Årstadsteinen er en runestein av grå granitt. Den ble funnet i 1855 i en gravhaug på gården Årstad i Sokndal, Rogaland.
Årstadsteinen er omtrent 1,2 m høy, 78 cm bred og 13 cm tykk. Det står en innskrift med eldre runer på steinens ene bredside. På grunn av skader og slitasje kan ikke runene tolkes nøyaktig.
Steinen er datert til 160–375/400, alternativt til 300–500-tallet. Steinen befinner seg nå i samlingen til Kulturhistorisk museum i Oslo.
Steinen har en utforming som smalner mot toppen. Bredsiden med runer framstår ubehandlet. Den er skadet, deler av overflaten har flakt av.
Runene er ordnet i tre horisontale rader. To av radene står tettere sammen i øvre del av steinen. Den tredje er plassert ved steinens nedre kant og er dårligere bevart. Leseretning i alle radene går fra venstre til høyre.
Innskriften er registrert med runesignum KJ 58 etter utgaven til Krause og Jankuhn (1966). Lesningen av de to øvre radene med tretten runer er stort sett sikker: 'hiwigaz ǀ saralu' (runen ᛉ z/R er her gitt som 'z'). I den tredje raden er runene i begynnelsen og på slutten forvitrede. Det er videre uklart om det har fulgt noe mer etter de siste synlige sporene.
Noen foreslåtte lesemåter av de opptil sju lesbare runer er 'uŋwinaz' eller 'ekwinaz'.
Betydningen av innskriften har vært omdiskutert siden funnet ble kjent. Radene har vært forsøkt delt opp på ulike måter, for eksempel med tanke på mulig bruk av det urnordiske formelordet alu (med betydningen «vern, beskyttelse», «(minnes)merke») i andre linje. Det ble først foreslått av Oluf Rygh og drøftet av Sophus Bugge. Flere har forklart de tre radene som navn eller appellativistiske personbetegnelser.
De øvre radene hører trolig sammen og kan gjengi et mannsnavn som Hiwigaz/Hīwigaz og et kvinnenavn som Saralu/Sarlu(?), til sammen altså «Hiwigaz (og) Saralu». Dette kan vise til menneskene som steinen var laget om, eller til den som bestilte eller reiste steinen, eller den gravlagte.
Den nederste raden kan inneholde et ekstra navn eller en betegnelse. Dersom runene leses som 'uŋwinaz', er det foreslått at det kan være genitiv av navnet Ungwiniz. Den delen av innskriften omtaler i så fall graven hans, mens de øvre radene opplyser om hvem som laget gravmerket.
Ut fra lesemåten 'ekwinaz' kan en heller forklare den siste delen av innskriften som ek Winnaz…, «Jeg, tilvirkeren/arbeideren». Dette kan forstås som omtale av runeristeren, etter et mønster kjent fra andre tidlige runeinnskrifter.
Sophus Bugge beskriver funnhistorikken i Norges Indskrifter med de Ældre Runer, bind I (1891–1903). Bugge mottok opplysninger om funnet på en reise i Sogndal sommeren 1865.
I 1855 skal Tobias Torgerssøn Aarstad ha gravd ut en haug der han kom over en firkantet steingrav. Runesteinen ble funnet oppreist ved vestveggen av gravkammeret, støttet av flere steiner. Siden med runer vendte da innover mot graven. Den lavest plasserte raden med runer var dekket av jord.
I graven ble det funnet en urne med aske og noen korroderte våpenstykker av jern og glassperler. Det meste gikk tapt eller kunne ikke berges på grunn av tilstanden.
Steinen ble først brukt som tak i en potetkjeller. I 1865 ble den tatt ut og sendt til Oldsaksamlingen i Christiania (nå Oslo, innlemmet med museumsnummer C3639. En av glassperlene som fortsatt var bevart, kom også inn i samlingen (C3603).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.