Statsrettlig og politisk uttrykk i en del vestlige land, særlig de engelsktalende, om hele eller en engere del av statssjefens råd (regjeringen). Et kabinett har gjerne rundt 20 medlemmer. For visse formål og i visse situasjoner er dette i meste laget, og en del av kabinettet opptrer da som et «indre kabinett», eller det oppnevnes spesielle kabinett-komiteer; i krigstid etableres gjerne et krigskabinett. I de land hvor uttrykket kabinett brukes, har «regjeringen» som regel en videre betydning enn det som er vanlig f.eks. i skandinaviske land; regjeringen er da kabinettet pluss en lang rekke under- eller juniorministere – ofte til sammen rundt 50 personer. Medlemmene av et kabinett bestyrer vanligvis et departement, men det forekommer også at noen er ministere uten portefølje.
Historisk har kabinettet sin opprinnelse i en komité som i sin tid utgikk fra det for store britiske Privy Council. Denne komité skulle fungere som monarkens personlige rådgiverstab. På 1800-tallet mistet det britiske kabinett gradvis karakter av å være rådgiverstab for monarken; det overtok selv monarkens utøvende funksjoner samtidig som det ble mer og mer avhengig av å ha støtte fra Underhusets flertall. I USA har fortsatt kabinettet bare en rådgivende oppgave i forhold til den folkevalgte statssjefen, presidenten. I Frankrike skjelnes det mellom conseil des ministres, hvor republikkens president fører forsetet, og conseil de cabinet, hvor presidenten ikke er til stede. I enkelte konstitusjonelle monarkier, bl.a. det norske, brukes kabinett i visse sammenhenger om monarkens personlige kontor; jfr. uttrykket kabinettsekretær.