Kontrasignatur, (av kontra- og lat. 'skrive'), i statsforfatningen (og folkeretten) en ministers medunderskrift på et dokument der statssjefen meddeler sin beslutning.
I Storbritannia utviklet den ordningen seg at medunderskrift av en ansvarlig minister var nødvendig for at en beslutning av statssjefen (som personlig var uten ansvar) skulle bli gyldig. Systemet innebærer at ministeren ved å kontrasignere påtar seg ansvar for beslutningen (jfr. ministeransvar). Ordningen har tjent som mønster i mange land.
Norge
Den britiske ordningen ble ikke fulgt i den svenske regjeringsformen av 1809, og heller ikke i den norske grunnloven av 1814, som på dette punkt er utformet etter mønster fra Sverige. Oppfatningen var at statsministeren pliktet å kontrasignere selv om han (og statsrådet) var uenig i beslutningen, og at han var ansvarsfri hvis han til protokolls hadde protestert mot beslutningen (Grl. § 30).
Under konfliktene med kongemakten i unionstiden ble en annen oppfatning av kontrasignaturens betydning gjort gjeldende: Statsministeren hadde rett og plikt til å nekte kontrasignatur på beslutninger som ingen i statsrådet ville overta ansvaret for. Forholdet ledet flere ganger til at ministeriet søkte avskjed, bl.a. under opptakten til unionsoppløsningen i statsrådsmøtet i Stockholm 27. mai 1905.
I 1911 fikk Grunnlovens § 31 følgende ordlyd: «Alle af Kongen udfærdigede Beslutninger skulle, for at blive gyldige, kontrasigneres. I militære Kommando-Sager kontrasigneres Beslutningerne af den, som har foredraget Sagerne, men ellers af Statsministeren eller, om han ikke har været tilstede, af det første af Statsraadets tilstedeværende Medlemmer».
I mange land knytter det konstitusjonelle ansvar for kongens rådgivere seg til kontrasignaturen. I norsk statsrettslig teori har det vært hevdet at kontrasignatur er et selvstendig grunnlag for konstitusjonelt ansvar, og at en statsråd følgelig kan ha rett og plikt til å nekte sin kontrasignatur på en kongelig beslutning. Statsmaktene har imidlertid i forarbeidene til ansvarlighetsloven av 5. feb. 1932 gått ut fra at det konstitusjonelle ansvar knytter seg til statsrådsprotokollen, slik at alle statsråder er medansvarlige for kongens beslutninger hvis de ikke har anført i protokollen at de har frarådet disse.