Ole Didrik Lærum (siv.ing.)
| Ole Didrik Lærum | |||
|---|---|---|---|
 O.D. Lærum, rundt 1935 | |||
| Født | 7. sep. 1901[1] Bruvik | ||
| Død | 22. apr. 1972[1] (70 år) | ||
| Beskjeftigelse | Konsulent/entreprenør vei-, jernbane- og flyplassbygging; professor, vei- og jernbanebygging, NTH | ||
| Utdannelse | bygningsingeniør, NTH (1923) | ||
| Nasjonalitet | norsk | ||
Ole Didrik Lærum (født 7. september 1901 på Dale i Bruvik, død 22. april 1972[2] i Trondheim) var en norsk bygningsingeniør, som spesialiserte seg innenfor vei-, jernbane- og flyplassbygging. Han var i mange år professor ved NTH.
Han hadde en mangfoldig karriere, fra å være ingeniør under byggingen av Flåmsbanen til viktige oppgaver under bygging av Den transiranske jernbane. Som Chief Engineer var han en nøkkelperson når det gjaldt å holde iransk vei-, flyplass- og jernbanenett åpent under en av den andre verdenskrigs største allierte transportaksjoner. Han var en periode personlig rådgiver for Haile Selassie I av Etiopia i samferdselsspørsmål;
Han var professor ved NTH i 20 år; hadde en tid eget konsulentfirma i Iran og ledet anlegg av veier og flyplasser både i Iran og i Norge – i Norge blant annet som anleggssjef i Forsvarets anleggsdirektorat. Mot slutten av sin karriere arbeidet han som konsulent i et norsk ingeniørfirma.
Livsløp og utdanning
[rediger | rediger kilde]Ole Didrik Lærum var den eldste av seks søsken. I 1901, da han ble født, var faren kommunelege og senere distriktslege. Familien flyttet etterhvert fra Dale til Voss, der Ole Didrik vokste opp.
Etter realskolen gikk han på et privat gymnas og tok examen artium med beste karakter, bare 16 år gammel.[3] Like før han fylte 18 år ble han immatrikulert ved NTH hvor han studerte ved Bygningsingeniøravdelingen og ble uteksaminert i 1922, bare 21 år gammel. Han var da en av landets yngste sivilingeniører.[4]
I 1925 giftet han seg og fikk etterhvert tre barn, to sønner og én datter.
I løpet av sin tid i Iran pådro Lærum seg tropesykdommer, blant annet malaria, som han var plaget med resten av livet. Han døde i 1972.[5]
Lærum var farbror til den norske legen og kreftforskeren Ole Didrik Lærum, som har skrevet biografien Ingeniøren & eventyret om sin onkel.
Virke
[rediger | rediger kilde]
<…> Norges yngste sivilingeniør som bygget landets mest populære jernbanetrasé, utførte halsbrekkende vågestykker i Irans fjellandskaper, frekventerte sjahens palass og Moskvas selskapsliv, var konsulent, konsul og rådgiver for nasjonale ledere på tre kontinenter, og bygget opp infrastrukturen som sikret Distrikts-Norges overlevelse.
Sjursen, Liv Ragnhild (16. mars 2015). «Mannen som bygget verdens veier». GEMINI.no.
1923–1932: Stillinger ved NSB og NTH
[rediger | rediger kilde]Sin første stilling etter fullført utdannelse fikk Lærum som assistentingeniør i NSB, der han i hovedsak deltok ved byggingen av Flåmsbanen.[6] Han var ansatt i NSB fra 1923 til 1930, de to siste årene med anlegg av Hardangerbanen. Han arbeidet deretter som assistentingeniør ved Institutt for veg- og jernbanebygging, NTH.
