Hopp til innhold

Operasjon Barbarossa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Unternehmen Barbarossa»)
Operasjon Barbarossa
Konflikt: Del av østfronten under andre verdenskrig

Fra øverst med klokken: tyske soldater rykker frem i nordre Russland; tysk flammekastergruppe i Sovjetunionen; sovjetiske jagere flyr over tyske stillinger nær Moskva; sovjetiske krigsfanger på vei til tyske fangeleirer; sovjetiske soldater skyter mot tyske stillinger.
Dato22. juni 1941 - 5. desember 1941
(5 måneder, 1 uke og 6 dager)
StedDen europeiske delen av Sovjetunionen, inkludert dagens Hviterussland, Ukraina, Moldova, Polen, Litauen, Latvia, Estland og Vest-Russland.
ResultatTaktiske seire for Aksemaktene fram til den mislykkede offensiven mot Moskva, Operasjon Tyfon. Aksemaktene mislykkes også i å ta Leningrad og andre store mål før vinteren gjennom en blitzkrieg. Dette førte til operasjonens nederlag og til slutt Nazi-Tysklands fall.[2]

Sovjetunionen opplever enorme tap av både menneskeliv og utstyr.

Stridende parter
Tysklands flagg Tyskland
Italias flagg Italia
Romanias flagg Romania
Finlands flagg Finland[1]
Ungarns flagg Ungarn
Den første slovakiske republikks flagg Slovakia		Sovjetunionens flagg Sovjetunionen
USAs flagg USA
Storbritannias flagg Storbritannia
Kommandanter og ledere
Tysklands flagg Adolf Hitler
Tysklands flagg Walther von Brauchitsch
Franz Halder
Tysklands flagg Wilhelm Ritter von Leeb
Tysklands flagg Fedor von Bock
Tysklands flagg Gerd von Rundstedt
Romanias flagg Ion Antonescu
Finlands flagg Carl Gustaf Emil Mannerheim		Sovjetunionens flagg Josef Stalin
Sovjetunionens flagg Georgij Zjukov
Sovjetunionens flagg Aleksandr Vasilevskij
Sovjetunionens flagg Semjon Budjonnyj
Sovjetunionens flagg Kliment Vorosjilov
Sovjetunionens flagg Semjon Timosjenko
Sovjetunionens flagg Markian Popov
Sovjetunionens flagg Fjodor Kuznetsov
Sovjetunionens flagg Dmitrij Pavlov
Sovjetunionens flagg Ivan Vladimirovitisj Tjulenev
Sovjetunionens flagg Mikhail Kirponos
Styrker
Frontstyrke (Juni 1941):

3,8 millioner personell
4 300 stridsvogner
4 389 kampfly

7 200 artillerienheter.		Frontstyrke (Juni 1941):

2,68 - 2,9 millioner personell.
Samlede styrker (Juni 1941):
5,5 millioner personell
15 000 - 25 000 stridsvogner

35 000 - 40 000 kampfly (kun 11 357 kampklare den 22. juni 1941).
Tap
Totale militære tap:
over 800 000[3]
Detaljer
  • Tap inntil slutten av 1941:

    (ifølge Heer rapporter)

  • 167 347 tyskere drept i strid[3]
  • 600 584 tyskere skadd i strid[3]
  • 34 527 tyskere forsvunnet i strid[3]
  • Totalt:
  • 802 458 tyskere drept, såret og forsvunnet i strid[3]
  • 830 903 tyske soldater tapt i hele østsektoren, inkludert Norge[4]
    (28 445 tyskere tapt, såret og forsvunnet i Norge).[3]
  • 11 000 krigsfanger tatt av Sovjetunionen (ifølge Den røde armés rapporter)[5]
  • 3 827 tyske fly ødelagt[6]
  • 2 839 tyske stridsvogner tapt (med desembermåned)
Totale militære tap:
over 4 millioner
Detaljer
  • Tap inntil slutten av 1941:

    (ifølge sovjetiske arkiver)

  • 465 381 soldater drept i strid eller i stridsområde[7]
  • 235 339 soldatdødsfall av andre årsaker (sykdom og ulykker)[7]
  • 101 471 soldater død av skader etter ekstraksjon fra stridsområde[7]
  • Totalt:
  • 2 335 482 forsvunnet i strid[7]
  • 3 137 673 soldater tapt (drept, såret, forsvunnet) i strid[7]
  • 1 256 421 skadd[7]
  • 66 169 syke[7]
  • 13 557 frostbitt[7]
  • 1 336 147 totale medisinske tap[7]
  • 3 335 499 soldater tatt til fange i hele østsektoren (inkludert Norge) ifølge Wehrmacht-rapporter.[8]
  • ca. 500 000 reservesoldater tatt til fange under mobilisering[7]
  • 21 200 kampfly tapt[9]
  • 20 500 stridsvogner tapt[10]

Operasjon Barbarossa var den tyske invasjonen av Sovjetunionen som begynte 22. juni 1941. Invasjonen innledet den tysk-sovjetiske krigen under andre verdenskrig. Det nasjonalsosialistiske Tysklands offensiv i 1941 kulminerte med slaget om Moskva og erobringen av Jelets (øst for Orjol) og Rostov ved utløpet av Don.

Den tysk-sovjetiske krigen var i særklasse den største krigsskueplassen under andre verdenskrig og blir allment sett på som «verdenshistoriens mest morderiske krig».[11] Det samlede antall dødsofre var minst 30 millioner, eller minst 75 % av alle dødsofre i den europeiske delen av andre verdenskrig. Sovjetunionen led de klart største tapene. Over halvparten av de drepte på sovjetisk side var sivile: av til sammen 26,6 millioner dødsofre var 11,4 millioner stridende, av dem tre millioner som ble drept etter at de var tatt til fange av aksemaktene. Holocaust, nazistenes massedrap på jøder, begynte straks etter at tyske styrker krysset grensen. Av 15,2 millioner sovjetiske sivile som ble drept var 2,4 millioner jøder drept målrettet på grunn av sin jødiske tilhørighet. Om lag 80 % av totalt 5,3 millioner tyske soldater som mistet livet i andre verdenskrig, døde under eller etter kamper mot Sovjetunionen.[12]

Invasjonen ble godkjent av den tyske diktatoren Adolf Hitler den 18. desember 1940 (gjennom Direktiv nr. 21), med plan om en startdato den 15. mai 1941. Den opprinnelige planen kunne ikke bli holdt, og angrepet ble i stedet iverksatt den 22. juni 1941. Taktisk opplevde Tyskland knusende seire og okkuperte de viktigste økonomiske områdene i Sovjetunionen, som Ukraina, før offensiven ble stanset i utkanten av hovedstaden Moskva, og drevet tilbake i en sovjetisk motoffensiv uten å ha tatt byen. Tyskerne ville aldri igjen klare å iverksette en offensiv langs hele krigsfronten, og et uforberedt Tyskland ble tvunget inn i en utmattelseskrig.

Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område (inkludert de baltiske landene) ble utført av flere Einsatzgruppen som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS). Omkring halvparten av de jødiske ofrene for Holocaust var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer Polen, Belarus, Ukraina, Litauen og Latvia.[13]

[rediger | rediger kilde]

Angrepet hadde kodenavn «Operasjon Barbarossa» (på tysk: «Unternehmen Barbarossa», senere «Fall Barbarossa», henholdsvis «Foretak Barbarossa» og «Tilfelle Barbarossa»). Operasjonen ble oppkalt etter den tysk-romerske keiseren Fredrik Barbarossa. I Sovjetunionen og i dagens Russland blir hele krigen omtalt som «Den store fedrelandskrigen».

