Paret fikk tre sønner:

Ingebjørg døde ikke senere enn 1070, og Malcolm giftet seg med Margaret og som gjorde mye for å fremme kristendommen i den romersk-katolske formen i Skottland på bekostning av den eksisterende gæliske kirken. Margaret og Malcolm fikk åtte barn sammen:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119009269, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Ritchie, side 3. Burton, vol. 1, side 350, uttaler: «Malcolm sønn av Duncan er kjent som Malcolm III., men kanskje enda bedre ved hans karakteristiske navn Canmore, etter sigende å komme fra keltiske Caenmohr, i betydningen store hode».
  4. ^ Orkneyinga Saga, c. 33.
  5. ^ Hammond, side 21. Den første kjente genealogi som sporet avstamning fra Malcolm, heller enn fra Kenneth MacAlpin (Cináed mac Ailpín) eller fra Fergus Mór, er datert til regimet til kong Alexander II, se Broun, sidene 195–200.
  6. ^ Fordun, IV, xliv. Young oppgir henne også som en niese av Siward, se Young, side 30.
  7. ^ Duncan, side 37; M.O. Anderson, side 284.
  8. ^ Notisen om Duncans død i Tigernach-annalene for årstallet 1040 sier at han var «drept... ved en ungdommelig alder», Duncan, side 33.
  9. ^ Duncan, side 33; Oram, David I, side 18. Det kan ha vært en tredje bror om Máel Muire av Atholl var en sønn av Duncan. Oram, David I, side 97, note 26, avviser dog denne identifikasjonen.
  10. ^ Duncan, side 41; Ulster-annalene, s.a. 1045; Tigernach-annalene, s.a. 1045.
  11. ^ Duncan, side 42; Oram, David I, sidene 18–20. Malcolm hadde tilknytning til Orknøyene senere i livet. Jarl Torfinn kan ha vært et barnebarn av Malcolm II og således Malcolms fetter.
  12. ^ Om Máel Coluim, «sønn av kongen til kombrianerne», se Duncan, sidene 37–41; Oram, David I, sidene 18–20. Derimot, Ritchie, side 5, skriver at Duncan plasserte sin sønn, den framtidige Malcolm III av Skottland, i besittelse av Cumbria som dets prins, og slår fast at Siward invaderte Skottland i 1054 for å gjeninnsette ham på den skotske tronen. Den skotske filosofen fra slutten av 1400-tallet, Hector Boece, hevdet også dette (vol.XII side 249), det samme gjør Young, side 30
  13. ^ Ritchie, side 7. Anderson, ESSH, sidene 600–602; Bercháns profeti forteller at Macbeth ble såret i slaget og plasserer hans død ved Scone
  14. ^ I henhold til Tigernach-annalene; Ulster-annalene sier at Lulach ble drept i kamp med Malcolm, se Anderson, ESSH, sidene 603–604.
  15. ^ Duncan, side 50–51 diskuterer dateringen av disse hendelsene.
  16. ^ Duncan, side 43; Ritchie, sidene 7-8.
  17. ^ Duncan, side 43; Oram, David I, side 21.
  18. ^ Oram, David I, side 21.
  19. ^ Orkneyinga Saga, c. 33, Duncan, sidene 42–43.
  20. ^ Se Duncan, sidene 42–43, daterer Ingebjørgs død til 1058. Oram, David I, side 22–23, daterer ekteskapet mellom Malcolm og Ingebjørg til rundt år 1065.
  21. ^ Orkneyinga Saga, c. 33.
  22. ^ Duncan, sidene 54–55; Broun, side 196; Anderson, SAEC, sidene 117–119.
  23. ^ Duncan, side 55; Oram, David I, side 23. Domnalls død er blitt rapportert av Ulster-annalene, s.a. 1085: «... Domnall, sønn av Máel Coluim, konge av Alba,... endte (sitt) liv ulykkelig». Imidlertid er det ikke sikkert at Domnalls far var denne Máel Coluim. M.O. Anderson, ESSH, corrigenda p. xxi, antar at Domnall har vært en sønn av Máel Coluim mac Maíl Brigti, konge eller mormaer av Moray, som er kalt «konge av Skottland» i hans nekrolog i 1059.
  24. ^ Saga om Harald Hardråde, cc. 45ff.; Saga om Magnus Erlingsson, c. 30. Se også Oram, David I, sidene 22–23.
  25. ^ Orkneyinga Saga, cc. 39–41; McDonald, Kingdom of the Isles, sidene 34–37.
  26. ^ Adam av Bremen skriver at Malcolm kjempet ved Stamford bru, men han er den eneste som hevder dette: Anderson, SAEC, side 87, note 3.
  27. ^ Oram, David I, side 23; Anderson, SAEC, sidene 87–90. Orderic Vitalis uttaler at de engelske (angelsakserne) ba om Malcolm assistanse.
