Ramón F. Magsaysay

Ramón F. Magsaysay
Født		31. aug. 1907 Iba (Insular Government of the Philippine Islands, USA)
Død		17. mars 1957 (49 år) Mount Manunggal
Beskjeftigelse		Politiker, ingeniør
Embete		Filippinenes president (1953–1957) Secretary of National Defense (1954–1954) Member of the House of Representatives of the Philippines (1946–1950)
Utdannet ved		Jose Rizal University
Ektefelle		Luz Magsaysay
Far		Exequiel Magsaysay
Mor		Perfecta Quimson Magsaysay
Barn		Ramon Magsaysay, Jr.
Parti		Partido Nacionalista (1953–) Det liberale parti (1946–1953)
Nasjonalitet		Filippinene
Gravlagt		Manila North Cemetery
Utmerkelser		Grand Cross of the Order of the Legion of Honour (Philippines) Grand Cross of the Order of the Golden Heart Storkors av Kambodsjas orden
Signatur
Ramón F. Magsaysay på Commons

Ramón del Fierro Magsaysay (født 31. august 1907 i Iba, Zambales, Filippinene, død 17. mars 1957 ved Cebu) var Filippinenes syvende president. Han satt i embetet fra 30. desember 1953 til han omkom under en flyulykke. Han er mest kjent for den omfattende landreformen som bragte Hukbalahap-opprøret til avslutning.

Liv og virke

Bakgrunn

Magsaysay var filippiner av delvis ilocano, delvis tagalog-opphav.^{[trenger referanse]} Han var sønn av smeden Exequiel Magsaysay og lærerinnen Perfecta del Fierro, og ble født i Iba i provinsen Zambales. Han studerte fra 1927 ved University of the Philippines i det som i dag er Quezon City. Der studerte han jus, senere ingeniørfag. Samtidig jobbet han som sjåfør. På grunn av sykdom fullførte han ikke utdanningen.^{[trenger referanse]} Senere fullførte han imidlertid økonomistudier ved José Rizal College (1928–1932).

Etter studiene arbeidet han som bilmekaniker og oppsynsmann. Da Filippinene kom i faresonen under den annen verdenskrig (1941), sluttet han seg til den filippinske hær og fikk kapteins rang. Ved nederlaget i fjellene i Bataan i 1942 unngikk han å bli tatt til fange og sluttet seg til geriljaen.

Politiker

Etter at japanerne hadde tapt Filippinene, ble han utnevnt av den amerikanske general Douglas MacArthur til militærguvernør for hjemprovinsen Zambales. Han ble kongressmann, og i sin periode i den filippinske kongress (1946-1950) utviklet han en slagplan for å slå ned Hukbalahap-geriljaen (Huk).^{[trenger referanse]} Dermed ble han utnevnt til forsvarsminister av president Elpidio R. Quirino. Han reformerte hæren, tok til fange kommunistpartiets topplederne, bekjempet Huk-opprørerne, og kombinerte den militære innsats med å åpne og utvikle nye landområder, særlig på Mindanao for nybyggere fra de områdene der Huk-opprørerne hadde sin beste grobunn på grunn av eiendomsforholdene innenfor landbruket.^{[trenger referanse]} Etter en tvist med Quirino søkte han i 1953 avskjed fra sin ministerpost. Han forlot det regjerende liberale parti og sluttet seg til nasjonalistpartiet og ble dets presidentkandidat. Han vant presidentvalget i 1953 med stor margin, og Quirino måtte gå av.^{[trenger referanse]} Da han ble innviet, var han den første filippinske presidenten som var ikledd barong tagalog, en tradisjonell filippinsk skjorte.^{[trenger referanse]}

Som president samarbeidet Magsaysay tett med USA og talte imot kommunismen under den kalde krigen. Han gjennomførte en omfattende landreform og dessuten en omgripende reform av regjeringsapparatet.^{[trenger referanse]}

Det ble antatt at han med letthet ville vinne gjenvalg,^{[trenger referanse]} men han døde tidlig i valgkampen i en flyulykke i provinsen Cebu. Den 16. mars 1957 dro han med fly til Cebu for å holde en tale ved en utdanningsinstitusjon. Da han skulle tilbake til Manila om kvelden, gikk han om bord i presidentflyet, Mt. Pinatubo, men det ble meldt savnet neste morgen. Flyet hadde krasjet i fjellene rett nord for Cebu, og alle utenom én ombord døde. Dagen etter tiltrådte hans visepresident Carlos P. Garcia presidentembedet.

Magsaysay var en populær president.^{[trenger referanse]} Ca. to millioner mennesker overvar begravelsen hans 22. mars 1957.^{[trenger referanse]}