Sol (gudinne)

En beskrivelse av Måne og Sol, (1895) av Lorenz Frølich.

Sol (norrønt Sól) eller germanske Sunna er en gudinne, åsynje, i norrøn mytologi. Hun er datter av Mundilfare, søster til Måne, og gift med Glen. Sol er dokumentert i de skriftlige kildene i Den eldre Edda, satt sammen på 1200-tallet fra eldre, tradisjonelle kilder, og i Den yngre Edda, skrevet på samme tid av islendingen Snorre Sturlason. I den ene av to gammelhøytyske Merseburgerformler, skrevet på 800- eller 900-tallet, attesterer Sunna som søster til Sinthgunt.

I både Den eldre Edda og Den yngre Edda er hun beskrevet som søster til personifiseringen av månen, Måne (norrønt Máni), datter av Mundilføre. Det ble sagt at faren valgte slike vakre navn for sine barn ettersom barna var så fagre og vene at han sammenlignet dem med de lysende himmellegemene. Som straff for dette hovmodet straffet gudene med å ta fra ham barna og satte dem til å kjøre den rette solen og månen over himmelen. Hestene Arvaker og Alsvinn dro solvogna. Det er forutsagt at Sol vil bli drept av fryktelig ulv (Skoll) under Ragnarok. Før den tid vil hun føde en datter som vil fortsette morens ferd over himmelhvelvingen. I Den eldre Edda er Sol beskrevet som hustru av Glen (norrønt Glenr, «skyåpningen»). Som egennavn opptrer Sol i hele den norrøne litteraturen. Forskere av norrøn mytologi har fremmet teorier om utviklingen av gudinnen fra en mulig rot i den nordiske bronsealder og urindoeuropeisk bakgrunn.

Skriftlige kilder

«Hestekuren» – Merseburgerformelen

«Wodan helbreder Balders hest» (1905) av Emil Doepler.

I den ene av to Merseburgerformler («Hestekuren»), nedtegnet i gammelhøytysk, blir Sunna nevnt og det fortelles at hun har en søster, Sinthgunt. Formelen beskriver hvordan de germanske gudene Phol (tolket som Balder) og Wodan (tilsvarende Odin) red ut til en skog, og der vrikket Phols fole sin fot. Sinthgunt sang besvergelser, hennes søster Sunna sang besvergelser, Friia (tilsvarende Frigg) sang besvergelser, og til sist sang også Widan besvergelser, fulgt av et vers som beskrev helbredelsen av folens bein.

Norrøne kilder

En beskrivelse av Sol, hennes datter og Fenrisulven, (1895) av Lorenz Frølich.

Den eldre Edda

I diktet Vavtrudnesmål i Den eldre Edda spør Odin i vers 23 (i forkledning som Gagnråd) jotnen Vavtrudne om opprinnelsen til solen og månen. Vavtrudne svarer at Mundilføre er far til Måne og Sol, og at de sveve over himmelen hver eneste dag «til årmåls méd og merke».

I vers 46 av Vavtrudnesmål spør Odin Vavtrudne om en annen sol vil komme etter at Fenrisulven har fortært den nåværende solen:

kva fær dei sol att

på himmelen slette

når Fenre solauga sluker?

Vavtrudne svarer i vers 47 ved å hevde at før Alvródul (norrønt Álfröðull, en omskrivning for Sol) er angrepet av Fenris vil hun bære en datter som vil ride langs sin mors veg etter Ragnarok:

«Alvródul ber

ei bjart dotter

før Fenre solauga sluker;

brauti til mor si

møyi ho rid

når gudar alle er øydde.»

I vers 38 av diktet Grimnismål sier Odin at foran solen er det et skjold ved navn Svalin og om skjoldet faller fra sin frontale posisjon vil fjellene og havet brenne opp:

Svalin mun stande

framføre sol

skjold for skinande gud;

berg og brim

eg veit brenne skal

om han fell ifrå.

I verset etter blir det sagt at solen (nevnt som «himmelbruden») og månen er forfulgt over himmelen av ulver:

Skoll heiter ulv

fylgjer skirleitte gud

alt til vernande ved;

ein annan er Hate,

han er Rodvitnes son

og føre reine himmelbruri renn

I vers 15 av diktet Allvismål er det Tor den som spør, og dvergen Allvis som svarer om solen. Tor spør om solen: «kva mun soli, / synt for alle, / heite i kvar heim?» Allvis svarer at solen har mange navn:

«Sol i Mannheim

sunne hjå gudar,

hjå dvergar Dvalins svik,

seier gloheit jotnar

alvar fagerhjul,

ål-skir åsa-søner.»

Den yngre Edda

«Ulvene forfølger Sol og Måne» (1909) av John Charles Dollman.

«Langt unna og for lenge siden» (1920) av Willy Pogany.

Sol nevnes i boken Gylvaginning i Den yngre Edda hvor hun dukker opp i et sitat fra vers 5 i Voluspå. I Kapittelet «Natt og dag. Sol og måne» spør Ganglere (kong Gylve i forkledning) person på tronen kalt Den Høye (Odin) om hvordan solen og månen er styrt. Den Høye forteller at Sol er den ene av de to barna til Mundilføre, og sier at barna var så vakre at de ble gitt navn etter solen og månen. Gudene ble sinte for dette hovmodet og «let Sol styre hestane som drog kjerra åt den sola gudane hadde skapt av gneistane som fløy or Muspellsheimen til å lyse opp verda.» Mundilføre har gitt Sol bort i ekteskap til en mann ved navn Glen.

