Kulturrelativisme, perspektiv som går ut på å se alle kulturer eller kulturmønstre som likeverdige, noe som innebærer at ulike samfunn må forstås ut fra sine egne premisser.
Hvert enkelt individ tolker virkeligheten ut fra sin erfaringsbakgrunn. Dette er individets referanseramme, det sett av sosiale normer som påvirker oppfatninger og vurderinger. Vi er «fanget» av egen kultur, og vår holdning til verden og til andre tradisjoner og skikker vil bære preg av det verdigrunnlaget vi har fått overført. Dette er utgangspunktet for kulturrelativismen, som innebærer at man tar det for gitt at det ikke kan etableres noen felles verdiskala for alle samfunn. Kulturrelativisme kan sees som det motsatte av etnosentrisme.
Som teoretisk plattform og livssyn kom kulturrelativismen til syne mot slutten av 1800-tallet, delvis som en reaksjon på victoriatidens vulgærdarwinisme og spekulative evolusjonisme. Kolonitidens syn på de koloniserte folkene og deres livsytringer passet perfekt med Spencers sosialevolusjon, der europeerne ble plassert på toppen i en tenkt historisk utvikling av et hierarki av kultur og samfunn. Feltarbeidet og innlevelsen i andre folks levesett gav antropologene et annet perspektiv på vilkårene for sosialt liv og kulturelle ytringer enn det fremherskende. For antropologene ble det viktig å anskueliggjøre det eksotiske og fremmedartede, å bringe rasjonaliteten i det «irrasjonelle» for dagen. Denne formen for kulturrelativisme var først og fremst et spørsmål om toleranse og respekt for det ukjente, for andre livsformer.
Det er samtidig klart at den absolutte kulturrelativisme er problematisk i den utstrekning den måtte medføre ekstrem nøytralisme og moralsk handlingslammelse. En helt reservasjonsløs kulturrelativistisk holdning ville føre til at man overså akkurat den intoleranse, etnosentrisme og rasisme som man i utgangspunktet hadde tatt avstand fra.