Bakgrunnen for angrepet på Sovjetunionen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Molotov–Ribbentrop-pakten, invasjonen av Polen og Arkhangelsk-Astrakhan-linjen

Østfronten
Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv  2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha

Oppløsning av Tsjekkoslovakia

[rediger | rediger kilde]

I 1938 ble de sudettyske områdene av Tsjekkoslovakia innlemmet i Tyskland som følge av Münchenavtalen. I mars 1939 ble den tsjekkoslovakiske presset til å akseptere tysk kontroll over Bøhmen og Mähren som 15. mars ble erklært som Riksprotektorat. Ungarn okkuperte Karpato-Ukraina straks etter Tsjekkoslovakias oppløsning 15. mars 1939.[14][15] Selvstyreregjeringen i Bratislava, erklærte 14. mars 1939, med tysk støtte, Republikken Slovakias uavhengighet fra Tsjekkoslovakia. En hemmelig avtale ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv.[16]:464-470 Hele Tsjekkoslovakia var da i praksis under tysk kontroll, mens Republikken Slovakia formelt forble en uavhengig stat.[17] For det tyske regimet var særlig tungindustrien i Sudetenland og i de tsjekkisk områdene attraktiv med tanke på våpenproduksjon og annet krigsmateriell. Tsjekkoslovakia hadde på den tiden Europas nest største våpenfabrikker etter tyske Krupp.[18][19]

Storbritannia og USA anerkjente ikke opprettelsen av Riksprotektoratet. Tsjekkoslovakias representant i Paris fikk tillatelse av franske myndigheter til å opprette eksilhær på fransk territorium. Storbritannia anerkjente den tsjekkoslovakiske «nasjonalkomite» under ledelse av Edvard Beneš som representanter for det tsjekkoslovakiske folk.[20] Republikken Slovakia gikk i 1940 inn i tremaktspakten med Tyskland og Italia. Slovakia deltok i angrepet på Polen i september 1939 og angrepet på Sovjetunionen i juni 1941.[21][22]

Delingen av Polen, vinterkrigen og Frankrikes fall

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Invasjonen av Polen og Sovjetunionens invasjon av Polen

Situasjonen etter oppdelingen av Polen (1939, rød linje) og sovjetisk annektering av Litauen (1940). Tyskland hadde annektert Memelland i mars 1939 og vises på kartet som den nordlige delen av Østprøyssen (nord for Memel-elven.

I 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen Molotov–Ribbentrop-pakten 23. august og delte Polen mellom seg. Den tyske invasjonen av Polen 1. september regnes som begynnelse på andre verdenskrig i Europa. Sovjetisk styrker invadert Polen fra øst 17. september, offisielt for å «frigjøre befolkningen» i det østlige Polen (omtalt som det «vestlige Hviterussland» og «vestlige Ukraina» i sovjetisk fremstilling) fra polske «godseiere og kapitalister». Delelinjen gikk like vest for Lviv, Białystok og Brest omtrent langs Curzonlinjen. Finland nektet å gi etter for sovjetiske krav, ble invadert 30. november 1939 og de to landene utkjempet vinterkrigen. Fra våren 1940 skapte Sovjetunionen en serie kriser i Estland, Latvia og Litauen, og landene ble okkupert og annektert i løpet av sommeren. For disse tre landene var Tyskland den helt dominerende handelspartneren med 70 % av eksporten hovedsakelig landbruksprodukter. Delingen av Polen og sovjetisk okkupasjon av Baltikum førte til at Sovjetunionen og Tyskland fikk felles grense.[23][24][25][26] Våren 1940 ble Danmark og Norge okkupert av tyske styrker, deretter ble de allierte slått i slaget om Frankrike, et nederlag som var en avgjørende betingelse for at Tyskland skulle kunne invadere Sovjetunionen.[27]

Utviklingen på Balkan

[rediger | rediger kilde]
Romanias fører Ion Antonescu (med armen løftet) i møte hos Hitler i München 10. juni 1941. Keitel og Ribbentrop i bakgrunnen.
Foto: Bundesarchiv, Bild 183-B03212 / CC-BY-SA 3.0

På bakgrunn av Molotov–Ribbentrop-pakten ble Romanias regjering i 1940 tvunget til å gå med på at Bessarabia og det nordlige Bukovina ble overført til Sovjetunionen.[28] Ribbentrop presset Romania til akseptere overføringen for å unngå krig. Hitler mislikte at Sovjetunionen tok det nordlige Bukovina som han anså som strategisk viktig og Bukovina var ikke omfattet av Molotov-Ribbentrop-pakten. Romania forlot Folkeforbundet 11. juli 1940. Ungarn og Bulgaria ønsket også å gjenvinne territorium avstått til Romania 20 år tidligere. Ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten skulle de to landene informere hverandre om og diskutere saker av felles interesse. Tyskland informerte ikke den sovjetiske ledelsen om invasjonen av Danmark og Norge. Sovjetunionen gjenopptok leveranser av korn og olje som en tid hadde vært holdt igjen, noe som ble oppfattet som utpressing.

Vinterkrigen hadde også truet Tysklands forsyninger av nikkel fra Petsamo. Romania forsynte Tyskland med størstedelen av landets oljeforbruk. Ved invasjonen av Frankrike hadde tyske myndigheter funnet dokumenter som beskrev allierte planer om en offensiv på Balkan. Romania hadde sikkerhetsgarantier fra Storbritannia og Frankrike, noe som fikk mindre verdi etter Frankrikes fall. For Hitler var det særlig viktig at Romania ikke gikk i oppløsning for å sikre oljeforsyningene. Væpnet konflikt om Transilvania mellom Ungarn og Romania kunne føre til sovjetisk innblanding. I denne vanskelige situasjonen valgte Romanias konge å knytte landet til aksemaktene og 2. juli ba han Hitler om utplassering av tyske styrker i landet. Hitler ignorerte forespørselen om styrker og ba i stedet kongen om å forhandle med nabolandene og presset Ungarn og Bulgaria til forhandling.[23][29]

Ro på Balkan var for Hitler en forutsetning for angrep på Sovjetunionen. Romania avsto Dobrudsja til Bulgaria etter forhandlinger. Ungarns styrker var 25. august klare til aksjon mot Transilvania, men ble stanset av Tyskland og Ribbentrop forhandlet en løsning der Ungarn fikk overført ⅔ av Transilvania med tysk/italiensk sikkerhetsgaranti for Romania. Denne løsningen ga Tyskland stor innflytelse i Ungarn og betydelig kontroll over Romania. Romania mistet sommeren 1940 ⅓ av sitt areal og 6 millioner innbyggere. Ion Antonescu ble diktator og fikk etter ny forespørsel i september tilført tyske styrker. De tyske styrkene krysset grensen tidlig i oktober og besatte oljefeltene. Innen oktober hadde Tyskland styrket sin stilling på Balkan. Tysklands involverte seg i Romania uten å konsultere Moskva, noe som var brudd på Molotov-Ribbentrop-pakten. Bulgaria forble nøytralt mens Hellas balanserte mellom Tyskland og Italia. Italia invaderte Hellas 28. oktober og greske styrker slo tilbake de italienske angrepet. Hitler planla å sende tyske styrker fra Romania gjennom Bulgaria for å innta Thessaloniki og gresk Trakia. Hitlers overordnete plan var å passivisere Balkan før et angrep på Sovjetunionen.[23][29]

Planlegging og forberedelser

[rediger | rediger kilde]
Situasjonen i Europa i mai 1941. Blått og lysblått er områder kontrollert av Tyskland og Tysklands allierte. Grønt er Sovjetunionen inkludert sovjetiskokkuperte områder. Rødt er britisk (alliert) område. Finland hadde avstått områder ved freden i Moskva 1940 og deltok i angrepet på Sovjetunionen uten å være formelt del av alliansen.[30]

