Kappadokia, i oldtiden land i Lilleasia vest for Armenia, fra fjellet Taurus til Svartehavet. Senere av perserne inndelt i to satrapier, et langs Svartehavet, som fikk navnet Pontos, og et innlandsdistrikt, som fortsatt ble kalt Kappadokia. Landet er bergfullt og klimaet barskt. Det egnet seg lite til jordbruk, men var alt i oldtiden kjent for sine hester og sauer, og for sin eksport av slaver.
Kappadokia dukker frem i historien i 2. årtusen f.Kr. som et hettitterrike med hovedstaden Hattusa, det nåværende Boğazkale. Dette rike gikk til grunne ca. 1200 f.Kr. Landet kom under perserne, og så under Aleksander den store og makedonerne (322 f.Kr.). På 200-tallet f.Kr. ble det igjen selvstendig, styrt av konger som i regelen het Ariarathes. Romersk provins under Tiberius år 17 e.Kr., og området ble senere en viktig del av det østromerske rike. På 1000-tallet kom Kappadokia under seldsjukkene og så under tyrkerne. Det hadde da funnet sted en sterk armensk innvandring.