Hopp til innhold

Polarrute

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

En polarrute er en flyrute over de ubebodde polare regioner. Ordet «polarrute» ble opprinnelig referert til storsirkelrutene mellom Europa og vestkysten av Nord-Amerika på 1950-tallet.[1]

Nordpolen

[rediger | rediger kilde]

Den sovjetiske pilot Valery Chkalov var den første til å fly non-stop fra Europa til den amerikanske stillehavskysten. Hans flyvning fra Moskva, USSR til Vancouver, Washington, United States, via Nordpolen med et Tupolev ANT-25 enmotors fly (18. – 20. juni 1937) tok 63 timer å gjennomføre. Distansen var 8 811 km.[2] I september 1945 ble en lang-distanse flyvning gjennomført i publisitetshensikt: Generalene Barney M. Giles, Curtis LeMay og Emmett O'Donnell, jr. fløy tre spesielt modifiserte Boeing B-29 fra Chitose Air Base i Hokkaidō til Chicago Midway internasonale lufthavn, fortsatte til Washington D.C., den lengste nonstop distanse til den tid, fløyet med et U.S. Army Air Forces fly, og første flyvning noensinne nonstop fra Japan til USA. Distansen var om lag 9 397 kilometer.[3][4] To måneder senere gjennomførte en annen modifisert B-29 under oberst Clarence S. Irvines kommando:, Pacusan Dreamboat en rekordsettende lang-distanse flyvning fra Guam til Washington, D.C., 12 740 km på 35 timer,[5] med en takeoff vekt på 70 000  kg[6] En måned senere, i oktober 1946 fløy den samme B-29 nonstop fra Oahu, Hawaii til Kairo, Egypt på mindre enn 40 timer, for ytterligere å bevise betydningen av kommersielle ruter over polområdene.[7]

SAS var først

[rediger | rediger kilde]

Et av de kommersielle selskaper, SAS var det første. Deres Douglas DC-6B flyvninger mellom Los Angeles og København, via Søndre Strømfjord og Winnipeg startet 15. november 1954.[8] Canadian Pacific's Douglas DC-6B startet Vancouver–Amsterdam i 1955, så Pan Am og TWA startet fra USAs vestkyst til Paris/London i 1957. SAS var først igjen, fløy fra Europa til Tokyo via Anchorage med Douglas DC-7C i februar 1957, Air France Lockheed L-1649 Starliner (siste versjon av Lockheed Constellation) og KLM DC-7C fulgte i 1958.

Under mesteparten av den Kalde krigen var Arktisregionen en buffersone mellom Sovjetunionen og Nord-Amerika. Sivile flyvninger fra Europa til Asia Fjerne Østen kunne ikke fly over Sovjetunionen eller Kina og måtte fly via ruter gjennom Midtøsten eller forbindes til Alaska tvers over Arktisregioen. Disse kalde krigen ruter strakk seg fra Nordkysten av Alaska over Grønland til Europa. Korean Air Lines Flight 902 Boeing 707 ble skutt ned over USSR av et russisk jagerfly i 1978 etter at besetningen hadde gjort en grov navigasjonsfeil. I stedet for å fly den tildelte polarrute.

Anchorage og Søndre Strømfjord

[rediger | rediger kilde]

Før dagens moderne langdistanse jetfly ble flyplassen i Søndre Strømfjord og Anchorage internasjonale lufthavn (ANC) i Alaska brukt for tekniske mellomlandinger for en rekke selskaper som fløy polarruten mellom det vestlige Europa og Tokyo. I henhold til 1983-utgaven av Worldwide Official Airline Guide (OAG) opererte Air France, British Airways, Japan Airlines (JAL), KLM Royal Dutch Airlines, Lufthansa, Sabena og Scandinavian Airlines (SAS) alle sine flights mellom Japan og det vestlige Europa en flight som innebar stop i Anchorage.[9] De fleste av disse internasjonale flyselskap opererte en tidligere model av Boeing 747 på ruten. Selv om Sabena og SAS istedet brukte McDonnell Douglas DC-10 på sine respektive polarruter via Anchorage. Det største hinder for flyvninger over Russland var den utilstrekkelige russiske flykontrollen og manglende engelsk kommunikasjon. For å løse disse problemer ble RACGAT (Russian-American Coordinating Group for Air Traffic) dannet i 1993. sommeren 1998 ga den russiske Regjering tillatelse til fire polare ruter, kalt Polar 1, 2, 3 og 4.[10]

