Slaget ved Kringen
| Slaget ved Kringen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Kalmarkrigen 1611-1613 | |||||||
 Maleri av Georg Nielsen Strømdal, 1897 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
| Sverige | Danmark-Norge | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Oberstløytnant Alexander Ramsay | Lensmann Lars Gunnarsson Hågå | ||||||
| Styrker | |||||||
| Over 300 mann | 400–500 væpnede bønder | ||||||
| Tap | |||||||
| 134 tatt til fange angivelig 280 drept | 6 falne og 12 sårede | ||||||
Slaget ved Kringen var en trefning i 1612 like sør for Otta i Gudbrandsdalen der et norsk oppbud av noen hundre bevæpnede bønder fra Dovre, Lesja, Vågå, Fron og Ringebu overfalt og nærmest utslettet en skotsk avdeling på 300 leiesoldater. Skottene var på gjennomfart til Sverige under det såkalte skottetoget, leietroppenes marsj for å slutte seg til de svenske soldatene i Kalmarkrigen mellom Sverige og Danmark-Norge 1611–1613. Slaget ved Kringen er et av de mest legendariske militære slagene i norgeshistorien. Det ble fulgt opp med en massakre i den såkalte skottelåven på Kvam, der mesteparten av de skotske fangene ble drept.
Bakgrunnen
[rediger | rediger kilde]I Kalmarkrigen var det utstrakt bruk av leietropper hos begge parter. Noen av de fremste rekrutteringsområdene i Europa var England og Skottland. Den dansk-norske kongen Christian IV var svoger av kong Jakob av England og Skottland og hadde enerett til rekruttering av engelske og skotske leietropper. Dette kom til god nytte ved flere anledninger. Jakob hadde forbudt verving av soldater til bruk i krigen mot svogeren. Den unge svenskekongen Gustav II Adolf ville likevel trosse det kongelige forbudet. Hans far Karl IX hadde tidligere engasjert en verver, en såkalt militæringeniør, for rekruttering av leietropper til svensk tjeneste. I november 1611 skrev Gustav II Adolf til ververen sir James Spens og anmodet om å få levert leietropper i Älvsborg innen 1. apriljul./ 11. april 1612greg.. Svenskekongen ønsket seg 3 000 soldater, for det meste fotfolk.
Spens var en betrodd mann ved kong Jakob Is hoff i London. Han hadde i 1610 besøkt Sverige for å etablere diplomatisk kontakt med Vasa-slekten. Den gang drøftet man planer om et giftermål mellom den unge prins Gustav Adolf og Jakob Is datter Elisabeth. I forbindelse med giftermålsplanene ble det gitt løfte om disse 3 000 leiesoldatene. Som vederlag for troppene skulle den svenske dronningens representant i Hamburg betale 20 000 joachimsdaler. Et brev ble sendt for å minne ververen på dette løftet fra 1610, men det kom aldri fram. Skipet ble kapret av et dansk-norsk krigsskip. Oberst Andrew Ramsay måtte kaste brevet på sjøen, og han ble sluppet fri mot løfte om ikke å verve tropper for den svenske kongen.
Den skotske vervingen
[rediger | rediger kilde]Men obersten brøt løftet og engasjerte sin bror Alexander Ramsay, sir Robert Ker og kapteinene George Hay og George Sinclair. Med Spens' hjelp begynte disse å verve soldater med forskjellige metoder. For eksempel ble arresterte røvere i grensetraktene mellom England og Skottland frifunnet mot å la seg verve. Fra tukthusene i Edinburgh og Dunbar ble det hentet fanger som ble tvangsrekruttert. Reisende ble overfalt og bortført, sammen med tjenestefolk og ungdom som skulle til innhøstningsarbeid. Rekrutteringen var blitt så hardhendt at folk la på flukt, og kongen i London ble underrettet. Det skotske riksrådet grep inn, fikk stoppet vervingen og befalte skippere og redere å føre sine skip inn til Leith for å stoppe utskipningen.
