Petsjeneger

Petsjeneger eller patzinaks (bulgarsk/russisk: pechenegi (Печенеги), arab: pacanāk, gresk: patzinaikos (Πατζιναικος), ungarsk: besenyő, latin: pасinасае, gammel-tyrkisk (antatt): beçenek) var et halv-nomadisk tyrkisk folk fra de sentralasiatiske steppene som snakket et tyrkisk språk.

Opprinnelse

I boken Divânü Lugâti't-Türk fra det 11. århundre, skrevet av Mahmud Kashgari er der to titler under navnet beçenek. det første er "en tyrkisk nasjon som bor rundt landet til rum ", hvor rum ble brukt av tyrkerne til å betegne det Det bysantinske riket. Andre gangen Beçenek nevnes i den samme boken, er det "en gren av oghuz-tyrkere." Og senere i samme boken finnes benevnelsen oguz, Oghuz-tyrkere hvor det fortelles at de er dannet av 22 forgreninger og den 19. forgreningen ble kalt Beçenek. Max Vasmer utleder dette navnet av det tyrkiske ordet for "svoger, slektning".

Petsjenegerne fremtrer i historiske nedtegnelser kun i det 8., 9. århundre og 10. århundre, da de bebodde regionen mellom nedre Volga, Don, og Uralfjellene. Omkring 9. og 10. århundre e. Kr. kontrollerte de store deler av steppene i sørvestre Eurasia og Krim-halvøya. Selv om de utgjorde en betydelig maktfaktor i regionen på denne tiden, strakk deres begreper om statsmannskunst seg ikke lenger enn til tilfeldige angrep på naboer, og til å tjene som leiesoldater for andre makter, slik tilfellet var med andre nomadiske stammer.

Konstantin VII Porfyrogenitus skriver rundt 950 at Patzinakia, petsjenegernes rike strakte seg vestfra så langt som Siret-floden (og helt til Karpatene), og var fire dagsreiser fra "Tourkias" (dvs. Ungarn).

Patzinakia er inndelt i 8 provinser med tilsvarende antall mektige prinser. Provinsene er: navnet på den første er Irtim, den andre Tzour, den tredje Gyla, den fjerde Koulpei, den femte Charaboi, den sjette Talmat, den syvende Tsjopon, den åttende Tzopon." (utdrag fra (Constantine Porphyrogenitus, De Administrando Imperio, ca. 950, oversatt til engelsk av R.J.H. Jenkins).)

Armenske kilder

I de armenske krønikene til Matteus fra Odessa nevnes petsjenegerne noen få ganger (kap. 75). Første gang rundt 1050-51 hvor han sier at Badzinag-folket forårsaket store ødeleggelser i mange romerske stater, dvs. på bysantinsk territorium. I kap. 103 berettes det at romernes allierte, Padzunak og Uz (grener av oghuz-tyrkere skiftet side da kampene var på det mest intense og vendte seg mot de bysantinske styrkene, side om side med seldsjuk-tyrkerne. I kap. 132 omtales en krig mellom Rom og padzinager, etter den romerske (bysantinske) hærens nederlag, hvor de foretar en mislykket beleiring av Konstantinopel. I samme kapitlet er padzinagene beskrevet som en bueskytterhær. Senere, i kap. 299 sender den armenske prins Vasil, som tjente i den romerske hæren, en tropp padzinager for å komme de kristne til hjelp.

Allianse med Det bysantinske riket

I det 9. århundre ble Petsjenegerne bysantinernes allierte og benyttet til å holde unna for farligere fiender som rus og madjarere. Dette var et gammelt romersk knep (splitt og hersk) som ble videreført av deres bysantinske etterkommere – å spille det ene fiendefolket ut mot det andre.

Uzerne var et annet tyrkisk steppefolk som til slutt fordrev petsjenegerne fra deres hjemtrakter og frarøvet dem deres buskaper og alt annet av verdi. En allianse mellom oghuzer, også kimeker og karlukker satte petsjenererne under press. Men en annen gruppe, samanider påførte alliansen nederlag. Etter hvert som petsjenegerne ble drevet vestover av khazarene og kumanerne, fordrev petsjenegerne i sin tur madjarene vest for Dnepr i 892

I 894 gikk bulgarerne til angrep på Bysants. Tidlig i 895 tilkalte keiser Leo VI den vise assistanse fra madjarene som sendte en hær som sto under kommando av Levente inn i Bulgaria. Levente ledet felttoget på en glimrende måte og trengte dypt inn i Bulgaria, mens den bysantinske hæren angrep Bulgaria fra syd. Fanget i en klemme mellom madjarer og bysantinske styrker innså tsar Simeon I av Bulgaria at han ikke kunne føre krig på to fronter og sluttet en hurtig våpenhvile med Det bysantinske riket.

Tsar Simon engasjerte petsjenegerne til å hjelpe med å holde madjarene unna. Petsjenegerne utførte denne oppgaven så glimrende at de også fordrev madjarene som var blitt igjen i Etelköz og de pontiske stepper, og tvang dem vestover til nedre Donau, Transdanubia og mot de pannoniske stepper hvor de senere grunnla det ungarske kongedømmet.

Historie og fall

Kart over Øst-Europa som viser hovedområdene for de petsjenegernes bosettinger, ca. 1015.

Fra det 9. århundre e.Kr. hadde petsjenegerne uheldige kontakter med Kievriket. I mer enn to århundrer foretok de tilfeldige overfall inn i landområdene til rus som til tider ble opptrappet til kriger i full skala (som krigen i 920 mot petsjenegerne som ble ledet av Igor fra Kiev), som omtales i Nestorkrøniken. Men der var også midlertidige militærallianser som f. eks. felttoget mot bysantinerne i 943, under ledelse av Igor. I 968 beleiret og angrep petsjenegerne byen Kiev. En del av petsjenegerne fulgte prinsen av Kiev, Svjatoslav I på felttoget mot Bysants i 970 og 971, selv om petsjenegerne til slutt la seg i bakhold og drepte prinsen av Kiev i 972. Ifølge Primar-krøniken lot petsjenegernes kahn Kurya lage et beger av hodeskallen hans etter skikken hos steppenomadene. I konfrontasjonene mellom petsjeneger og rus i Vladimir fra Kievs regjeringstid kom de tro parter ut av det med vekslende hell. Vladimir grunnla byen Perejaslav på slagstedet hvor han hadde beseiret petsjenegerne dette ble etterfulgt av at petsjenegerne led nederlag i Jaroslav I, den vises regjeringstid. Kort etter ble de desimerte petsjenegerne på de pontiske steppene erstattet av et annet nomadefolk, kumanerne eller polovtsyene.

Etter århundrer med strid som omfattet alle deres nabofolk, Det bysantinske riket, Kiev-rus. khazarer og madjarer, ble petsjenegerne utslettet som uavhengig makt i slaget ved Levounion ved et kombinert angrep fra den bysantinske og den Kumanske hæren ledet av den bysantinske keiser Alexios I Komnenos i 1091. Etter et nytt angrep fra kumanerne i 1094 ble mange petsjenegere drept eller assimilert. Ennå en gang ble de angrepet og nedkjempet av bysantinerne i slaget ved Beroia i 1122. For en tid fantes der fremdeles betydelige samfunn av petsjenegere i Ungarn. Men til slutt opphørte de å eksistere som eget folk og ble assimilert av nabofolk som bulgarerne, madjarene og gagauserne.

Eksterne lenker

• www.patzinakia.ro
• The Primary Chronicle