tarmslyng

Okklusjonsileus kan skyldes svulster som blokkerer tarmen, betennelsesprosesser som fører til arrskrumping av tarmveggen, adheranser (sammenvoksninger) mellom tarmene, eventuelt store gallesteiner eller fremmedlegemer som kiler seg fast i tarmen.

Gallesteinsileus er en sjelden komplikasjon til en gallesteinssykdom. De fleste gallesteiner er så små at de passerer uhindret gjennom den store gallegangen til tarmen og videre ut med avføringen. Men visse typer av gallestein kan bli så store som hønseegg, og hvis det dannes en unormal forbindelse mellom galleblæren og tarmen, for eksempel i forbindelse med alvorlige tilfeller av galleblærebetennelse, kan slike store steiner bane seg vei ut i tolvfingertarmen som ligger like ved siden av. Disse steinene kan kile seg fast hvor som helst i tynntarmen (Bouverets syndrom).

Hos pasienter med cystisk fibrose, der alle sekreter er betydelig seigere enn normalt, kan tarminnholdet bli så tyktflytende at det setter seg fast i tarmen. Det skjer særlig hos nyfødte som har denne sykdommen. Den første og spesielt klebrige avføringen (mekonium) tørker inn til en propp i tynntarmen (mekoniumileus). Tarmblokkering på grunn av at man spiser stein eller andre fremmedlegemer kan sees hos småbarn og ved alvorlig psykisk sykdom. Fremmedlegemene setter seg som regel fast i den nederste halve meteren av tynntarmen, dersom de ikke kiler seg fast i spiserøret.

Hos barn kan mekanisk ileus også skyldes forskjellige medfødte misdannelser i fordøyelseskanalen.

Strangulasjonsileus kan forårsakes av inneklemt brokk, adheranser (sammenvoksninger), invaginasjon og volvulus.

Nesten halvparten av alle tilfeller av tarmslyng skyldes inneklemt brokk eller adheranser. Adheransestrenger kan dannes mellom forskjellige tarmslynger eller mellom en tarmslynge og bukhinnen på innsiden av bukveggen. Strangulasjonsileus kan utvikles hvis en tarmslynge smetter inn mellom en adheransestreng og bukveggen og klemmes av, eller dersom tarmen snor seg rundt strengen, slik at det dannes en volvulus (tarmvridning).

Adheranser opptrer ikke sjelden etter operasjoner i bukhulen, og særlig ofte opptrer de som en følgetilstand etter bukhinnebetennelse og betennelsestilstander i organene i bukhulen. De kan imidlertid også opptre etter operasjoner som ikke har vært komplisert av infeksjon. Adheranser oppstår særlig hyppig etter underlivsoperasjoner.

Tilbøyeligheten til å utvikle adheranser varierer betydelig fra individ til individ. Hos pasienter som får tarmslyng på grunn av adheranser, har det av og til i månedene eller årene forut forekommet gjentatte anfall av rumling i magen og luftsmerter (tarmkolikk). Disse anfallene, som kalles subileus, skyldes at tarmen blir fanget opp i en adheransestreng, men kommer fri igjen uten at det utvikles en total stopp. Det er imidlertid bare en liten del av adheransene som fører til tarmslyng.

Invaginasjon er en relativt sjelden form for strangulasjonsileus. Den oppstår ved at en del av tarmen krenger seg inn i det tarmstykket som ligger ovenfor. Denne formen for tarmslyng er vanligst hos små barn.

Volvulus er betegnelsen på den egentlige tarmslyng. Tarmpassasjen blokkeres ved en tarmslynge, enten omkring roten av tarmkrøset eller omkring en adheransestreng. Volvulus omkring en krøsrot forekommer særlig i tykktarmens nederste S-formede del, og spesielt hos personer der denne delen er særlig lang. Tilsvarende gjelder også for blindtarmen. Tynntarmsvolvulus skyldes nesten alltid tarmslyng omkring en adheransestreng. Volvulus svarer bare for noen få prosent av samtlige tilfeller av tarmslyng. Hos nyfødte med et abnormt kort og dårlig festet tynntarmskrøs, kan det utvikle seg en særlig alvorlig form for volvulus der tallrike tynntarmsslynger kan bli snodd omkring hverandre.

Tilstanden fører til at pasienten får sterke, takvise og etter hvert konstante smerter. Tarmlydene blir klingende og pasienten er kvalm.

I mange tilfeller kan diagnosen stilles bare på grunnlag av pasientens symptomer. For å sikre diagnosen tar man røntgenbilder av bukhulen med pasienten i stående stilling eller plassert i høyre sideleie. Man får da bilder av de væske- og luftutspilte tarmene.

Behandlingen er kirurgisk. Man må best mulig søke å fjerne årsaken til at tarmslyng er oppstått.

