Hopp til innhold

Wade-Giles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Wade–Giles»)

Wade-Giles, noen ganger forkortet Wade, er et romaniseringssystem for kinesisk slik det tales i Beijing. Det ble utviklet av et system satt opp av Thomas Wade på midten av 1800-tallet, og fant sin endelige form i og med Herbert Giles' kinesisk-engelske ordbok fra 1912. Dette var det dominerende system for translitterasjon av kinesisk i den engelsktalende verden det meste av 1900-tallet, og fortrengte de systemene som baserte seg på Nanjing-uttalen som hadde dominert frem til sent 1800-tall, deriblant Leggeromaniseringen.

Wade-Giles ble til for å imøtekomme spesialisters behov. Dette utgangspunktet er grunnen til at systemet er ikke-intuitivt for ikke-spesialister, og ikke særlig nyttig for den som prøver å tilegne seg kinesisk uttale.

Republikken Kina har benyttet Wade-Giles i mange tiår som sin de facto-standard for translitterasjon, men det sameksisterer med en rekke offisielle, men mer obskure systemer, nemlig Gwoyeu Romatzyh (fra 1928), MPS II (1986) og Tongyong Pinyin (2000). Taiwanske stedsnavn i internasjonal bruk er så å si alle Wade-Giles. Mange kinesere i Vesten som har bakgrunn fra Taiwan benytter Wade-Giles når de gjengir sine navn i det latinske alfabet.

I Folkerepublikken Kina er det derimot Hanyu Pinyin-systemet som råder. I Singapore benyttes pinyin på statlige skoler og i offisielle dokumenter, men regjeringen reverserte sitt krav til den kinesiske befolkning om å gå over til å skrive sine navn etter pinjin. Dermed er det vanlig i Singapore å se Wade-Giles brukt til personnavn.

I Norge er Wade-Giles-stavemåten for Kinas største kommunistleder fremdeles (2009) vel så kjent som pinyin-versjonen.

Hans hovedmotstander under borgerkrigen kjenner nordmenn best (2010) ved versjonen Chiang Kai-shek, som hverken er Wade-Giles (Chiang Chieh-shih) eller pinyin (Jiǎng Jièshí).

I noen tilfeller har verken Wade-Giles eller pinyin gått av med seieren i drakampen om gjenkjennelsesverdien i den vestlige verden. Konfucius og Mencius er latiniserte former av de to kjente filosofenes navn, og navneformene ble kjent i omverdenen på grunn av de katolske jesuittmisjonærenes bruk av ordene. På Wade-Giles og Hanyu Pinyin måtte man skrive hhv. K'ung Fu-tzu / Meng-tzu og Kǒngfūzǐ / Mèngzǐ.