Etter nærmere gransking utstedte riksrådet en befaling om at de kompaniene som allerede var tatt ombord skulle settes i land og oppløses, og at skipene skulle avtakles. Halvparten av troppene skulle landsettes i Leith og de andre på Burntisland av sikkerhetshensyn for å avverge væpnet motstand. Fanger og røvere ombord på skipene måtte utleveres under vakt og føres vekk, mens de øvrige skulle få reise hjem.
Tre kompanier kom seg likevel av sted, og de kunne ikke innhentes av de skotske myndighetene. Oberst Ramsay ble derfor stevnet for riksrådet. Da han unnlot å møte opp for å svare for sine handlinger, ble han erklært som opprører. Senere ble han arrestert i England etter en episode med sir Robert Ker som var utfordret til duell, beskyldt for å ha røpet foretaket for kongen. Ramsay ble etter arrestasjonen dømt til landsforvisning.
Den skotske vervingen, som var skjedd uten den engelsk-skotske kongens vitende, førte til diplomatisk forvikling. Christian IV trodde at vervingen hadde funnet sted ved Edinburgh med kong Jakobs samtykke. Den engelske sendemannen i København, sir Robert Anstruther, mottok klager fra kongen over dette.
Skottetoget
[rediger | rediger kilde]
Etter den opprinnelige planen skulle tre avdelinger av leietroppene, den ene under Johan Mönnichhoven, den andre under general Halkett og den tredje under Alexander Ramsay, møtes ved Shetland for deretter å seile over til Norge i samlet styrke. Men Mönnichhoven fortsatte nordover etter at han ikke klarte å nå fram til Shetland på grunn av sterk vestavind, og Halkett dukket aldri opp som avtalt. Bare Alexander Ramsay fulgte planen. Han seilte fra Dundee med ett kompani og møtte de to kapteinene, George Sinclair og George Hay, med hver sitt kompani på ett enkelt skip fra Caithness ved Shetland.
2. augustjul./ 12. august 1612greg. satte så disse to skipene kurs for Norge, men kom ut for dårlig vær og ble forsinket. Den 19. augustjul./ 29. augustgreg. fikk skottene landkjenning i Romsdal. De valgte å gå i land i Isfjorden innerst i Romsdalsfjorden istedenfor å fortsette nordover til Trondheimsfjorden, muligens fordi de kjente til veien som førte fra Romsdalen til Gudbrandsdalen. Etter å ha tatt seg inn Romsdalsfjorden, gikk de i land på Åndalsnes. Der tvang de to nordmenn til å være veivisere, den ene skal ha vært Per Klungnes. Ifølge et lokalt sagn skulle han ha fått skottene til å gå i land på nordsiden av fjorden ved Klungnes, der den såkalte «Skottehammaren» lå. Skottene gikk over Bjørnekleiva opp på et fjell på nordsiden som het «Toppen», trolig kalt «Mærratoppen» den gang, og kom ned til Bjorligårdene på grensen mellom Romsdalen og Gudbrandsdalen. En stolpe merket 1612 fra gården Einbu 4 km sør for Bjorli er bevart. Den skal være reist til minne om en døl som ble drept av skottene.
Skottene skulle etter det lokale sagnet ha gått voldsomt fram, skjendet jenter og kvinner hvor de kom, plyndret gårdene, og fordrevet folk med skrekk og gru. På gården Skauge skal en eldre bestemor ha blitt slått ihjel og brent i sin egen gård. Krigen førte til en ukontrollert rykteflom gjennom Norge, der mangel på sikre opplysninger i en forvirret tid førte til overdrivelser og løgnhistorier. Stattholderen i Norge kunne ikke bekrefte opplysningene som sagnene formidlet i ettertid, bortsett fra at sølvtøy skal ha blitt stjålet fra en danske på Setnes i Romsdalen. At leietropper for brutalt fram var helst regelen på den tid.
Bøndene i Norge var dengang organisert som bondeoppbud i krigstid, og mobilisering av bønder med våpen og utstyr kunne foregå effektivt. Lensmann Laurits Hage (Lars Hågå) fikk samlet bøndene i Vågå og Lesja, og deretter trakk de seg nedover Gudbrandsdalen etter å ha skaffet seg kunnskap om skottenes egentlige styrke. I Fron og Ringebu gikk det bud til folk om å samle seg under lensmann Peder/Per Randkleiv og Berdon Seielstad.