1933–1945: Ulike oppgaver i Iran
[rediger | rediger kilde]I 1933 ble han ansatt i det danske entreprenørfirmaet Consortium Kampsax hvor han var med på å bygge den transiranske jernbanen. Han flyttet med familien til Iran og bosatte seg i Teheran hvor han fikk en av selskapets ledende tekniske stillinger. Han ble også nestkommanderende for nordlinjen av den transiranske jernbanen. Etter nærmere seks år var jernbanen ferdig bygget, men Kampsax hadde fortsatt oppdrag i Iran, så familien Lærum ble boende.[7]
I 1941 ble han ansatt som professor ved Institutt for veg- og jernbanebygging, NTH, men det var verken mulig eller ønskelig å tiltre på grunn av krigssituasjonen. I Iran ble den britiske regjeringen Kampsax' nye arbeidsgiver .[7] Det viktigste oppdraget var å sørge for veier som kunne tåle tungtrafikk i Iran. Det skulle fraktes krigsmateriell fra Den persiske gulf over de iranske sletter og høyfjell inn bak de sovjetiske frontlinjene i nord. Sammen med de britiske ingeniørtroppene bygget Kampsax både veier og flyplasser. Under dette arbeidet var Lærum nestkommanderende for direktøren i Kampsax. På det meste hadde han 90 000 mann under seg.[8] «I tre år gikk det én fullastet lastebil hvert 20. sekund fra båtanløp og monteringsanlegg ved gulfen og nordover. Både den transiranske jernbanen og det eksisterende veinettet ble benyttet. Over 6000 km veier og et tjuetalls flyplasser ble bygget i stort tempo.»[9]
I 1941 ble han utnevnt til norsk generalkonsul i Teheran, og i lange perioder var han den eneste offisielle norske representant i landet.[9]
Mens han var i Iran, opprettet han et eget konsulent- og ingeniørfirma, Nortrak, og hadde flere oppdrag i nabolandene for den britiske regjering. Han og familien bodde også en tid i Addis Abeba. I 1945 var han personlig rådgiver i samferdselspørsmål for keiser Haile Selassie.[9]
1946–1972: Professorat ved NTH; private stillinger
[rediger | rediger kilde]I 1946 ble han på ny utnevnt til professor ved NTH, og tiltrådte. Han ble ved instituttet, som professor og instituttleder, til 1. januar 1966, da han søkte avskjed på grunn av sykdom.[10]
I perioden 1952–1954 hadde han permisjon fra professorstillingen for å arbeide i Forsvarets anleggsdirektorat, med utbygging av det norske flyplassnettet.[10] Ifølge ham selv var han ansvarlig for anlegg av 40 flyplasser.[11]
Høsten 1965 flyttet Lærum fra Trondheim til Bergen. Han hadde fått tilbud om å bygge opp en filial av firmaet A/S Prosjektering der. Hovedkontoret lå i Oslo. Firmaet drev med anlegg av veier og broer. Han hadde en tid kun én ansatt. Etterhvert ble det for krevende for Lærum å bygge opp og drive bedriften. Han reiste tilbake til Trondheim, og filialen ble nedlagt.
I Trondheim takket han ja til et tilbud fra ingeniørfirmaet Reinertsen AS om å være konsulent for dem. Hans oppgave var å være rådgiver for de unge ingeniørene.[5] Denne stillingen hadde han til han døde våren 1972.
Forfatterskap
[rediger | rediger kilde]Hoveddelen av Lærums forfatterskap er knyttet til hans undervisning ved NTH. Instituttet hadde vært uten professor siden Kolbjørn Heje sluttet ved oppnådd pensjonsalder i 1941, det året Lærum ble utnevnt første gang. Det hadde vært stor utvikling innen hans fagfelt i løpet av de fem årene som var gått før han tiltrådte i 1946. Det var sterkt behov for oppdatering av undervisningen og innføring av nye fag, som f.eks. flyplassbygging. Da han begynte i professorstillingen, avlyste han alle forelesninger for en periode, mens han utarbeidet nytt undervisningsmateriell. Forelesningene ble ikke gjenopptatt før dette materiellet var klart.[12]
Enkelte av hans publikasjoner, som læreboken Grunnkurs i veg- og jernbanebygging, ble utgitt i stadig nye og oppdaterte utgaver, den siste i 1966.
Utmerkelser
[rediger | rediger kilde]I 1947 ble Lærum utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for fortjenester som tidligere fungerende generalkonsul i Teheran».[13] Han var også ridder av den danske Dannebrogordenen og mottok den iranske Homayounordenen.[14][15]
Referanser og fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ a b www.strindahistorielag.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dødsannonse i Adresseavisen, 24. april 1972, s. 15
- ^ Lærum (2015), s. 19
- ^ Lærum (2015), s. 23
- ^ a b Lærum (2015), s. 173
- ^ Lærum (2015), s. 27
- ^ a b Sjursen (2015), s. 3–4
- ^ Lærum (2015), s. 86
- ^ a b c Lærum (2015), s. 10
- ^ a b Hovd (2012), s. 2
- ^ Landro (2015), s. 25
- ^ Hovd (2004), s. 166
- ^ «St. Olavs Orden», Aftenposten, morgennummeret 12. september 1947, s. 2.
- ^ Bassøe, Bjarne (red.): Ingeniørmatrikkelen. Norske sivilingeniører 1901–55 med tillegg, Oslo: Teknisk ukeblad, 1961, s. 327. Fulltekstutgave fra Nasjonalbiblioteket.
- ^ I biografien Ingeniøren & eventyret er prisen omtalt med det folkelige navnet «Påfuglordenen». Lærum (2015), s. 72
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Andersen, Steen (2005). De gjorde Danmark større. København: Lindhardt og Ringhof. ISBN 978-87-595-2496-1.
- Hovd, Asbjørn (2012). Jubileumsberetning for fagområdet Veg- og jernbanebygging ved NTH/NTNU 1912–2012. NTNU(?).
- Hovd, Asbjørn (2004). «Utdanning av veg- og jernbaneingeniører ved NTH i perioden 1912–1970». Årbok, Norsk vegmuseum: 160–176.
- Landro, Jan H. (20. mars 2015). «Eventyrleg ingeniørbragd». Dag og Tid: 24–25.
- Lærum, Ole Didrik, 1940– (2015). Ingeniøren & eventyret. Oslo: Kom. ISBN 978-82-93191-30-8.
- Sjursen, Liv Ragnhild (16. mars 2015). «Mannen som bygget verdens veier». GEMINI.no.