Pansret personellkjøretøy
Et pansret personellkjøretøy (PPK) eller transportpanservogn[1] er et pansret kjøretøy som brukes for å transportere infanteri i krigssoner. Kjøretøytypen finnes med både hjul- og beltedrift. I CFE-avtalen er begrepet «pansret personellkjøretøy» en pansret kampvogn som er konstruert og utstyrt for å transportere et infanterilag og som, vanligvis, er bevæpnet med et integrert eller organisk våpen av mindre enn 20 millimeters kaliber. Det norske Forsvaret bruker forskjellige finske Sisu PPKer som er treakslet og med sekshjulsdrift, nærmere bestemt XA-180, XA-185, XA-186 og XA-203. I tillegg har de og amerikanske M113 som har beltedrift. Alle har 12,7 mm maskingevær.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Under første verdenskrig ble de første stridsvognene utviklet for å kunne angripe fiendtlige maskingeværstillinger og passere piggtrådsperringer. Samtidig ble den britiske Mark V utstyrt med et lite mannskapsrom for å bære infanteri. Erfaringene fra dette ble ikke fulgt opp, og feltmarskalk Douglas Haig uttalte på slutten av krigen at seieren hadde kommet «ved geværet og bajonetten til infanteristen». Franskmennene tolket krigserfaringen i den retningen at infanteriet trengte mer støtte, ikke mer beskyttelse, og satte opp styrkene sine med mer artilleri, stridsvogner og fly.
I 1928 følte militærtenkeren J.F.C. Fuller at det var påkrevet å påminne den årlige generalstabskonferansen om at pansring av krigsskip hadde gjort ramming umoderne, mens hæren hadde ikke tatt konsekvensen av dette og sluttet å angripe med menn. Fuller insisterte på at svaret var «en halv tomme stål». Britenes daværende stridsvogn, Vickers Medium Mark III, var med sin 47 mm kanon en stor forbedring fra tidligere vogner, men det eksisterte ikke noe kjøretøy som kunne la infanteriet følge stridsvognene i angrep.
Mens britene var opptatt med sine stridsvogner og lette, pansrede kjøretøyer som bren-gun carrier, jobbet tyskerne med å mekanisere sine styrker. Under andre verdenskrig ble infanterister satt opp med halvbeltevogner, spesielt på tysk og amerikansk side. Tyskernes vogner var mer sofistikerte enn andre land sine. De hadde blant annet bremsing på beltene for å avhjelpe styringen, bedre belter og bedre hjuloppheng. Et stort antall slike kjøretøyer kom i tjeneste fra 1938. Det mest kjente var Hanomags SdKfz 251
I 1944 støtte britisk og kanadisk infanteri på sterk motstand på vestfronten. Deres oppgave var å holde nede de tyske styrkene, mens amerikanske styrker brøt ut av brohodet og angrep vestover. I denne situasjonen hadde de mange tyske styrker konsentrert mot seg. Kommandøren for 2nd Canadian Corps, general Guy Simonds, sørget for å få konvertert 72 amerikansk-produserte M7 Priest selvgående felthaubitser til PPKer ved å fjerne haubitseren og plate over hullet i frontpanseret med vrakstål. Kjøretøyene ble kalt Kenguruer, etter kodenavnet for verkstedet som konverterte dem. Hver vogn fikk tildelt en vognfører og lastet med 10 infanterister hver gikk de i kamp under operasjon Totalize natt til 7. august 1944. Kjøretøyene ble en suksess, og var i tjeneste under resten av felttoget i Frankrike. 28. august 1944 ble avdelingen som brukte dem omdøpt til 1st Canadian Armoured Personnel Carrier Squadron.
I løpet av felttoget var M7ene utslitt, og de ble senere erstattet av australskbygde Ram-stridsvogner som ble konvertert.