Ramsay kunne ha valgt å marsjere over Dombås og Hjerkinn ned Folldalen til Tynset i en nordlig rute. Det ville ha ført skottetoget gjennom tynt befolkede områder uten risiko for å møte sterkere motstand og ville ha brakt dem i sikkerhet i Sverige over Herjedalen. Men han valgte likevel å fortsette sørover gjennom Gudbrandsdalen. Den 26. augustjul./ 5. september 1612greg. nådde Ramsay Kringen.
Slaget
[rediger | rediger kilde]
 Med 300–500 væpnede bønder fra Dovre, Lesja, Vågå, Fron og Ringebu besluttet de to lensmennene Lars Hågå og Per Randkleiv sammen med bondelederen Berdon Segalstad å ta opp kampen. Bondeoppbudet var godt utstyrt med spyd, økser, sabler og ljåer samt noen få geværer og armbrøst. De tok stilling i den bratte skråningen ved Kringen på østsiden av dalen et stykke nedenfor stedet hvor elven Otta renner ut i Lågen. Langs dalbunnen løp elven med flere småøyer og våtlendt terreng på begge sider, så rommet mellom elven og skråningen var ikke bare trangt, men også farlig å krysse. Ramsay hadde på forhånd sendt ut speidere som rekognoserte for skottene, så han var varslet om faren ved å forsere passet ved Kringen, som lå gunstig til for et overraskende bakholdsangrep. Bøndene hadde oppført store forskansninger ved veien langs skråningen og forberedt en tømmervelte som kunne slippes på skottene ovenfra. En liten flokk av bønder ble forlagt lenger nord, der de skulle vente til skottene var kommet forbi, for så å rykke ned på veien og sperre den med nedhogde trær og andre hindringer. Lenger sør hadde bøndene bygget en mur av tømmer og stein for å stoppe skottene under skråningen. Detaljene om slaget formørkes av fantasifulle historier gjengitt i vers, prosa og sagn med utbroderinger i senere tid, så det er stor usikkerhet om hvordan slaget faktisk fant sted og hvordan skottene ble nedkjempet. Men den mest sannsynlige versjonen er at man la forhugninger over veien for å sperre skottene inne i en felle. Veien var langstrakt, og skottene var delt i en fortropp, flere separate avdelinger og en baktropp. Da kampen startet, ble veien sperret både foran og bak skottene, og fra forskansningene på skråningen ovenfor ble stokker, stein og spyd kastet ned over dem, slik at de i forvirringen ikke maktet å organisere seg i slagorden i den trange dalen. Deretter stormet bøndene ned, og de kan ha gjort bruk av forberedte tømmervelter for å splitte den skotske styrken og omringe de isolerte avdelingene med overmakten på sin side. Til tross for sterk ild ovenfra, rasende angrep fra begge sider og en elv i ryggen forsvarte skottene seg hardnakket, men forgjeves. Flere kom seg ut til småøyene i elven i forsøk på å redde seg, men mange druknet, og bøndene på vestsiden var raske til å slå i hjel alle som kom seg over. Den amerikanske reisejournalisten Bayard Taylor, som besøkte stedet under en norgesreise i 1857, beskriver de 300 nordmennenes innsats som en feig nedslakting av skottene i bakhold, ved at stokker og stein ble lempet utfor stupet over skottene og knuste dem, slik at bare to av Sinclairs 900 mann slapp unna i live.[1] |
Etterspillet
[rediger | rediger kilde]
De skotske tapene under slaget er ikke kjent, men opptil 200 skulle ha blitt drept. Mange druknet i elven Lågen, som ble sagt ha blitt farget rød, og på veien lå mange døde som siden ble plyndret for sine våpen. Fortroppen ble tatt til fange for andre gang da den brøt sitt ord om å overgi seg.