Før sensommeren 1940 ble det ikke utarbeidet noen offensive planer overfor Sovjetunionen i den tyske generalstaben. Det eneste kjente skriftlige kilder er notater fra en diskusjon med Wilhelm Keitel der det ble nevnt at Polen var et egnet oppmarsjområde og at jernbaner, veier og kommunikasjonslinjer av den grunn skulle holdes i god stand. Sommeren 1940 var det ifølge Koch ikke noe som tydet på at Hitler så for seg et angrep på Sovjetunionen og Hitler prioriterte oppbygging av marine og flyvåpen. General Franz Halder satte 30. juni på egen hånd i gang utredning av en mulig invasjon av Sovjetunionen. Fra Hitlers perspektiv hadde okkupasjon av Frankrike, Nederland og Belgia avskåret Storbritannia fra å delta i krig på kontinentet. En tenkt fredsavtale med Storbritannia i vest ville gjøre det mulig for Tyskland å konsentrere seg om områdene i øst. Hitler selv ble involvert i planleggingen 21. juli. Ifølge den tysk-britisk historikeren H.W. Koch snudde Hitler oppmerksomheten østover fordi den ventede fredsavtalen med Storbritannia ikke ble noe av.[23] Adolf Hitler og hans generaler begynte å planlegge angrepet sommeren 1940. Strategiske, økonomiske og ideologiske overveielser lå til grunn for beslutningen.

Den umiddelbare anledningen for Hitlers vending mot øst var erkjennelsen av at Storbritannia verken lot seg knekke eller overtale til å inngå en kompromissfred. Stafford Cripps ble sendt som britisk ambassadør til Moskva og det var tegn til tilnærming mellom Storbritannia og Sovjetunionen. «Russland er den faktoren som Storbritannia er mest avhengig av», noterte generalstabssjef Franz Halder under en konferanse på Berghof 31. juli 1940 der Hitler la frem sin strategi for krigen mot Storbritannia: «Med Russland knust, vil Storbritannias siste håp svinne. Tyskland vil da bli herre over Europa og Balkan. Beslutning: Russlands ødeleggelse må derfor gjøres til en del av denne kampen. Våren 1941. Jo før Russland smadres, jo heller.» Innen utgangen av november syntes Hitler å ha vært fast bestemt på å angripe Sovjetunionen, men beslutningen kunne fortsatt trekkes tilbake. Molotov besøkte Berlin to dager fra 12. november og til stor uro for Hitler nevnte Molotov at Sovjetunionen ville gi sikkerhetsgaranti til Bulgaria. Det kom lite ut av møtet mellom Hitler og Molotov. Ungarn, Romania og Republikken Slovakia sluttet seg til tremaktspakten i slutten av november, mens Bulgaria nølte. Hitler ville tilby Thessaloniki til Jugoslavia mot at de sluttet seg til aksemaktene. Jugoslavia skrev under tremaktspakten 25. mars 1941, men etter statskuppet få dager senere bestemte Hitler seg for å invadere og dele opp Jugoslavia. Den greske hæren kapitulerte i slutten av april.[31][29]

Den opprinnelige tyske invasjonsplanen

Tysklands strategiske posisjon syntes prekær: Fra britisk og amerikansk sjømakt stammet trusselen om blokade, som vekket minner fra den første verdenskrig der hundretusener av tyskere døde av sult og underernæring under forhold skapt av sjøhandelsblokaden. Samtidig økte presset på tysk produksjon og ressurser i takt med erobringen av nye landområder som i stor grad var avhengige av matimport. Angrepet på Sovjetunionen, som var rikt på både korn og viktige råmaterialer som olje, var derfor i strategisk og økonomisk forstand ønskelig.

En del av Tysklands forberedelse var å få de allierte landene på Balkan med på angrepet. Samtidig ønsket ikke den tyske ledelsen å avsløre planene for utenforstående. I midten av juni 1941 ble Ungarn og Romania informert, og det var forutsatt at begge skulle delta offensivt. Bulgaria ble informert, men avsto fordi de ikke ønsket å angripe et slavisk broderfolk. Hitler inngikk i mai en uformell avtale med Finland som skulle binde sovjetiske styrker ved et angrep som ville gi mulighet for å gjenerobre det tapte fra vinterkrigen. Finland skulle ikke samordne sitt angrep med Tysklands.[32] Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia.[33] Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste.[34]

Nazi-Tysklands holdning til Sovjetunionen

[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1925 anførte Hitler i Mein Kampf at han ville invadere Sovjetunionen, med begrunnelsen at det tyske folk trengte Lebensraum («livsrom», «leveområde»), som var å finne i øst. Gjennom nazistisk tankegang var Øst-Europa befolket av såkalte Untermenschen («undermennesker»), slavere, styrt av bolsjevik-jødiske herskere. Tysklands krig mot Sovjetunionen kan vanskelig tenkes uten Hitlers og nasjonalsosialistenes Weltanschauung («verdensanskuelse», «livssyn») som ideologisk drivkraft. Ideer om erobring av Lebensraum for det tyske folk, ekstrem antisemittisme, antibolsjevisme, voldelig rasisme og ambisjoner om tysk autarki og verdensmaktstatus fløt sammen i en eksplosiv ideologisk blanding. Underliggende var Hitler og nazistenes forestilling om krig som det høyeste uttrykket for et folks livskraft, og konflikt som «alle tings far». Sovjetunionen var for Hitler det tyske folkets dødsfiende, som det før eller siden måtte føres en historisk, skjebnebestemt, avgjørende kamp om overlevelse mot.

Da anledningen bød seg, var det i tråd med hans ideologiske overbevisninger å gripe den. Hitler fryktet Sovjetunionen, men la merke til utrenskningene i offiserkorpset i 1930-årene. Muligheten for et vellykket angrep viste seg etter den svake sovjetiske innsatsen mot Finland under vinterkrigen. Ved delingen av Polen kom det meldinger om dårlig utrustede sovjetiske soldater og svakt lederskap. Dette hørtes ut som en sjanse som måtte gripes, og Molotov-Ribbentrop-pakten la til rette for et overraskelsesmoment. Storbritannia var isolert, og Hitler overså dermed faren for en tofrontskrig. Tyskland stilte med 3 350 stridsvogner, 7 000 feltkanoner og mer enn 2 000 fly. Mer enn 600 000 hester trakk ambulanser og kanoner.[35] Men Hitler hadde fullstendig undervurdert motstanderen, for etter 1987 er det påvist at Sovjetunionen i 1941 var mye bedre utrustet med både stridsvogner og kampfly enn Tyskland.[36] 

Kommissærordren påla tysk militær å henrette tilfangetatte sovjetiske kommissærer straks de identifiserte dem, helt i strid med folkerettens bestemmelser om behandling av krigsfanger. Barbarossa-dekretet ble sendt ut 13. mai 1941 av Wilhelm Keitel som Kriegsgerichtsbarkeitserlass (= «Krigsjurisdiksjonsdekret», av Gerichtsbarkeit = jurisdiksjon), ett av hoveddokumentene fra Hitlers krig mot Sovjetunionen. Keitel var sjef for Wehrmachts kommando, og dekretet fritok ikke bare soldater fra å stå til ansvar for drap på sivilbefolkning, det oppfordret direkte til represalier mot sivile, til utslettelse av byer og landsbyer. Med dette dekretet rettferdiggjorde tysk hærledelse helt kriminelle tiltak, ulovlige etter folkerettens bestemmelser.[37] General Karl Strecker (1884-1973) tilsidesatte personlig ulovlige ordrer som denne, og ved ett tilfelle kjørte han fra enhet til enhet for å forvisse seg om at offiserene forstod at de skulle gjøre det samme.[38]

Sovjetunionens grenseforsvar for invasjonen

[rediger | rediger kilde]

Ved Sovjetunionens vestgrense var det den 22. juni 1941 utplassert 2 900 000 soldater, over halvparten av den totale hærstyrken på 4 826 000. Den røde armé ble bistått av 165 000 mann fra grensevaktstyrkene, som hovedsakelig var plassert langs vestgrensen og i Det fjerne østen. NKVDs styrker utgjorde totalt 171 900 mann. Det totale antallet stridsvogner var på 23 200, hvorav 15 000 var i stridsberedskap, men bare 1 500 av disse var moderne[trenger referanse]. Det var nesten 116 000 kanoner og bombekastere, hvorav 34 700 befant seg i de vestlige militærdistriktene.