Finnair ble første selskap til å fly non-stop over the polarregionen mellom Vest-Europa og Japan. Denne startet i 1983 og ble fløyet med McDonnell Douglas DC-10 bredbuksfly mellom Tokyo og Helsingfors.[11][12]

Cathay Pacific Flight 889 fra John F. Kennedy internasjonale lufthavn, ført av kaptein Paul Horsting landet som første den 7. juli 1998 på den nye Hongkong internasjonale lufthavn, Chek Lap Kok, vest for Hongkong, noe som ble sett på som første non-stop flyvning over Arktis polarregion og over russisk luftrom. Det var verdens første nonstop transpolare flyvning fra New York til Hongkong, kalt Polar One. Den tok 16 timer å fullføre og er fremdeles den lengste flight som Cathay Pacific opererer.[13]

I dag[når?]

[rediger | rediger kilde]

Amerikanske Federal Aviation Administration definerer nå operasjoner i Nordpolområdet som flyvninger nord for 78° nordlig bredde,[14] noe som omfatter nord for Alaska og det meste av Sibir.

Fly som Boeing 747-400, Boeing 747-800, 777-200ER, 777-200LR, 777-300ER og Boeing 787 Dreamliner såvel som Airbus A340, A350 og A380 med rekkevidde på 13 000 km eller mer er nødvendig for langdistanse nonstop mellem passende lufthavner.[15]

Arktiske polarruter er nå vanlig for selskaper som flyr mellom asiatiske byer som (Bangkok, Beijing, Dubai, Abu Dhabi, Guangzhou, Hongkong, New Delhi, Mumbai, Seoul, Shanghai, Singapore, Taipei og Tokyo) til Nordamerikanske byer, (New York, Boston, Chicago, Detroit, Houston, Los Angeles, Montreal, San Francisco, Seattle, Toronto, Vancouver og Washington, D.C.). Emiratene flyr nonstop fra Dubai til USAs vestkyst, (San Francisco, Seattle og Los Angeles), passerer bare noen få grader fra Nordpolen.[16][17]

Antarktis

[rediger | rediger kilde]

Få selskaper flyr mellom byer som har en storsirkelrute over Antarktis. Nonstop flyvninger mellom Sør-Afrika og New Zealand, eller mellom Perth og enkelte destinasjoner i Sydamerika (inklusive Buenos Aires og São Paulo) kunne fly over Antarktis, men intet selskap har planlagt dette. Flyvninger mellom Australia og Sydamerika, samt mellom Australia og Sørafrika passer nær den antarktiske kyst. Avhenging av vinden vil Qantas flight QF 63 fra Sydney til Johannesburg-O. R. Tambo noen ganger fly over vendekretsen til 71° hvor en får se isen.[18] Qantas flyr også nonstop mellom Sydney og Santiago de Chile, den sydligste polare rute avhengig av vind kan denne nå 55° sydlig bredde, men andre ganger 71°, noe som er nær nok til å krysse polarisen.[19] Polarruten over det fjerne sydlige Stillehavet mellom Sydamerika og Oceania ble operert av Aerolineas Argentinas, som begynte å fly til Buenos Aires via Rio Gallegos til Auckland på 1980-tallet med Boeing 747-200. Aerolineas Argentinas fløy senere til Sydney, men stoppet New Zealand og Australia i 2014.[20]

