Spyttkjertel. Anatomisk fremstilling av ansiktsmuskulatur og muskler som danner bunnen i munnhulen, samt spyttkjertlene og deres utførselsganger.
Spyttkjertlene er kjertler som lager munnens spytt. Mennesket har tre store, parvise spyttkjertler og svært mange små spyttkjertler. Kjertlene tømmer sitt sekret via utførselsganger ut i munnen. Spyttkjertlene er enten serøse (danner et tyntflytende sekret), mukøse (danner et slimaktig sekret) eller er blandede (seromukøse eller mukoserøse).
Glandula parotis er den største av spyttkjertlene. Den ligger utenpå muskulaturen på siden av kinnet, foran øret. Den er fast forbundet med bindevev. Den sender sin utførselsgang horisontalt fremover, over tyggemuskelen til den gjennomborer kinnmuskelen og går inn i munnhulen. Her ender den utenfor andre jeksel (tolvårsjekselen) i overkjeven, hvor man kan se munningen som et ørlite hull i slimhinnen. Den veier omtrent 25 gram og er rent serøs.
Man kan normalt verken se eller føle ørespyttkjertelen, men ved virusinfeksjonen kusma kan den hovne opp. Ansiktsnerven går gjennom kjertelen, noe som vanskeliggjør kirurgiske inngrep her.
Glandula submandibularis ligger på hver side innenfor nedre rand av underkjeven, under muskelbunnen her. Utførselsgangene munner ut i en synlig, liten slimhinneklump (caruncula sublingualis) på hver side av tungebåndet. Kjertelen er seromukøs.
Glandula sublingualis er flat og langstrakt, og er den minste av de tre store spyttkjertlene. Det ligger én kjertel på hver side av tungebåndet, bare dekket av slimhinnen. Kjertelen har åtte til ti små utførselsganger som munner ut langs en slimhinnefold (plica sublingualis). Den er mukoserøs.
Det er svært mange små spyttkjertler i munnhulen, lokalisert til slimhinnen: på innsiden av leppene (glandulae labiales), på innsiden av kinnet (glandulae buccales), på tungeroten (glandulae linguales) og i ganeslimhinnen (glandulae palatinae). De fleste av disse kjertlene er blandede.
Ørespyttkjertelen får arteriell blodforsyning fra arteria temporalis superficialis, underkjevekjertelen får blod fra arteria facialis og undertungekjertelen forsynes av arteria sublingualis (en gren fra arteria carotis externa).
Ørespyttkjertelen får sympatiske nervefibre fra grener av plexus caroticus externus, og parasympatiske fibre fra nervus facialis. Underkjeve- og undertungekjertelen får sympatiske nervefibre fra plexus caroticus externus og parasympatiske fibre fra nervus lingualis.
Betennelse i spyttkjertlene kalles sialoadenitt og kan skyldes infeksjon med blant annet virus (for eksempel kusma) eller bakterier. Flere autoimmune sykdommer angriper spyttkjertlene (revmatoid artritt, Sjøgrens syndrom).
Det kan dannes forkalkede masser i utførselsgangene til de store spyttkjertlene. Disse forkalkede massene kalles spyttstein eller sialolitiasis. Årsaken til dannelse av spyttstein er ukjent. Steinen blokkerer utførselsgangen, slik at kjertelen blir øm og hoven i forbindelse med spyttproduksjon ved måltider. Behandlingen er kirurgisk fjerning av steinen og eventuelt av hele kjertelen hvis den er blitt ødelagt.
Hvis utførselsgangen til en liten spyttkjertel skades for eksempel ved at man biter seg i leppen, kan spyttet hope seg opp, og det dannes en liten blåaktig, væskefylt blære (mucocele) i slimhinnen. Hvis tilsvarende opphopning av spytt skjer i glandula sublingualis, vil det dannes en cystisk kul under tungen, kalt ranula.
Svulster i spyttkjertlene kan være godartede eller ondartede. Den mest vanlige svulsten i ørespyttkjertelen er pleomorft adenom som vokser langsomt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.