I etterkrigstiden forsvant halvbeltevognene, og PPKer ble enten hjulgående eller beltegående. I USA ble det hovedsakelig fokus på beltegående vogner. M39 og M44, som kom på slutten av krigen, var M18 Hellcat panserjagere som var konvertert. De ble faset ut av M75 og M59 først på 1950-tallet. De hadde da allerede den kjente «boks-på-belter»-profilen til M113. Ford og Kaiser Aluminium and Chemical Co. brukte M59 og M75 som basis for neste generasjon vogner. I 1960 kom de så med M113, den mest brukte og mest kjente beltegående PPK. Den er produsert i over 80 000 eksemplarer, noe som gjør det til det mest utbredte amerikanske kampkjøretøyet noensinne. En rekke forbedrede versjoner kom i tiårene etter, også fra andre land enn USA. M113 er fremdeles i bruk verden over, og har mange etterligninger, for eksempel britiske FV432 Trojan, franske AMX VTP og nederlandske DAF-YP 308.
På samme tid konsentrerte Sovjetunionen seg om hjulgående PPKer. BTR-serien (60, 70 og 80) ble utviklet kontinuerlig gjennom den kalde krigen. Disse hadde åtte hjul og et lite tårn til maskingevær. De tok over etter BTR-40, som nærmest var en pansret lastebil. Sovjeterne hadde også ett ess i ermet: På 1960-tallet kom de med stormpanservognen, kalt BMP-1. I motsetning til PPKer hadde denne nye klassen kraftigere bevæpning, og skulle ta opp kampen sammen med infanteristene den transporterte. Utviklingen av beltegående PPKer stagnerte, da alle industrialiserte land konsentrerte seg om en blanding av hjulgående PPKer og stormpanservogner.
I senere tid har Israel tatt opp den gamle praksisen med konverterte stridsvogner, da de har bygget om gamle T-55 stridsvogner til PPKer kalt IDF Achzarit. USA har også begynt å bruke hjulgående PPKer i større utstrekning, basert på sveitsiske MOWAG Piranha.
Teknisk
[rediger | rediger kilde]
En PPK består av drivverk, enten med hjul eller belter og en motor som omtrent tilsvarer motoren i en buss. Hjulgående PPKer med flere enn to aksler har som regel styring på flere av akslene.
Mange vogner er også amfibiske. For å svømme må mannskapet som regel sjekke at dreneringshull i skroget er tettet og brette ned en skjerm foran på kjøretøyet. Skjermen beskytter mot at små bølger ødelegger sikten for vognføreren. Framdrift i vannet er noen ganger med belter, og noen ganger med propell eller vannjet. Uansett er ikke et PPK en båt, og det er avhengig av at det er stille vann og ikke for bratte bredder.
Opprinnelig hadde mange PPKer utgang for infanteriet over taket på kjøretøyet. Dette gjorde infanteristene sårbare for beskytning under avstigning, og to hovedløsninger gjorde seg gjeldende i etterkrigstiden: De fleste valgte å lage dører eller en rampe bak, men den sovjetiske BTR-serien hadde en luke på sidene, mellom andre og tredje aksel.
De fleste PPKer er pansret med stål eller aluminium. De har som regel motstandskraft mot våpen opp til tyngre maskingevær. Vogner som er konverterte stridsvogner har som regel beskyttelse også mot lettere panservernvåpen.
PPKer er som oftest bevæpnet med et maskingevær, enten 12,7 mm eller 14,5 mm i kaliber. Noen har maskingevær montert helt åpent, mens andre har et skjold eller tårn til beskyttelse for skytteren.
PPKen i aksjon
[rediger | rediger kilde]
Vognene blir som regel brukt til å frakte infanteriet fram til like før de venter kontakt med fienden. Infanteristene sitter da av (går av) kjøretøyet og rykker videre fram til fots. En PPK er nemlig ganske lett pansret, og er sårbar for alle mulige panservernvåpen, inkludert tunge maskingevær og splinter fra nære artillerinedslag.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Se også
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- History of the Kangaroos (lest 21. oktober 2005 11:00)
- Steeds, Will (red.); Forces 89, Ian Allan Ltd, ISBN 0-7110-1828-6
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Armored personnel carriers – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Armoured personnel carrier – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Skildring av norske soldater i FN-tjeneste med PPK som støtte