På grunn av ETOPS begrensninger på tomotors fly—den maksimale distanse flyet kan operere fra en flyplass for nødlandinger—bare 4-motors fly slike som Boeing 747 eller Airbus A340 kan operere nær Antarktis. To-motors må fly lenger nord, nærmere potensielle alternativer, som for eksempel, da Virgin Australia opererte en flight fra Melbourne til Johannesburg med to-motors Boeing 777 med en 180-minutters ETOPS rating var flyet to timer lenger vekk enn Qantas flight fra Sydney til Johannesburg.[21] Air New Zealand flyr nonstop mellom Auckland og Buenos Aires-Ezeiza. I regjeringens regulativ fra 2015 ble to-motors Boeing 777-200ER godkjent til å fly en rute med 330-minutts ETOPS rating (dvs. en 777 kan fly maksimum 330 minutter fra nærmeste alternative flyplass), en økning fra tidligere 240-minutter ETOPS rating.[22] LATAM Airlines begynte en nonstop flight mellom Santiago de Chile og Sydney via Auckland i april 2015 med to-motors Boeing 787 og med en 330-minutters ETOPS rating.[23][24] LATAM har annonsert en nonstop flight mellom Santiago de Chile og Melbourne fra oktober 2017.[25][26]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ For instance, Aviation Week 22 July 1957 p47 reports on "polar routes" from California to Europe granted to Pan Am and TWA.
  2. ^ McCannon, John (1998). Red Arctic : Polar Exploration and the Myth of the North in the Soviet Union, 1932–1939. New York: Oxford University Press. s. 71. 
  3. ^ "How Far Is It?" Findlocalweather.com. Besøkt: 8. juni 2009.
  4. ^ Potts, J. Ivan, Jr. "Chapter: The Japan to Washington Flight." Remembrance of War: The Experiences of a B-29 Pilot in World War II. Shelbyville, åTennessee: J.I. Potts & Associates, 1995. Besøkt: 8. juni 2009.
  5. ^ "Monday, January 01, 1940 – Saturday, December 31, 1949." Arkivert 20. oktober 2012 hos Wayback Machine. History Milestones ( US Air Force). Retrieved: 21 October 2010.
  6. ^ Mayo, Weyland. "B-29s Set Speed, Altitude, Distance Records." b-29s-over-korea.com. Retrieved: 21 October 2010.
  7. ^ "Inside The Dreamboat." Popular Science, December 1946 interview with crew about planning for flight.
  8. ^ [1]
  9. ^ http://www.departedflights.com, July 1, 1983 Worldwide Official Airline Guide (OAG), Tokyo-Anchorage flight schedules
  10. ^ Over the Top: Flying the Polar Routes. Avionics Magazine, April 1, 2002. Retrieved 3-07-12. [2] Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
  11. ^ http://www.departedflights.com, July 1, 1983 Worldwide Official Airline Guide (OAG), Tokyo-Helsinki flight schedules
  12. ^ Huhtanen, Ann-Mari (7. september 2014). «Perhana, se tulee suoraan kohti. Jouluna 1987 Finnairin lento AY 915 oli matkalla Tokiosta Helsinkiin, kun Huippuvuorten kohdalla konetta lähestyi ohjus» [‘Damn it, it’s coming straight at us. At Christmas, 1987, Finnair flight AY 915 was en route from Tokio to Helsinki, when a missile approached it over Svalbard’]. Helsingin Sanomat. Sanoma: C 6–8. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 21. september 2014. 
  13. ^ «Cathay Pacific's non-stop New York flight 'strengthens Hong Kong's hub'» (pressemelding). Cathay Pacific. 11. juni 2004. Arkivert fra originalen 27. september 2011. Besøkt 5. juli 2009. 
  14. ^ Polar Route Operations, Aero, 16, Boeing[død lenke]
  15. ^ Study Finds Air Route Over North Pole Feasible for Flights to Asia, Matthew L. Wald, New York Times, 10-22-2000. Article retrieved 03-12-09. [3]
  16. ^ «Flightaware website». 
  17. ^ «Schedule search». Air India. Air India Ltd. Arkivert fra originalen 19. mars 2019. Besøkt 12. april 2015. 
  18. ^ «gotravelyourway». Arkivert fra originalen 9. august 2017. Besøkt 19. august 2017. 
  19. ^ «Flightaware website». 
  20. ^ Chui, Sam. «Aerolineas Argentinas Transpolar Flight "Vuelo Transpolar" Sydney – Buenos Aires». Sam Chui Aviation & Travel. Besøkt 21. mars 2017. 
  21. ^ Freed, Jamie (1. oktober 2014). «Virgin Australia brings back direct flights to Johannesburg through South African Airways codeshare». The Border Mail. Besøkt 21. mars 2017. 
  22. ^ Carey, Bill (2. desember 2015). «Air New Zealand 777 Makes First 330-Minute ETOPS Flight». AINonline. The Convention News Company, Inc. Besøkt 21. mars 2017. 
  23. ^ Leaman, Aaron (31. juli 2016). «Flight test: Auckland to Santiago on LATAM's Boeing 787-9». Stuff. Besøkt 21. mars 2017. 
  24. ^ Clark, Peter (22. april 2015). «PICTURE: LAN avails of 787 ETOPS certification». Flight Global. Besøkt 21. mars 2017. 
  25. ^ «LATAM to serve Melbourne-Santiago nonstop from October 2017». Australian Aviation. 5. desember 2016. Arkivert fra originalen 21. mars 2017. Besøkt 21. mars 2017. 
  26. ^ Flynn, David (5. desember 2016). «LATAM to fly Melbourne-Santiago from October 2017». Australian Business Traveller. Besøkt 21. mars 2017. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Polarrute&oldid=23913699»