Den russiske hærens flyvåpen disponerte 19 533 kampfly, hvorav 7 133 var stasjonert i vestlige militærdistrikter. I tillegg stod 1 445 fly under marinens kontroll. Men nesten halvparten av de sovjetiske flyene var ikke operative, og 80 prosent av dem var foreldet.

Den tyske invasjonsstyrken

[rediger | rediger kilde]

Katastrofens bakgrunn

Den britiske historikeren Ian Kershaw hevder at den sentrale grunnen til at det sommeren og høsten 1941 gikk katastrofalt dårlig for Den røde armé var de massive utrenskningene den sovjetiske diktatoren Josef Stalin fikk gjennomført under den store terroren mot slutten av 1930-årene. I 1937–1938 ble over 30 tusen offiserer enten arrestert eller fjernet, av de ble over 22 tusen skutt. De høyeste offiserene ble hardest rammet. Av de 101 medlemmene av den øverste militære ledelsen i Sovjetunionen, ble 91 arrestert og 80 skutt. Kunnskapen som gikk tapt tok tid å erstatte.[39]

22. juni 1941 stod 3 050 000 tyske soldater (samt ytterligere 67 000 tyske soldater på Nordkalotten), den største invasjonsstyrken noen gang samlet, klare til å angripe Sovjetunionen.

Disse styrkene var fordelt og inndelt slik:

Totalt: 148 divisjoner, 2 brigader, 1 regiment

I tillegg var ytterligere 3 tyske divisjoner og 1 SS-brigade satt ut ved den finsk-sovjetiske grensen, hvor det også stod 14 finske divisjoner (500 000 soldater) som skulle delta i invasjonen. Helt i sør, ved den rumensk-sovjetiske grensen, bidro Romania med 12 divisjoner, én panserdivisjon og 6 spesialbrigader (totalt 150 000 soldater). Disse skulle settes inn i angrepet sammen med den tyske 11. armé. Senere skulle også Italia, Ungarn og Slovakia sende styrkebidrag til krigen. Spania stilte til rådighet den «Blå divisjon» (navnet kom av at falangistenes farge var mørkeblå), bestående av 18 694 frivillige. Av de utenlandske bidragsyterne var det dog kun den finske hæren samt den spanske kontingenten som holdt en god stridsmessig standard.

Langs grensen hadde den tyske hæren utplassert 3 350 stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, 7 184 kanoner og 600 000 kjøretøyer. Luftwaffe stilte med 2 770 fly, mens 273 jagerfly ble satt i beredskap for å beskytte Tyskland mot sovjetiske bombeangrep. Den totale styrken Wehrmacht hadde samlet ved den tysk-sovjetiske demarkasjonslinjen, utgjorde 73 prosent av hæren og 65 prosent av Luftwaffe.

I sin angrepsordre uttalte Adolf Hitler: «I dette øyeblikk fullbyrdes den oppmarsj som i utstrekning og omfang er den største verden noen gang har sett.»[40]

Invasjonen starter

[rediger | rediger kilde]
To tyske infanterister ved den russiske grensen, like før invasjonen starter
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Klokken 01.00 natt til søndag 22. juni 1941 sendte de forskjellige hærkommandoene i øst kodenavnene som signaliserte full og endelig beredskap. Jeger- og pionértropper krysset ingenmannsland for å klippe hull i de sovjetiske piggtråd-sperringene. Spesialtroppene fra Regiment 800, «Sonderverband Brandenburg», mange av dem russisktalende, hadde allerede tatt seg inn bak de sovjetiske linjene. Der gikk de til aksjon mot telefonlinjer, vaktposter og ubevoktede militærkjøretøyer, tok kontroll over broer som var sentrale for tyskernes framrykning, og sprengte i luften eller uskadeliggjorde kraft- og signalanlegg.

Etter å ha avsluttet avhøret av den siste av flere tyske desertører som hadde krysset de sovjetiske linjene vest for Volchin, begynte kommandoen i den sovjetiske 4. armé kl. 02.20 å sirkulere denne siste bekreftelsen på at det nå kom et tysk angrep. Men nyheten kom aldri ut, for telefonlinjene var allerede blitt kuttet.

Klokken 03.15 tysk tid ble det åpnet ild fra tusenvis av tyske kanoner langs en front på 1 800 kilometer. Stormtroppene tok seg over elven Bug i gummibåter. Fra vestbreddene av grenseelvene skjøv tyske soldater flytende broseksjoner ut i vannet. Grensevaktene fra NKVD var de første som tok opp kampen. Men med sine rifler og maskingeværer hadde de lite å stille opp mot den tyske krigsmaskinen, og vaktenes familier, som bodde ved grensepostene, døde med dem. Flere broer ble tatt uten kamp – i noen tilfeller var til og med sprengladningene blitt fjernet fra broene av lydløse stormtropper.

30 tyske bombefly bemannet av håndplukkede mannskaper fløy i stor høyde i grupper på tre for å bombe utvalgte sovjetiske flyplasser, marinebaser og byer: Kaunas, Rovno, Odessa, Sevastopol, Minsk og Østersjøflåtens baser. I nord var artilleriforberedelsene noe mindre, for tåken og halvlyset hjalp til å skjule det tyske infanteriet og panserstyrkene. Lenger sør anvendte Gerd von Rundstedts armeer sine kanoner mot de sovjetiske stillingene, før de raskt beveget seg mot elveovergangene ved nedre Bug og San.

Med støtte fra det tyske artilleriets bombardement ble landgangsbåter satt ut i Bug, som i gjennomsnitt var omtrent 70 meter bred i disse sørlige delene, for å transportere tyske stormtropper over til den sovjetiske østbredden. Bevæpnet med geværer, lette maskingeværer og granater bød de sovjetiske grensetroppene på den motstanden de kunne. I Krystynopol-området ble broen inntatt av tyske stormtropper, mens enheter fra den sovjetiske 124. geværdivisjon ilte til for å støtte grensetroppene. Ved Vjgadandka ble jernbanelinjen over Bug, som bare ble bevoktet av 22 mann fra 128. NKVD jernbaneregiment, forsøkt stormet av en tysk motorsykkeltropp. I løpet av en time hadde grensen ved Vest-Bug blitt åsted for en rekke voldsomme trefninger; grensevaktene, som manglet tunge våpen og hadde lite ammunisjon, bad om støtte fra Den røde armé.

De fleste russiske troppene ved Bug ble overrumplet av tyske angrepsstyrker til fots og på motorsykler før de rakk å forsvare seg. Stridsvognene begynte å rulle over mot østbredden av elven, uten å møte særlig motstand. Enkelte steder, og særlig i sør, klarte russiske grensevakter å bite kraftig fra seg før de ble overveldet av den tyske angrepsbølgen. Det plutselige og massive slaget rystet Den røde armé. I forvirringen som oppstod brøt sambandet sammen, kommandoposter forsvant sporløst, og hele divisjoner gikk i oppløsning.