  28. ^ Duncan, sidene 44–45; Oram, David I, sidene 23–24.
  29. ^ Oram, David I, side 24; Clancy, «St. Margaret», daterer bryllupet til 1072.
  30. ^ Malcolms sønner med Ingebjørg ble sannsynligvis antatt å være de som etterfulgte sin far på den skotske tronen, Oram, David I, side 26.
  31. ^ Oram, sidene 30–31; Anderson, SAEC, side 95.
  32. ^ Oram, David I, side 33.
  33. ^ Anderson, SAEC, side 100.
  34. ^ Oram, David I, side 34–35; Anderson, SAEC, side 104–108.
  35. ^ Duncan, side 47–48; Oram, David I, side 35–36; Anderson, SAEC, side 109–110.
  36. ^ Duncan, side 54; Oram, David I, side 42.
  37. ^ Anderson, SAEC, side 97–113, inneholder en rekke engelske krøniker som fordømmer Malcolms tallrike invasjoner av Northumbria.
  38. ^ Oram, sidene 37–38; Anderson, SAEC, sidene 114–115.
  39. ^ Den tilsvarende notisen Innisfallen-annalene avsluttes «og Margaréta, hans hustru, døde av sorg for ham.»
  40. ^ Anderson, SAEC, side 111–113. M.O. Anderson trykker opp tre kongelister, listene F, I og K, som gir et sted for Malcolms grav. Disse sier henholdsvis Iona, Dunfermline, og Tynemouth.
  41. ^ Dunlop, side 93.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Anderson, Alan Orr ([1922] 1990): Early Sources of Scottish History A.D 500–1286, bind1. Nytrykk med rettelser. Paul Watkins, Stamford, ISBN 1-871615-03-8
  • Anderson, Alan Orr (1908): Scottish Annals from English Chroniclers. D. Nutt, London.
  • Anderson, Marjorie Ogilvie (1973): Kings and Kingship in Early Scotland. Scottish Academic Press, Edinburgh, revidert utgave 1980. ISBN 0-7011-1604-8
  • Orknøyingenes saga. Oversatt av Anne Holtsmark. Aschehoug, 1970. (Thorleif Dahls kulturbibliotek)
  • Barrell, A.D.M. (2000): Medieval Scotland. Cambridge University Press, Cambridge, ISBN 0-521-58602-X
  • Clancy, Thomas Owen (2002): «St. Margaret» i: Lynch, Michael red.: The Oxford Companion to Scottish History. Oxford University Press, Oxford, ISBN 0-19-211696-7
  • Barrow, G.W.S. (1989): Kingship and Unity: Scotland, 1000–1306. Opptrykk, Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-0104-X
  • Barrow, G.W.S. (2003): The Kingdom of the Scots. Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-1803-1
  • Broun, Dauvit (1999): The Irish Identity of the Kingdom of the Scots in the Twelfth and Thirteenth Centuries. Boydell, Woodbridge, ISBN 0-85115-375-5
  • Burton, John Hill (1876): The History of Scotland, 8 bind, Edinburgh.
  • Duncan, A.A.M. (2002): The Kingship of the Scots 842–1292: Succession and Independence. Edinburgh University Press, Edinburgh, ISBN 0-7486-1626-8
  • Dunlop, Eileen (2005): Queen Margaret of Scotland. National Museums of Scotland, Edinburgh, ISBN 1-901663-92-2
  • John av Fordun (1993): Chronicle of the Scottish Nation, red. William Forbes Skene, overs. Felix J.H. Skene, 2 bind. Opptrykk, Llanerch Press, Lampeter, ISBN 1-897853-05-X
  • Hammond, Matthew H. (April 2006): «Ethnicity and Writing of Medieval Scottish History» i: The Scottish Historical Review, bind 85, s. 1-27
  • McDonald, R. Andrew (1997): The Kingdom of the Isles: Scotland's Western Seaboard, c. 1100–c.1336. Tuckwell Press, East Linton, ISBN 1-898410-85-2
  • McDonald, R. Andrew (2003): Outlaws of Medieval Scotland: Challenges to the Canmore Kings, 1058–1266. Tuckwell Press, East Linton, ISBN 1-86232-236-8
  • Oram, Richard (2004): David I: The King Who Made Scotland. Tempus, Stroud, ISBN 0-7524-2825-X
  • Ritchie, R. L. Graeme (1954): The Normans in Scotland, Edinburgh University Press.
  • Reid, Norman, «Kings and Kingship: Canmore Dynasty» i: Michael Lynch (red.), op. cit.
  • Snorre Sturlason: Heimskringla, flere utgivelser på norsk som Snorres kongesagaer
  • Young, James, red. (1884): Historical References to the Scottish Family of Lauder, Glasgow.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Malcolm_III_av_Skottland&oldid=23680604»