Zhengde-keiseren
| Zhengde-keiseren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. okt. 1491 Beijing | ||
| Død | 20. apr. 1521 (29 år) Beijing | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Empress Xiaojingyi Wang fei[1] | ||
| Far | Hongzhi-keiseren | ||
| Mor | Xiaochengjing | ||
| Søsken | Zhu Houwei Princess Taikang | ||
| Nasjonalitet | Ming-dynastiet[1] | ||
| Gravlagt | Kangling Mausoleum (Ming dynasty) | ||
Zhengde-keiseren (kinesisk: 正德帝; pinyin: Zhèngdé Dì, født 26. oktober 1491 i Beijing, død 20. april 1521 samme sted) var den tiende keiser av Ming-dynastiet, og hersket over Kina mellom 1505 og 1521.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Han ble født Zhu Houzhao 朱厚照, og var Hongzhi-keiserens eldste sønn. Han ble kronprins i 1492.
Keiser
[rediger | rediger kilde]Zhengde-keiseren var kjent for sin utsvevende livsstil og for sin uvilje til å lytte til sine ministre. Noen større interesse for statsanliggender hadde han ikke.[2] Han utnevnte åtte evnukker til høye stillinger i hoffet, de ble kjent som «de åtte tigrene» (八虎).[2] De drev også opp utgiftene, og tok for seg av statskassen til egne prosjekter. De sikret seg til slike formåk omkring 36 million pund gull og sølv.[3] Under dette styringsvakuumet tillot han at til å begynne med at sjefsevnukken Liu Jin som fra 1506 overtok det meste av styre og stell, – inntil han ble anklaget for opprørsplaner og henrettet i 1510.
Zhengde-keiseren var ute på mange lange reiser der han ofte besøkte bordeller. Han oppførte også et palass, Leopardhuset (豹房), utenfor Den forbudte by der han blant annet trente tigere og leoparder, og dessuten traff kvinner.[4] I det store og hele kan hans regjeringstid betraktes som ustabil og urolig med mange bondeopprør og kriser.[2] Zhengde-keiseren var buddhist og oppførte mange buddistiske monumenter.[2]
Han risikerte sitt eget liv ved personlig å anføre felttog mot mongolene i 1512 og 1519. i 1517 utkjempet han et fremgangsrikt militært slag mot mongolene som ble kjent under navnet «den store seieren ved Yingzhou».[4] Sommeren 1519 gikk keiserens onkel (farbror), Prinsen av Ning, opprør i Nanchang i Jiangxi. Keiseren begav seg sørover med sine militære styrker for å slå ned opprøret, men da keiseren ankom var opprøret allerede nedkjempet av lokale styrker. Keiseren ble skuffet fordi han ikke selv hadde stanset opprøret, og slapp derfor prinsen fri, for å senere la de keiserlige styrkene fange ham igjen.[4]
Keiser Zhengde døde bare 30 år gammel i april 1521 i Den forbudte by[2] etter en lengre tids sykdom (han hadde spyttet blod allerede da han ble intronisert). Han var således både syk og dessuten beruset da han falt ut av båten under en båttur nær byen høsten 1520. Da druknet han nesten.[5] Dette og sykdommer som han hadde pådratt seh fra vannet fra Den store kanal førte til hans død i ung alder noen måneder etter båtulykken.[3]
Han ble begravet i graven Kangling, som er en del av Minggravene nord for Beijing. Hans frue keiserinnen Xiaojingyi ble senere begravet i samme grav.[4] Keiseren fikk tempelnavnet Wuzong (武宗),[4][2] og den posthume tittel Keiser Yi (毅皇帝).[6]
Selv hadde han ingen barn som hadde overlevd barndommen, og heller ingen designert kronprins; det ble hans fetter Prins Xian av Xing (兴献王)[2] som overtok keisertronen, som regjerte som Jiajing-keiseren.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b China Biographical Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g «Persons in Chinese History - Ming Wuzong 明武宗, the Zhengde Emperor 正德» (på engelsk). ChinaKnowledge.de. Besøkt 14. august 2017.
- ^ a b Wintle, Justin. Guides, Rough. [2002] (2002). China. ISBN 1-85828-764-2. p 244-245.
- ^ a b c d e Thirteen Imperial Tombs of the Ming Dynasty (på engelsk). Peking: Forigen Language Press Press. 2011. s. 93–94. ISBN 978-7-119-06755-1.
- ^ Imperial China – 900–1800, F.W. Mote, Pages 658, First Harvard University Press, 2003.
- ^ Imperial mausoleums of China (på svensk). China National Art Photograph Publishing House. 2006. s. 107. ISBN 7-80069-732-0.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Frederick W. Mote: Imperial China 900–1800. Harvard, Cambridge 2003, ISBN 0-674-44515-5
- Ann Paludan: Chronicle of the Chinese Emperors. Thames & Hudson, London 1998, ISBN 0-500-05090-2
- Denis Twitchett, Frederick W. Mote: The Cambridge History of China. Bind 7. The Ming Dynasty 1368–1644. Del 1. University Press, Cambridge 1988, ISBN 0-521-24332-7