Klokken 12 22. juni i Moskva gikk Molotov på luften med nyheten til innbyggerne om at tyske styrker hadde angrepet Sovjetunionen. Molotov påpekte at det ikke var erklært krig eller stilt noen krav, og at avtalen mellom de to landene var brutt: «Fienden vil bli knust. Seieren vil bli vår.»[41]

Det sovjetiske flyvåpenet lammes

[rediger | rediger kilde]
Sovjetiske fly ødelagt på bakken av angripende tyske fly

Ved soloppgang fulgte Luftwaffe opp sitt innledende angrep med en styrke på 500 bombefly, 270 stupbombere og 480 jagerfly som slo til mot 36 flyplasser i de framskutte områdene. Sent på morgenen hadde Luftwaffe rukket å uskadeliggjøre 890 sovjetiske fly – mange av dem på bakken, mens bare 10 tyske fly var blitt skutt ned. Før krigsutbruddet hadde NKVD besluttet at flybasene skulle forflyttes til de territorier som Sovjetunionen hadde annektert i 1939 og 1940, noe som innebar at jagerflyene var konsentrert på relativt få funksjonerende flyplasser. For Luftwaffe utgjorde dette en meget beleilig omstendighet.

De tyske pilotene ødela store deler av den sovjetiske luftflåten mens den ennå sto på bakken. Flyene som lyktes i å ta av fra bakken, eller som ankom fra flyplasser lenger øst, viste seg å være lette mål. Noen sovjetiske piloter som enten aldri hadde lært luftkampteknikker eller som visste at deres foreldede fly ikke hadde noen sjanse, forsøkte å krasje dem mot tyske fly. En general i Luftwaffe beskrev disse luftslagene mot uerfarne piloter som barnemord. Totalt ble 1 800 sovjetiske fly ødelagt i løpet av den første dagen. Generalløytnant P.V Ritsjagov, sjefen for flystyrkene til Østersjøen militærdistrikt, ble innkalt til Moskva og skutt. Luftwaffe var i full gang med å sikre seg fullt luftherredømme.

Grenseslagene juni-juli 1941

[rediger | rediger kilde]

Inn i Hviterussland

[rediger | rediger kilde]
Den tyske fremrykningen 21. juni til 5. desember 1941:
  til 9. juli 1941
  til 1. september 1941
  til 9. september 1941
  til 5. desember 1941

I den avgjørende sentrale sektoren, foran Hviterussland, hvor 800 stridsvogner fra Pansergruppe 2 stod oppmarsjert bak Bug, ble begge broene over elven sør for Brest-Litovsk erobret uten kamp under den innledende stormen. Nord for byen ble elven krysset av 18. divisjon, som deretter foretok et fremstøt over den myrete bakken mot de sovjetiske forsvarsstillingene på vestbredden av Lesna, og klarte også der å erobre broen intakt. Minutt for minutt, mens stridsvognene stadig sonderte dypere og tyske kanoner stadig forlenget sine rekkevidder, ble rystelsen som rammet den sovjetiske fronten forstørret i både styrke og hyppighet.

Tyskerne rykker frem i Sovjetunionen, sommeren 1941

I løpet av ettermiddagen, da de første konkrete ordrene begynte å nå forsvarerne, begynte det gradvis å skje en reaksjon på sovjetisk divisjons- og armékorpsnivå. Men sovjeterne klarte ikke å stable på beina et samordnet og effektivt forsvar. Enhetene som var gruppert bak grensen samlet seg fortløpende og dro av gårde for å ta opp kampen mot tyskerne. Men nå hadde Luftwaffe avsluttet sitt arbeid med å ødelegge nettverket av framskutte flyplasser, og kunne dermed rette sin oppmerksomhet mot disse troppeanmarsjene.

Veier ble ødelagt av bomber og bestrøket med maskingeværild, samleplasser for stridsvogner ble knust og drivstofflagre ble satt i brann. Mangelen på beskyttelse fra det sovjetiske flyvåpenet ble skjebnesvanger for de sovjetiske grensearmeene. Fra nå av måtte sovjeterne kjempe med bare minimal støtte fra sitt flyvåpen, en situasjon som skulle vedvare nesten helt ut året. Likevel skulle de raskt komme til å tilpasse seg de operative begrensningene dette medførte.

Foruten overraskelsefortrinnet hadde tyskerne sikret en knusende overlegenhet i antall og ildkraft på de punktene der panserstyrkene skulle trenge igjennom. Av de 170 sovjetiske divisjonene som var utplassert ved vestgrensen, var bare 58 på post da angrepet kom. I henhold til generalstabssjef Franz Halders plan ble så å si hele den tyske hærs stridsvognstyrke satt inn i disse innledende angrepene. Panserstyrkene var delt inn i fire pansergrupper, hvis formål var å slå hull i de sovjetiske forsvarsstillingene ved første støt, deretter dreie innover og isolere de sovjetiske hærstyrkene langs grensen. Ved hjelp av infanteriet og artilleriet skulle disse hæravdelingene til slutt males i stykker.

Ved ettermiddagen den 22. juni kjørte de framskutte elementene fra alle de fire tyske pansergruppene hurtig framover langs tørre, uskadde veier. Disse «rekognoseringsgruppene» var en blandet gruppe av motorsyklister med pansrede biler og beltedrevne personellkjøretøyer som slepte panservernkanoner; noen ganger støttet av de mellomtunge PzKw III-stridsvognene. På veien beveget de seg i 40 km/t. Umiddelbart bak dem fulgte horden av stridsvognstyrkene, i kontinuerlig kontakt med lederne og klar til å gå i angrepsformasjon om fortroppen skulle bli oppholdt. Enda lenger bak kom det et sammensurium av mekanisert infanteri, divisjonsartilleri og mer infanteri.

Inn i Baltikum

[rediger | rediger kilde]

Tyske styrker gikk inn i Litauen 22. juni og møtte lite motstand, beveget seg raskt og kontrollerte landet etter en uke. Kaunas og Vilnius ble inntatt 24. juni, Riga ble besatt 29. juni. Tyske styrker ble til dels tatt i mot som frigjørere og mange litauere håpet tyskerne ville gjenopprette Litauens uavhengighet.[42]

I armégruppe nords sektor hadde tre panserdivisjoner (over 600 stridsvogner) og to infanteridivisjoner en angrepsfront på mindre enn 40 km. Mot dem stod bare den sovjetiske 125. divisjon. Da styrkene fra armégruppe nord stormet over grensen ved Taurage i Litauen, kom de sovjetiske forsvarerne med noen desperate meldinger over sambandet: «Osoka kaller! Osoka kaller! Tyskerne har krysset grensen. Dette er Osoka. Det er krig.» Først 12 timer senere, omtrent kl. 16.00, klarte grensetroppene å få varslet hovedkvarteret til 125. divisjon. Da var divisjonen bare noen timer unna fullstendig utslettelse.

To sovjetiske divisjoner lå langs elven Neman for å forsvare Kaunas. Linjesambandet ble brutt allerede etter en time. Hovedkvarteret forsøkte da å nå dem via radio, men uten å få svar. Da en kurér forsøkte å ta seg til Alitus med bil uten å vende tilbake, valgte en sambandsoffiser å gjøre et nytt forsøk. Underveis møtte han en buss fullastet med sovjetiske offiserer. Disse fortalte ham at han like godt kunne snu ettersom Alitus allerede var inntatt av tyskerne. Armégruppe nords pansergruppe hadde krysset Neman i en lynoperasjon og beveget seg hurtig mot Kaunas.

Sovjetiske krigsfanger blir eskortert til en fangeleir

En av avdelingene i denne pansergruppen, General Erich von Mansteins LVI panserkorps, skulle i løpet av første invasjonsdag etter planen sikre seg broen over Dubissa-avgrunnen, ved Airogola, 80 km inne på sovjetisk territorium. Manstein husket godt at russerne under første verdenskrig rakk å sprenge den store viadukten over avgrunnen, noe som satte en effektiv stopper for tyskernes framrykking i flere måneder. Men denne gangen brøt en av Mansteins panserdivisjoner gjennom de sovjetiske forsvarstillingene ved grensen og feide overende all ytterligere motstand, før en fortropp fra panserdivisjonen klarte å erobre broen ved Airogola intakt om kvelden den 22 juni. Airogola var et helt nødvendig springbrett for videre operasjoner i nord-sektoren.