Bondeoppbudet under Slaget ved Kringen var i virkeligheten ikke en utrent enhet fullstendig uten militær kompetanse, for gudbrandsdølene var med i grensevakten mot Sverige i 1611, og der hadde de fått opplæring og nye våpen som tessak, sabler og eventuelt geværer. De skotske leiesoldatene var ikke bedre trent eller bedre utstyrt. De hadde ikke fått opplæring for mer konvensjonell strid, og bare offiserene og noen få andre hadde militær bakgrunn. Lensmenn og bondeførere hadde demonstrert god militær kunnskap i sin slagplan. I ettertid er det blitt påstått at skottene var lettere bevæpnet eller kanskje ubevæpnet, siden få skotske våpen ble funnet etterpå, men dette er mindre sannsynlig.
134 fanger ble ført vekk fra slagstedet til Kvam, hvor de ble sperret inne i Skottelåven. Der ble de dagen etter utsatt for en massakre.[2] Bare atten av fangene ble skånet, blant dem oberst Ramsay.
Ramsay sammen med tolken James Moneypenny, løytnantene Henry Bruce og James Scott ble ført til Oslo og siden til København. Andre overlevende ble satt inn i Jørgen Lunges regiment ved Älvsborg i dansk tjeneste. De fire offiserene skulle vært stilt for krigsrett, siden de verken hadde fullmakt fra svenskekongen eller Andrew Ramsay. De kunne straffes som røvere etter datidens oppfatning, men sir Robert Anstruther reddet dem ved å overtale danskene til å holde et forhør i nærvær av Brede Rantzau. Etter forhøret fikk de lov til å reise hjem. Sommeren etter ble Lars Hågå, Per Randkleiv og Berdon Segalstad innkalt til møte med kongen på herredagen i Skien. Som belønning fikk de blant annet skjøte på kongens andel av de gårdene de bodde på.[3].
De første trykte beretningene om slaget ved Kringen ble utgitt i 1830-årene av prosten H.P.S. Krag, men det er en upålitelig fremstilling sett fra dølenes perspektiv og farget av senere mytedannelser. Siden har sagnstoffet om Skottetoget blitt ytterligere utbrodert med mange urimeligheter.
Pillarguri og Sinklarvisa
[rediger | rediger kilde]
Historien om skottetoget og slaget ved Kringen har blitt gjenfortalt i flere sagn, dikt, anekdoter og sanger i århundrene etter hendelsene. To eksempler er legenden om Pillarguri, som skal ha blåst i lur for å varsle bøndene om at skottehæren nærmet seg, og Sinklarvisa (opprinnelig kalt Zinklars vise) som Edvard Storm skrev i 1781.[4]Innholdet i visa om Sinclair og hans menn er historisk unøyaktig, men ble mye sunget både i Norge og på Færøyene.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]- Bondevik, Kjell (1948): Studiar i norsk segnhistorie, Aschehoug, Oslo.
- Michell, Thomas (1886): History of the Scottish Expedition to Norway in 1612, T. Nelson, London. På norsk 1997: Historien om den skotske ekspedisjon til Norge i 1612, Jon Selfors
- Rasch-Eng, Rolf (1992): Herr Sinclair dro over salten hav, Libretto forlag, Eiksmarka.
- Bakken, Syver (1999). Ringen om Kringen. Pillargurikomiteen.
- Lonbakken, Sjur AF (2007): Gjè ly, godt folk no er fiende kome i lande! Slaget ved Kringen: ein studie av føresetnadane for slaget mellom skottar og lokale bønder ved Kringen i Gudbrandsdalen hausten 1612. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2007.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Bayard Taylor, En reise i Norge i 1857, New York/London 1857, Frifant Forlag 2009, side 36.
- ^ Fredrik Larsen (25. august 2021). «Her ble fienden stanset. Senere ble 116 av dem ført til en låve og henrettet.». Aftenposten. Besøkt 27. august 2021.
- ^ Norske Rigs-Registranter Fjerde bind, 1603-1618 s.506
- ^ Ivar Aasen tunet Arkivert 29. oktober 2007 hos Wayback Machine.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Arne Marensius Bull Oppland regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3
- Ørnulf Hodne For konge og fedreland 2006 ISBN 82-02-26107-4
- Riksarkivet: Slaget ved Kringen - et 400 årsminne