Den vanligste årsaken til paralytisk ileus er nylig gjennomgått bukoperasjon. Avhengig av operasjonens størrelse er det normalt en paralyse (lammelse) av tarmen en tid etter operasjonen. Dette krever ingen spesifikk behandling, men pasienten bør være forsiktig med å spise mye dersom den postoperative paralysen varer mer enn et par dager.

Det finnes i tillegg en rekke sykelige tilstander både i og utenfor tarmen som kan føre til paralytisk ileus. De hyppigste årsakene er akutte tilstander i bukhulen, som fører til at tarmoverflaten kommer i berøring med puss, mageinnhold eller galle. I disse tilfellene skyldes tarmlammelsen sannsynligvis en direkte påvirkning av nervecellene i tarmveggen. Tilsvarende gjelder ved akutt blindtarmsbetennelse og ved akutt betennelse i galleblæren.

Sykdommer i organer som ligger lenger borte og som gir alvorlige smerter (for eksempel nyresteinsanfall), kan via reflekser hemme utsendingen av impulser fra nervecellene i tarmen.

Paralytisk ileus er også en ikke uvanlig og meget fryktet komplikasjon ved brudd på ryggsøylen og i bekkenet. Blødninger kan danne store blodansamlinger bak bukhinnen. Paralytisk ileus forekommer også ved bukspyttkjertelbetennelse. Det skyldes at væske siver ut fra de skadede blodkarene, og dette forårsaker store ansamlinger av væske i krøsroten og bak bukhinnen. I disse tilfellene blir tarmlammelsen sannsynligvis fremkalt ved trykk på nervene i krøsroten.

De viktigste symptomene og sykdomstegnene er at luftavgangen og avføringen opphører, samtidig med at magen, som ved mekanisk ileus, svulmer opp som et resultat av at væske og luft hopes opp i tarmene. På grunn av tarmlammelsen er det ingen kolikk (takvise smerter), derimot fører tarmutspilingen til konstante smerter i hele magen. Det høres ingen tarmlyder når legen lytter på magen med stetoskop.

Behandlingen av paralytisk ileus består i å behandle den utløsende årsaken til paralytisk ileus, det vil si med antibiotika ved betennelsestilstander eller i sjeldne tilfeller operasjon. Det finnes ingen effektive medikamenter tilgjengelig for å oppheve tarmlammelsen.

Tarmen blir hver dag tilført åtte til ti liter væske, og storparten av denne blir sugd opp igjen under passasje gjennom tarmkanalen. Ved tarmslyng hemmes tarmcellenes normale funksjoner, slik at oppsugingen av vann opphører helt eller delvis. Samtidig fremkaller irritasjonen av tarmen en økt utskillelse av fordøyelsessekreter, og dette fører til en massiv opphoping av væske i tarmen. På denne måten mister kroppen en betydelig væskemengde, og den kan heller ikke få erstattet det vanlige væsketapet som skjer via fordamping, svette og urin.

I tillegg forstyrres kroppens saltbalanse, fordi også oppsugingen av salter fra tarmen blir hindret. Tapet av vann og salter forverres ytterligere av de stadige oppkastanfallene som ledsager tarmslyng.

Tarmluften stammer hovedsakelig fra luft som svelges sammen med maten og spyttet. Den daglige mengden hos voksne er 1–1,5 liter. Av dette suges storparten opp i tarmen, slik at bare cirka 300 milliliter blir avgitt gjennom endetarmsåpningen. Tarmluften består stort sett av nitrogen. Det skyldes at oksygenet i tarmluften raskt blir oppsugd i tarmveggens vener, der oksygentrykket er lavt. Oppsugingen av nitrogen går tregt på grunn av den beskjedne forskjellen mellom gasstrykket i tarmen og i blodplasmaet.

Den økte opphopingen av væske ved tarmslyng gjør at trykket i tarmen stiger. Dermed strekkes tarmveggen, de små blodkarene i veggen blir presset sammen, og blodtilførselen blir dårlig. Den nedsatte oksygenforsyningen til tarmcellene reduserer ytterligere gjenoppsugingen av vann og salter, og samtidig hemmes oppsugingen av tarmluft som et resultat av den dårlige blodgjennomstrømningen. Opphopingen av tarmluft forsterker utspilingen av tarmen, slik at tarmens oppsugingsevne blir ytterligere redusert.

Ved tarmslyng kan det derfor utvikles en ond sirkel som ikke bare lammer oppsugingen av vann, salter og luft fra tarmen, men som dessuten i løpet av få timer eller døgn kan føre til koldbrann i tarmveggen.

Pasienten har ofte sterke smerter. Magen blir oppblåst og øm. Det skjer ingen avgang av avføring og luft. Tilstanden følges ofte av kvalme og oppkast, og pasienten kan utvikle sjokk.