forebyggende medisin

I primærforebyggende arbeid nyttes et vell av ulike arbeidsmetoder. Metoder som innebærer helseopplysning, det vil si formidling av kunnskap om hvordan man kan forebygge sykdom, er vanlige. Eksempler på dette er opplysningskampanjer mot røyking og undervisning om kosthold.

Til tross for stor innsats når det gjelder kunnskapsformidling, har det vist seg at dette ikke er nok for å få mennesker til å endre atferd. Et viktig supplement blir å stimulere til oppbygging av sosiale miljøer som fremmer forebyggende atferd. Et eksempel på dette er lovbestemmelsene som sikrer at offentlige innemiljøer skal være røykfrie. Prismessige tiltak er også med på å prege folks livsstil. Ved å øke prisen på helseskadelige varer kan man redusere forbruket i befolkningen. Dette er en mye brukt reguleringsmekanisme i arbeidet mot både tobakks- og alkoholskader.

Det sekundærforebyggende arbeid har som mål å avdekke sykdom eller sykdomsrisiko før det kommer symptomer på sykdom, samt å redusere følgene av sykdom som er blitt diagnostisert.

Sekundærforebyggende arbeid er ikke alltid lett å skille fra behandlingsvirksomhet. Eksempler på sekundærforebyggende arbeid er kostholdsrådgivning til personer som har hatt hjerteinfarkt.

En spesiell form for sekundærforebygging er screening, der man tar sikte på å oppdage sykdom før den selv gir symptomer, slik at behandling kan iverksettes på et tidlig tidspunkt i sykdomsutviklingen. Screening for noen kreftformer, som brystkreft og livmorhalskreft hos kvinner, inngår nå som en del av det offentlige helsetjenestetilbudet.

Tertiærforebyggende arbeid tar sikte på å hindre at konsekvensene av sykdom og funksjonshemninger medfører ytterligere plager for dem det gjelder. Grensene opp mot rehabilitering og pleietiltak er i praksis ofte uklare. Eksempler på tertiærforebyggende tiltak er fysioterapi etter benbrudd og sosiale støttetiltak ved psykisk sykdom.

Fra 1990-årene av har det på etisk grunnlag vært reist kritikk mot forebyggende medisin, særlig mot primærforebyggende tiltak og mot screeningundersøkelser. Mange mener at slike tiltak fratar enkeltmennesket råderetten over eget liv og tillegger mennesket bekymringer om fremtidig sykdom som er mer ødeleggende enn det man oppnår av gunstige effekter gjennom forebyggingen. Videre er det nødvendigvis slik ved primærforebyggende tiltak at de omfatter langt flere enn dem som ville ha blitt syke.

Til tross for slike innvendinger tilrår helsemyndighetene fortsatt at det drives forebyggende arbeid, fordi man mener at ulempene for enkeltmennesket ikke er så store at de kan settes over den nytten tiltakene har i forhold til redusert sykelighet og dødelighet. Kritikken av forebyggende arbeid bør likevel tas på alvor dersom man skal forhindre at helsevesenet overtar styringen av enkeltmenneskers liv.

Et viktig mål med forebyggende arbeid må være å sikre at ethvert menneske får muligheter til å innrette livet sitt slik at vedkommende kan gjøre valg som også tar hensyn til vedkommendes ønsker om et fremtidig liv uten unødig sykdom. Forebyggende medisin legger derfor i dag langt større vekt på rådgivning enn på å komme med påbud.

I forebyggende medisin må man ofte velge mellom to ulike hovedstrategier for tilnærmingen til ulike problemer.

Forebyggende medisin blir vanskeliggjort av at mange sykdommer og problemer ikke bare har én, men kan ha mange forskjellige årsaker som også i noen tilfeller forsterker hverandre. Dette kalles multikausalitet. Av multi (mange) og kausalitet (årsakssammenheng).

Årsaksfeltet for koronar hjertesykdom, det vil si hjertekrampe og hjerteinfarkt, består således av arvelig disposisjon, tobakksrøyking, fettrik kost med mer. Noen ganger ser man også at én årsaksfaktor kan føre til økt risiko for flere sykdommer. For eksempel er det slik at tobakksrøyking både øker risiko for lungekreft og for koronar hjertesykdom. Og dersom man røyker, vil risikoen for utvikling av kreft etter asbestpåvirkning være langt større enn om man ikke hadde vært røyker.

I eldre medisin og folkemedisin glir forebyggende medisin og behandlende medisin over i hverandre. Samme middel, legeråd eller lignende benyttes ofte både til å forebygge sykdom og til behandling når sykdommen er inntrådt.

I 1700-tallets Europa vokste en teoretisk, samfunnsrettet forebyggende medisin frem for å motvirke presserende helseproblemer. Denne forebyggende medisinen er især beskrevet av den tyske legen Johann Peter Frank (1745–1821). Sosial omveltning og tallrike miljøbetingede epidemier på 1800-tallet la hovedinteressen innen forebyggende medisin på sanering og renovasjon i beboelsesområder. I Norge fikk vi Sunnhetsloven som et viktig redskap i 1860.

Oppdagelsen av mikroorganismer som sykdomsårsaker gav forebyggende medisin nye arbeidsfelter ved slutten av 1800-tallet. Omtrent 1880–1920 ble det arbeidet spesielt med bakteriologisk-serologiske spørsmål. Om kring 1920–35 ble det funnet et gjennombrudd for ernærings- og yrkeshygiene. Fra cirka 1935 ble forebyggende medisin mer sosialhygienisk preget. Fra slutten av 1900-tallet er vekten blitt mer og mer lagt på forhold knyttet til nærmiljø og sosiale nettverk, i tillegg til at arbeidet mot spesifikke sykdomsskapende faktorer, som for eksempel røyking og ulykker, er intensivert.

• screening
• overdiagnostikk