Theofilos av Alexandria

Theofilos av Alexandria, idealbilde i den aleksandrinske verdenskrønike (500-tallet)

Theofilos (født 345 i Memfis i Egypt, død 15. oktober 412 og gravlagt i Alexandria) var biskop i Alexandria fra 385 til 412.

Theofilos var nærmest venn av den origenistiske teologi, men ble overbevist den sketiske ørkens munker med deres klubber om at origenismen var en vranglære som burde bekjempes. Da de av ham forfulgte origenistiske munkene i den nitriske ørken fant svern os Chrysostomos i Konstantinopel, fikk Theofilos en kjærkommen anledning til, med rettroheten som middel, å søke å slå ned konstantinopelpatriarkets lederstilling i Orienten til fordel for Alexandrias patriarker. Med hensynsløse midler oppnådde han også Chrysostomos' avsettelse i 404.

Konflikt med den alexandrinske hedendom

I 391 kom det til blodige sammenstøt mellom polyteister og kristne i Alexandria. Blant annet hadde hedninger holdt seg i Serapishelligdommen, tvunget noen kristne til å ofre og noen ganger korsfestet. For å roe situasjonen benådet keiser Theodosius I morderne, men beordret ødeleggelsen av tempelet som en advarsel til hedningene i byen. I forbindelse med denne ødeleggelsen ble også de andre templene ødelagt under ledelse av Theophilos av Alexandria. Andre templer var tidligere blitt ødelagt av lokale guvernørers og biskopers handlinger.

Siden Alexandrias Serapeum huset en gren av det store Alexandria-biblioteket som hadde overlevd til da, identifiseres ødeleggelsen av templet noen ganger med ødeleggelsen av selve biblioteket. Siden det ble grunnlagt i den ptolemaiske periode, har imidlertid selve hovedkontoret til biblioteket vært i Museion et annet sted i Alexandria, et sted for tilbedelse og akademi for forskning. Når denne ble ødelagt kan ikke fastslås sikkert ut fra kildene. Brannstiftelse i dette biblioteket meldes det om tre ganger:

• i år 48 f.Kr. stiftet av Cæsars styrker
• i år 272 e.Kr. på ordre fra keiser Aurelian
• i år 642 e.Kr. av araberne etter deres erobring av byen fra bysantinene

Andre beretninger om tempelødeleggelse er imidlertid svært problematiske, og deres korrekthet kan ikke alltid avklares fullt ut.

Theophilos og den origenistiske kontrovers

Origenes var den mest fremtredende teolog og bibelkjenner i Alexandria på begynnelsen av 300-tallet. Hans teologi var preget av at han gransket den kristne tro med hjelp av platonsk filosofi, og av en forkjærlighet for allegorisk bibeleksegese. Hvis sistnevnte i seg selv var en kilde til konflikt, kretset kontroversene også om en del teologiske særstandpunkter. Origenes hadde i sin tenkning en lære om sjelenes preeksistens, og han stod også for apokatastasis, en lære om at Herren til slutt kom til å frelse og enhver, alle skapninger, og i Origenes' utforming til og med djevelen og demonene.

Origenes var kontroversiell. Han hadde trukket seg unna til Palestina på grunn sin konflikt med biskopen av Alexandria. Etter at Origenes døde martyrdøden, levde meget av hans innflytelse i det som kalles den alexandrinske skole. Disse teologer aksepterte ikke ukritisk alt fra Origenes, det var fortrinnsvis hans eksegesemetode som var populær. Han mest kontroversielle synspunkter for det meste ble ignorert. Men det oppstod et skulle mellom origenister og anti-origenister, og til og med blant Origenes' tilhengere var det strid om tolkninger av hans lærer. I striden om arianismen som brøt ut i Alexandria, spilte konkurransen mellom de forskjellige retninger av origenismen, og origanister og motstanderne av origenismen, en viss rolle.

Biskop Theophilos, likesom sine forgjengere, var i utgangspunktet positiv til Origenes. I 399 ytret han seg offentlig mot den antropomorfisme som noen munker representerte i sin teologi, og søkte i dette støtte i Origenes teologi. Rundt 399/400 vendte han seg imidlertid bort fra den origenistiske lære, forordnet et kirkeforbud mot å lese Origenes' skrifter i Egypt, og fikk munker som fulgte Origenes' lære utvist fra Egypt, blant demt Johannes Cassianus (ca 340-435), som så kom seg til Rhônedalen og grunnla de første klostre der.