Ganglere sier at Solen beveger så raskt, faktisk så raskt at det er som om hun frykter noe, at hun ikke kunne ha reist raskere enn om hun fryktet for sitt liv. Den Høye svarer at «Det er ikkje underleg om ho fer med hast; for han er nær henne, han som står henne etter livet. Og ho har ingen annan utveg enn å renne unna.» Ganglere spør hvem som vil drepe Sol, og Den Høye svarer at det er to ulver, den ene heter Skroll, og den som løper foran henne er Hate Rodvitnesson og vil ta månen. Og det vil den også greie.

Litt lengre ute i samme tekst forteller Den Høye om hendelsene etter Ragnarok. Sols arv vil bli fortsatt av en datter som ikke er mindre vakker enn hun er og som vil reise den samme vegen som Sol pleide å reise.

I Skaldskaparmål som også er samlet i Den yngre Edda er Sol presentert i hvor hun benytter i kjenninger som «Mundilføres datter», «Månes søster», «Glens hustru», «himmelens ild og luft». I alle moderne utgaver av Skaldskaparmål tar med dette avsnittet.

Teorier

Trundholmsvognen fra nordisk bronsealder, avdekket i Danmark, er en vogn trukket av en hest. Den runde skiven formet som en sol på vognen. Datidens mennesker forestilte seg at solen ble transportert over himmelen i en vogn.

Forskeren John Lindow har hevdet at kjenninger som «solens hall» for himmelen ikke nødvendigvis tilkjennegir en personifisering av gudinnen. I poesien er det kun et vers i Vavtrudnesmål som er assosiert med Sol som gir sikkerhet i at gudinnen var personifisert. At Sol er oppgitt som hunkjønn og Måne som hannkjønn, har antagelig å gjøre med substantivenes grammatikalske kjønn. Sol er feminin og Måne er maskulin. Lindow hevder at selv om solen synes å ha vært fokus for en eldre nordisk religiøs praksis, er det vanskelig å gi den samme status og sentrale rolle i de bevarte kildene for norrøn mytologi.

Rudolf Simek har hevdet at arkeologiske funn fra nordisk bronsealder, som helleristninger og Trundholmsvognen, har gitt tilstrekkelig med bevis for at solen er blitt sett på som en livgivende guddommelig skikkelse for bronsealderens mennesker, og at solen ganske sannsynlig var objekt for en form for tilbedelse. Simek hevder at de eneste bevis som finnes for at solen hadde fått en personifisering, stammer fra Merseburgerformelen og fra diktene i Den eldre Edda, og at disse referansene ikke gir nok informasjon for å anta at det eksisterte en germansk solkult. «På den annen side,» sier Simek, «en storhetstid for konseptet er åpenbar» med Trundholmsvognen, som særlig støtter oppfattelsen av at solen ble trukket over himmelen ved hester. Simek teoretiserer videre at kombinasjonen av solsymboler med skip i religiøs praksis som skjedde fra bronsealderen og inn i middelalderen, synes å være avledet fra religiøs praksis som var knyttet til en fruktbarhetsguddom som eksempelvis Njord eller Frøy, og ikke til en personifisert sol.

Ettersom man finner solguder i andre mytologier og forhistoriske religioner, har det vært foreslått at Sol, som en personifisert gudinne, kan representere en utvidelse av tidligere ureuropeiske guddommer grunnet lingvistisk forbindelse mellom norrøne Sól, sanskrit Surya, galliske Sulis, litauiske Saulė, og slaviske Solnitse.

Avledninger av Sol

Solveig er et norrønt og norsk navn som har forstavelsen sol i seg. Søndag er en nordisk og germansk ukedag som er oppkalt etter solen. Sowilo er en rekonstruert urgermansk navn på runetegnet s og har betydningen sol. Navnet er attestert for det samme runetegnet i alle tre runedikt, norske og islandske Sól og angelsaksiske Sigel, og foruten også det korresponderende bokstaven i det gotiske alfabetet som ble kalt sauil. En moderne utgave av dette tegnet ble utviklet til de doble sikksakkformede -tegnene til Schutzstaffel, en del av det nazistiske spesialstyrker. Runetegnet har i seg selv ingen direkte forbindelse, men ble assosiert via nazistisk mystikk og ariosofi.

Litteratur

• Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda) i Ivar Mortensson-Egnunds oversettelse, Det Norske Samlaget 2002. ISBN 82-521-5961-3
• Mallory, J.P. (1989): In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology and Myth. Thames & Hudson. ISBN 0500276161
• Lind, Idar: Norrøn mytologi frå A til Å. Oslo: Samlaget. ISBN 978-82-521-7141-9
• Lindow, John (2001): Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs. Oxford University Press. ISBN 0-19-515382-0.
• Orchard, Andy (1997): Dictionary of Norse Myth and Legend. Orion Publishing Group. ISBN 0 304 34520 2
• Simek, Rudolf (oversatt av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. Boydell & Brewer. ISBN 0859915131

Autoritetsdata