Leebs styrker rev opp de delvis bemannede sovjetiske forsvarsverkene og trengte dypt inn på sovjetisk territorium, forpurret de sovjetiske forsvarsplanene og skapte kaos i Den røde armés rekker. En sovjetisk forsvarsplan ble forsøkt iverksatt, men det overraskende og voldsomme tyske angrepet gjorde at sovjeternes operasjoner fikk en klosset og vilkårlig form.

Litauen ble lagt under det sivile styret i Reichskommissariat Ostland fra juli 1941 og Adrian von Renteln ble innsatt som Generalkommissar for Litauen. Den tyske administrasjonen av Litauen var delt i fem distrikter med en kommissær i hvert: Hans Hingst (Vilnius by), Horst Wulff (Vilnius omland), Hans Gewecke (Šiauliai), Hans Kramer (Kaunas by) og Karl Lentzen (Kaunas omland). Den tyske administrasjonen besto av 600 tjenestemenn der beslutningene ble tatt, men de ble iverksatt av 20 000 litauiske tjenestemenn på lavere nivå. Okkupasjonsmakten hadde ikke nok personell til å bemanne administrasjon og var avhengige av lokale tjenestemenn. Hvert litauisk departement ble ledet av en Generalrat som var litauer. Disse lederne av departementene var stort sett fra det litauiske nasjonalistpartiet, en sterkt høyreorientert og ytterliggående antisemittisk gruppe.[42][43]:28-29

Inn i Ukraina

[rediger | rediger kilde]
Utviklingen på Østfronten, juni til desember 1941

Armégruppe syd stod foran tre naturlige elvehindere da invasjonen startet: Vest-Bug, San og Prut. Den tyske hærens overkommando var heller ikke uvitende om de sterke sovjetiske forsvarsverkene i den nordlige delen av fronten. Men samtidig skulle armégruppe syd komme til å utnytte hullene i disse forsvarsverkene ved å la 6. armé og Pansergruppe 1 angripe knutepunktet til de «befestede distriktene» Rava-Russki og Strumilov, der de venstre flankeenhetene til den sovjetiske 5. armé og deler av høyreflanken til den sovjetiske 6. armé befant seg.

Krigens videre forløp

[rediger | rediger kilde]

På rekordtid rykket tyskerne frem blant spredt sovjetisk motstand. Etter seks dager var Minsk inntatt. I november var de cirka 30 km fra Moskva, men kom aldri videre; i slaget om Moskva ble Wehrmacht først stoppet og så slått tilbake i en sovjetisk motoffensiv. En del historikere, herunder Bevin Alexander, har vist til at angrepet på Moskva burde vært satt i gang på et tidligere tidspunkt. Hitler er særlig kritisert for et direktiv av 21. august, der det fremgår at erobringen av Krim, Donetsbassenget og Kaukasusområdet før vinteren var viktigere enn å presse frem mot Moskva. Guderian protesterte forgjeves mot denne strategien.[44] David Glantz mener på sin side at det var nødvendig å eliminere lommen rundt Kyiv dersom Moskva kunne inntas.[45] Stalingrad utviklet seg til en katastrofe, og Moskva ville blitt en enda hardere nøtt for Nazi-Tyskland, ettersom ressurstilgangen nær Moskva var stor. Tyske logistikkeksperter var tidlig ute med advarsler mot en tankegang der Sovjetunionen ville falle i løpet av få måneder. Generalene på sin side mente at logistikkproblemene kunne ordnes underveis i invasjonen. De var mest fokusert på strategiske mål. Historien viser at dette ikke var mulig, blant annet på grunn av russisk partisanvirksomhet og den brente jords strategi. Sovjetiske jernbanelinjer var også bredere enn de tyske. Logistikkproblemene åpenbarte seg tydelig desto lengre Tyskland rykket innover i Sovjetunionen. Samtidig ble motstanden sterkere, og mer avansert krigføring iverksatt.

Av de 3,1 millioner tyskerne som antas omkommet på østfronten, fikk bare rundt 200.000 en grav. Bare halvparten av disse er identifisert med navn på graven.[46]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Holocaust, Holocaust i Litauen og Holocaust i Latvia

Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i Litauen dagen etter invasjonen 22. juni 1941.[47][48] Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' Einsatzgruppen der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige Wehrmacht-soldater og rumenske styrker.[49][50][51][52] Denne fasen av holocaust omtales også som «geværkulenes holocaust» (engelsk: Holocaust by bullets, tysk: Holocaust durch Erschießung).[53][54][55] Drapsmetoden var først masseskyting som fulgte et relativt fast mønster: Jødene ble samlet og skutt gruppevis i store, klargjorte groper. Det var ofte de dødsdømte selv som måtte grave massegravene før de til dels ble skutt på kanten av graven, dels måtte de selv legge seg ned blant likene.[56] SS var ikke fornøyd med skyting fordi det ikke gikk fort nok eller var lett å holde hemmelig, så de tok i stedet i bruk gassvogner til avliving fra sent i 1941.[57] Skyting var den vanligste metoden på sovjetisk territorium (inkludert området Sovjetunionen erobret fra Polen i 1939) også etter at gasskamrene i Generalguvernementet var tatt i bruk.[47](s4) Omkring 1,4 millioner jøder ble drept ved skyting,[58] hovedsakelig på sovjetisk territorium inkludert Baltikum.[59]

Litauens jøder var holocausts første ofre få dager etter invasjonen, deretter jøder i Latvia, Hviterussland og Ukraina.[60][61] De første ukene ble bare voksne menn drept, ikke kvinner og barn. Senere på sommeren ble også kvinner henrettet, og til slutt ble alle jøder ofre for massehenrettelsene. Da Himmler ikke så noen mulighet for en «territoriell løsning» på jødespørsmålet, ble systematisk massemord på jødene i erobrede områder iverksatt.[62] Raul Hilberg kalte sommeren og høsten for «det første pust» av holocaust. Christopher Browning kalte sommer og tidlig høst 1941 for «skjebnesvangre måneder». Matthäus skriver at grensen til folkemord entydig ble krysset da også barna ble henrettet.[63]

Få dager etter at tyske styrker invaderte Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før) begynte massakrene på landets over 210 000 jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin.[47][64] I Iaşi (tysk: Jassy), Romania, var det også massedrap på sivile jøder de første dagene etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Massakrene i Iaşi bar preg av lite samordnede, heller tilfeldige aksjoner, der jøder ofte ble drept på stedet når soldater kom over dem, mens massakrene i Litauen i hovedsak var mer metodiske og skjult for offentligheten, ved at jødene ble dumpet i massegraver.[65]

Etter invasjonen av Sovjetunionen begynte den tyske paramilitære organisasjonen SS, forsterket med ordinært politi, Wehrmacht-soldater og lokale frivillige, systematiske massakrer av jøder. Bildet viser massedrap på kvinner og barn fra Mizotjs-gettoen i Zdołbunów, Polen (nå Zdolbuniv i Ukraina), 14. oktober 1942.