Konflikt med Konstantinopel og Chrysostomos

Utvisningen av de origenistiske munkene brakte Theophilos i konflikt med patriarken i Konstantinopel, som var blitt løftet fra et bispedømme av tredjerangs nivå til et bispedømme med stor keiserlig politisk betydning på grunn av det nærhet til det keiserlige hoff. Allerede etter slutten av den arianske dominans ved hoffet forsøkte patriarkene av Alexandria i 380 å styrke sin innflytelse overfor de konstantinopolitiske biskoper. I år 400 appellerte de forviste munker til den daværende biskop Johannes Chrysostomos, som de håpet på hjelp fra. Biskopen av den keiserlige hovedstad så ut til å få gjennomslag der, fordi Theophilos ble nødsaget å reise til Khalkedon ved Bosporos' bredder i 403 for å svare for sine tiltak. På eikesynoden (såkalt fordi palasset som synoden ble holdt i var bygget helt av eik), var Theophilus i stand til vinne de forsamlede biskoper over til sin side. De fattet en resolusjon om at Johannes Chrysostomos måtte komme seg over til Khalcedon og forklare sitt vennskap med de kjetterste Origenes-munkene. Siden Johannes Chrysostomos ikke innfant seg (Khalkedon ligger bare rett over sundet fra Konstantinopel) ble han erklært avsatt in absentia. Siden han ved stin strenghet i mellomtiden også hadde gjort ham upopulær hos keiserinne Eudoxia og en del av presteskapet, ble Chrysostomos forvist av keiser Arcadius.

Theofilos' passahtavle

For de kristne var det på denne tiden blitt viktig å utvikle sin genuint egne krisne beregning av når Påsken skulle feires, det vil si utvikle den påskeformel. Theophilos styrket sine bånd til den fromme kristne keiser Theodosius I (379–395) ved å dedikere sin påsketavle (passahtavle) til ham Theophilos' metonske 19-år månesyklus må ha skilt seg sterkt fra den aller første slike månesyklus, utviklet av Anatolius rundt år 260, men svært lite fra den månesyklus av denne type som ble utviklet noe senere, rundt år 412, av den alexandriske komputist Annianus og som ble tatt i bruk av Theophilus' etterfølger Kyrill rundt år 425. Den julianske ekvivalenten til denne nært beslektede variant av Theophilos' nittenårige månesyklus ville til slutt få overtaket i det latinsle Europa: i Italia på det syvende århundre (mer enn ett århundre etter Dionysius Exiguus' påsketavle l i Roma), i Storbritannia og Irland i første halvdel av 700-tallet århundre (takket være Beda Venerabilis), i det frankiske riket i andre halvdel av det 700-tallet (fra England).

Verker som har overlevt for ettertiden

• Korrespondanse med Hieronymus, pave Anastasius I og pave Innocens I
• Trakatat mot Chrysostomos
• Homilie om korsfestelsen og den gode røveren
• Homilier oversatte av Hieronymus (å finne hos Migne)
• Andre homilier som kun er blitt bevart i oversettelser til koptisk og ge'ez.

Litteratur

• Georges Declercq (2000): Anno Domini (The Origins of the Christian Era), Turnhout (ISBN 9782503510507)
• John N.D. Kelly (1998): Golden Mouth, New York (Cornell University Press)
• Alden A. Mosshammer (2008): The Easter Computus and the Origins of the Christian Era, Oxford (ISBN 9780199543120)
• Norman Russell (2006): Theophilus of Alexandria: London, Routledge (The Early Church Fathers)
• Jan Zuidhoek (2017) «The initial year of De ratione paschali and the relevance of its paschal dates», i Studia Traditionis Theologiae 26: 71-93
• Charles, Robert H. (2007). The Chronicle of John, Bishop of Nikiu: Translated from Zotenberg's Ethiopic Text. Merchantville, NJ: Evolution Publishing. 
• Polański, T., "The Three Young Men in the Furnace and the Art of Ecphrasis in the Coptic Sermon by Theophilus of Alexandria," Studies in Ancient Art and Civilisation, 10 (2007), 79–100.