I løpet av siste halvår 1941 tok Tyskland kontroll over store landområder fra Østersjøen til Svartehavet øst til Leningrad, Moskva, Kursk og Rostov. Den brede stripen øst for Minsk og Kyiv var okkupert av hæren, mens det vestlige beltet ble administrert som Reichskommissariat Ostland (Baltikum og Hviterussland) og Reichskommissariat Ukraine. Innen utgangen av 1941 var mellom 500 000 og 800 000 jøder drept og hele regioner erklært «jødefrie».[48] Walter Stahlecker, sjef for Einsatzgruppe A, rapporterte 31. januar 1942 at hans enhet hadde drept 229 052 jøder i Baltikum.[66] Høsten 1941 døde sovjetiske soldater i tysk krigsfangenskap i et antall av rundt 6.000 daglig, og innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 millioner krigsfanger døde. Innen den tyske tilbaketrekkingen i 1943-44 var store områder ødelagt og avfolket.[48]

I søket etter svar på spørsmålene om hvordan, når og hvorfor nazistenes forfølgelse av jødene utviklet seg til Endlösung («den endelige løsning»), kan betydningen av krigen mot Sovjetunionen vanskelig overvurderes. Helt siden Operasjon Barbarossa ble gjenstand for forskning, understrekes det at jødedrapene i Sovjetunionen markerer et vannskille i historien, et kvantesprang mot holocaust.[note 1]

Jürgen Matthaus (2004)[48]

Timothy Snyder mener at Operasjon Barbarossa var en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.[67][68] Snyder tror at Tysklands tilbakeslag ved Moskva og USAs inntreden i krigen side medvirket til opptrapping av massedrapene fra desember 1941. Hitler ga jødene skylden for tilbakegangen.[69] Christian Gerlach tror at denne nye og farlige situasjonen for det tyske regimet skapte en forestilling hos Hitler om jødene som sabotører, spioner eller partisaner - Heydrich og Rosenberg betraktet situasjonen på lignende måte. Basert på en detaljert studie av bakgrunnen for Wannsee-konferansen mener Gerlach at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jøder ble tatt mellom 7. og 14. desember 1941.[70]

Ifølge Christopher Browning var euforien ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 den avgjørende drivkraften bak holocaust: Følelsen av uovervinnelighet fikk nazistene til å utvide folkemordet fra Sovjetunionen (der det pågikk for fullt) til alle okkuperte områder. Tysklands militære suksess overbeviste lederne om at områdene var erobret for godt, at tyskerne var kommet for å bli. Ved planleggingen av Barbarossa lekte ledende nazister med ideen om å deportere polske jøder, og kanskje tyske og østerrikske jøder, til steppene ved Ural og lenger øst.[71] Browning mener beslutningen om å drepe jødene i Sovjetunionen ble tatt i juli 1941, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober.[72]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Jødene i tsarens Russland ble diskriminert på alle områder. De hadde lenge vært tvunget til bo i et bestemt område vest i imperiet. De fikk heller ikke bo i byene, var utelukket fra visse yrker og fra deler av utdanningssystemet. Jødene ble presset sammen i landsbyer, shtetl,[73] med småhandel og håndverk som eneste yrkesmuligheter.[74] Ved første verdenskrigs utbrudd bodde 5,2 millioner jøder i det russiske imperiet.[75] Begrensingen i geografisk bosetting ble delvis opphevet under første verdenskrig på grunn av krigshandlingene der, og etter revolusjonen i 1917 ble diskrimineringen fra tsartiden opphevet. Jødenes frigjøring førte til økende integrasjon eller assimilering etter hvert som stadig færre, særlig i storbyene, regnet jiddisch som sitt morsmål. Jøder fikk adgang til høyere utdanning, og i Ukraina og Hviterussland i 1939 utgjorde jøder halvparten eller flere av leger, tannleger og farmasøyter. Fra å være en marginalisert del av befolkningen under tsaren, deltok Sovjetunionens jøder i samfunnslivet på lik linje med andre. De sovjetiske myndighetene iverksatte i mellomkrigstiden tiltak mot antisemittisme, og kampanjer mot religion ved å stenge gudshus, inkludert synagoger, noe som fratok rabbinerne rettigheter og levebrød.[74][76]

Folketellingen fra januar 1939 oppgav 3,28 millioner jøder i hele Sovjetunionen, hovedsakelig i Ukraina og Hviterussland. I Moskva bodde over 300 000 og i Kyiv, Leningrad og Odessa over 200 000 hver.[74][76] Arad oppgir 4,1-4,2 millioner jøder til sammen i Baltikum, den annekterte delen av Polen, det vestlige Russland, vestlige Ukraina, Bessarabia og Bukovina.[75] Etter invasjonen evakuerte sovjetiske myndigheter store områder på sovjetisk side av fronten, der fabrikker, utstyr og omkring 5 millioner innbyggere (hvorav 1 million jøder) ble flyttet til det indre av Russland. I Hviterussland og Ukraina fantes det åpninger i fronten som flyktninger kunne ta seg igjennom og videre østover.[77]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ In looking for answers to the questions how, when, and why the Nazi persecution of the Jews evolved into the Final Solution, the importance of the war against the Soviet Union can hardly be overestimated. Ever since Operation Barbarossa became an object of research, it has been stressed that the murder of the Jews in the Soviet Union marks a watershed in history, a quantum leap toward the Holocaust.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Finland hevdet de kun var medkrigende, ikke allierte.
  2. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. februar 2015. Besøkt 12. desember 2012.  s. 24
  3. ^ a b c d e f «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 28. desember 2010. 
  4. ^ Glantz, David, Barbarossa Derailed: The battle for Smolensk, volum 2, november 2010, s. 534
  5. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. desember 2015. Besøkt 25. februar 2015. 
  6. ^ Bergström (2007), s. 118
  7. ^ a b c d e f g h i j Krivosheev, G. 1997, s. 95–98
  8. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. desember 2015. Besøkt 25. februar 2015. 
  9. ^ Bergström, s. 117 – notat: Sovjet-tap inkluderer alle årsaker (kamptap omtrent halvparten av totalen)
  10. ^ Glantz (1995), s. 306
  11. ^ Rolf-Dieter Müller og Gerd Ueberschär, Hitler's War in the East: a Critical Assessment (New York, Oxford: Berghahn books, 2002), s. 3.
  12. ^ Gayle Olson-Raymer. «WWII Eastern Front». Huboldt State University. Arkivert fra originalen 9. mai 2019. Besøkt 17. mars 2019. «80 percent of all German military casualties occurred on the Eastern Front.» 
  13. ^ Snyder, Timothy (16. juli 2009). «Holocaust: The Ignored Reality». The New York Review of Books (på engelsk). Besøkt 8. august 2018. 
  14. ^ Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  15. ^ Ward, J. M. (2015). The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia. Holocaust and Genocide Studies, 29(1), 76-108. «On November 2, 1938, Czecho-Slovak and Hungarian delegations assembled in Vienna's Belvedere Palace for final arguments before the two arbiters, German Foreign Minister Joachim von Ribbentrop and Italian Foreign Minister Count Galeazzo Ciano.»
  16. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  17. ^ Hildingson, Kaj (1990). Øst-Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205192715. 
  18. ^ Gruner, W., & Osterloh, J. (Eds.). (2015). The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935-1945 (Vol. 20). Berghahn Books.
  19. ^ Wiskemann, Elizabeth (1. januar 1939). «Czechs and Germans After Munich». Foreign Affairs (på engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 14. februar 2020. 
  20. ^ Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. American Journal of International Law, 36(4), 568-595.
  21. ^ Halvorsen, Dag (1979). Øst-Europa - idé og virkelighet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205120129. 
  22. ^ Wagner, Francis S. (1983). «Diplomatic Prelude to the Bombing of Kassa: Reflections and Recollections of a Former Diplomat». Hungarian Studies Review. X (1): 67–78.
  23. ^ a b c d Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891-920.
  24. ^ «World War II | Facts, Summary, Combatants, & Causes». Encyclopedia Britannica (på engelsk). Besøkt 14. februar 2020. 
  25. ^ https://snl.no/andre_verdenskrig
  26. ^ Hill, Alexander (3. juli 2014). «Voroshilov’s ‘Lightning’ War–The Soviet Invasion of Poland, September 1939». The Journal of Slavic Military Studies. 3. 27: 404–419. ISSN 1351-8046. doi:10.1080/13518046.2014.932628. Besøkt 11. november 2021. 
  27. ^ Hobson 2015, s. 444
  28. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14-15
  29. ^ a b c Presseisen, E. L. (1960). Prelude to" Barbarossa": Germany and the Balkans, 1940-1941. The Journal of Modern History, 32(4), 359-370.
  30. ^ Jensen, Ole Helmer (1969). 2. verdenskrig: hvem, hva, hvor. Oslo: Schibsted. ISBN 8251609739. 
  31. ^ Jürgen Förster, "Hitler's Decision in Favour of War Against the Soviet Union", i Militärgeschichtliches Forschungsamt (red.), The Attack on the Soviet Union (Oxford, 1998), s. 26
  32. ^ Magnusson, Thomas (1986). Tragediens annen akt. [Oslo]: Cappelen. s. 249. ISBN 8202049601. 
  33. ^ Dau, Mary (1990). Øst-Europas Hvem hva hvor. Oslo: Schibsted. ISBN 8251613574. 
  34. ^ Kaplan, Robert D. «The Antonescu Paradox». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 19. april 2020. «Marshal Ion Antonescu’s Romania was Adolf Hitler’s second-most important Axis ally after Benito Mussolini’s Italy (and one might easily consider Antonescu more formidable and useful from Hitler’s point of view than Mussolini was). Antonescu contributed 585,000 Romanian troops to the Nazi invasion of the Soviet Union from June to October 1941.» 
  35. ^ Antony Beevor: Stalingrad (s. 24), forlaget Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-43-00401-6
  36. ^ Hans Fredrik Dahl: Krigen som aldri tar slutt (s. 177), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6
  37. ^ «Kriegsgerichtsbarkeitserlass». Arkivert fra originalen 3. januar 2019. Besøkt 9. februar 2023. 
  38. ^ Antony Beevor: Stalingrad (s. 65), forlaget Spartacus, ISBN 9788243004016
  39. ^ Kershaw 2009, s. 296–297, 346
  40. ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8
  41. ^ Salisbury 1979 s. 9
  42. ^ a b Baalsrud, Terje (1979). 40 år i lenker: Estland, Latvia, Litauen : historien om randstatene. Oslo: Nå forlag. ISBN 8250502035. 
  43. ^ Voren, Robert van (2011). Undigested past: the Holocaust in Lithuania (Vol. 31). Rodopi.
  44. ^ https://www.iwm.org.uk/history/operation-barbarossa-and-germanys-failure-in-the-soviet-union
  45. ^ https://web.archive.org/web/20170722130850/http://sti.clemson.edu/publications-mainmenu-38/commentaries-mainmenu-211/cat_view/33-strom-thurmond-institute/153-sti-publications-by-subject-area/158-history
  46. ^ Roger Moorhouse: Berlin i krig (s. 244), forlaget Dinamo, 2011, ISBN 978-82-8071-244-8
  47. ^ a b c Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26.
  48. ^ a b c d Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.
  49. ^ Rozett & Spector (2013) s. 51
  50. ^ Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. Nationalities Papers, 30(3), 435-457. «Mass murder of local Jews accompanied the “liberation” of Bessarabia and Northern Bukovina in 1941 by Romanian and German troops. Most remaining Jews were incarcerated in ghettos and concentration camps and deported to Transnistria by the Romanian authorities, where about half of them died. In addition, the Romanians liquidated at least 130,000 Jews from Transnistria between 1941 and 1944, which brought the total number killed outright or dead through inhumane treatment to some 250,000. This makes Transnistria one of the worst sites of the Holocaust in Europe, and Romania’s contribution to this tragedy quite outstanding.»
  51. ^ Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows. Educational Studies, 42(2), 155-173.
  52. ^ Fischel, J. (1998). The Holocaust. Greenwood Publishing Group.
  53. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' | DW | 22.10.2018». DW.COM (på engelsk). Besøkt 24. november 2018. 
  54. ^ Beorn, W. W. (2017). The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990. German History, Volume 35, Issue 4, Pages 666–668.
  55. ^ «Online Exhibition — United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 24. november 2018. «His book, The Holocaust by Bullets: A Priest’s Journey to Uncover the Truth behind the Murder of 1.5 Million Jews, was published with the Museum's support.» 
  56. ^ Schneider, G. (1979). Journey into terror: story of the Riga Ghetto. Ardent Media.
  57. ^ Rozett & Spector (2013)
  58. ^ Russell, N. (2017). An important Milgram-Holocaust linkage: formal rationality. Canadian Journal of Sociology, 42(3), 261-292.
  59. ^ «Documenting Numbers of Victims of the Holocaust and Nazi Persecution». United States Holocaust Memorial Museum (på engelsk). Besøkt 6. oktober 2018. 
  60. ^ Kwiet, K. (1998). «Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941». Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 3-26. When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Sauberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the «Final Solution».»
  61. ^ Schoeps, K. H. (2008). «Holocaust and Resistance in Vilnius: Rescuers in Wehrmacht Uniforms». German Studies Review, 31(3):489-512.
  62. ^ Rozett & Spector (2013) s. 49
  63. ^ Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. Holocaust and Genocide Studies, 21(2), 218-242.
  64. ^ Donskis, Leonidas. The vanished world of Lithuanian Jews. Vol. 1. Rodopi, 2004.
  65. ^ MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. Holocaust and Genocide Studies, 12(1), 27-48.
  66. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105432. 
  67. ^ Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. Contemporary European History, 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»
  68. ^ Bruland (2008)
  69. ^ Snyder, Timothy (16. september 2015). «Hitler’s world may not be so far away | Timothy Snyder». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 19. mai 2019. «It was this double assault upon state institutions in the Baltic states and eastern Poland, at first by the Soviet Union and then by Nazi Germany, that created the special field of experimentation where ideas of a Final Solution became the practice of mass murder. The Germans found political allies among antisemites and people who wished to restore statehood or undo the humiliation of national defeat. They found pragmatic allies, and these were likely more numerous, among people who wished to shift the burden of their own prior collaboration with the Soviets upon the Jewish minority. The Germans also found that they themselves, far more than their leaders expected, were capable of shooting Jews in cold blood. Not only the Einsatzgruppen but German police and soldiers killed Jews in huge mass shootings over pits.» 
  70. ^ Gerlach, C. (1998). The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews. The Journal of Modern History, 70(4), 759-812.
  71. ^ Ascherson, Neal (22. mai 2004). «Observer review: The Origins of the Final Solution by Christopher Browning». The Observer (på engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 17. november 2019. «Browning shows that this is wrong. The decisive impulse was not defeat but the euphoria of victory in Russia, in the summer of 1941. It was the sense that they were invincible which persuaded the Nazis that the genocide of Soviet Jews, which they were already carrying out, could be extended to the Jews of every nation they controlled.» 
  72. ^ Browning, Christopher R. (1994). «The Nazi Decision to Commit Mass Murder: Three Interpretations: The Euphoria of Victory and the Final Solution: Summer-Fall 1941». German Studies Review. 3. 17: 473–481. ISSN 0149-7952. doi:10.2307/1431894. Besøkt 18. november 2019. 
  73. ^ Shtetl
  74. ^ a b c Rozett & Spector (2013) s. 6-7
  75. ^ a b Arad, Y. (2009). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  76. ^ a b Dumitru, D., & Johnson, C. (2011). «Constructing interethnic conflict and cooperation: Why some people harmed Jews and others helped them during the Holocaust in Romania». World Politics, 63(1), 1-42.
  77. ^ Rozett & Spector (2013) s. 62

Kilder

[rediger | rediger kilde]
Norsk
Engelsk
  • Glantz, David M. og House, Jonathan M., When Titans Clashed, University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [Medforfattere David Cesarani og David Silberklang]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Operasjon_Barbarossa&oldid=24566885»