For tiden før delingen, se Korea (historie). Kim Il Sung hadde en sterk, men ikke ubestridt lederposisjon da Nord-Korea 1948 ble proklamert som egen stat. Han fjernet rivaliserende personer og grupper, og mot slutten av 1950-årene var all virkelig opposisjon overvunnet. Etter nesten 25 år som statsminister (1948–72) ble han 1972 president.
Fra 1945 til sin død 1994 var han leder for kommunistpartiet, hvis offisielle navn er Koreas arbeiderparti. Den koreanske varianten av kommunismen er basert på Kim Il Sungs juche-ideologi om å «skape alt med egne krefter». Folkets totale oppslutning om Kim Il Sung ble sterkt betont, og det ble oppstilt 30 000 statuer av «Den store leder», som var hans offisielle ærestittel. Valgene i Nord-Korea er blitt fremstilt som totale seirer med 100 % deltakelse og 100 % ja-stemmer for partiets kandidater.
1980 ble sønnen utnevnt til 1. partisekretær og rangert som nummer to i hierarkiet etter faren; senere ble det gjort åpenbare forberedelser til at han skulle arve farens maktposisjon. Kim Il Sung hadde siden Koreakrigen vært øverstkommanderende for de væpnede styrker, men 1. januar 1992 overtok sønnen denne posisjonen med rang av marsjall. Han fikk også ansvaret for landets kjernekraftanlegg, og dermed en sentral posisjon i konflikten med USA og FN om inspeksjon av landets kjernefysiske anlegg.
Kim Il Sung døde 8. juli 1994. Kim Jong Il, som konsekvent var blitt kalt «Den kjære leder», tok gradvis over farens suverene maktposisjon og ble også gjenstand for den samme ekstreme personkultus. Han er blitt regnet blant forkjemperne for den harde linjen i Pyongyang, og var tidligere av Sør-Korea blitt beskyldt for å ha vært hjernen bak en rekke internasjonale terroraksjoner. I 1997 ble maktovertakelsen formalisert ved at Kim Jong Il ble partiets generalsekretær (partisjef) og dertil statssjef. Samtidig vedtok partiet å innføre en ny tidsregning, som tok utgangspunkt i Kim Il Sungs fødselsår 1912. Den avdøde ble nå proklamert som Nord-Koreas «president til evig tid».
Nord-Korea ble i midten av 1990-årene rammet av en omfattende, akutt hungerkatastrofe etter uår i landbruket pga. skadeflom. En massiv internasjonal hjelpeaksjon kom i gang i regi av FN og med Verdens matvarefond (WFP) som hovedaktør. 1995–98 sørget WFP for nødvendige matrasjoner til 7,9 millioner nordkoreanere fra den mest sårbare del av befolkningen. Gamle fiendeland som USA, Japan og Sør-Korea var blant de største bidragsyterne. Norge bidrog årlig med ca. 30 millioner kroner fra UDs katastrofefond. Nord-Korea har siden 1995 vært verdens største mottaker av matvarehjelp.
Forskere fra WFP og UNICEF anslo 1998 at 62 % av barna under sju år led av kronisk underernæring, noe som hos mange kunne føre til varig mén. Med vedvarende matvarehjelp gjennom et tiår bedret situasjonen seg betraktelig, men 2005 sørget WPF fortsatt for daglige matrasjoner til 6,5 millioner. Matmangelen i landet ble fortsatt betegnet som prekær. I årenes løp klaget WFP og andre organisasjoner gjentatte ganger over at Nord-Korea bare tillot begrenset kontroll av fordeling og distribusjon; dette ble opphav til spekulasjoner om hvorvidt deler av hjelpen havnet hos militæret eller den politiske eliten. Under en skarp kontrovers høsten 2005 avviste Nord-Korea nye krav om kontrolltiltak, og truet med utvisning av WFPs representanter.
Mens den nasjonale juche-ideologien ble grunnlagt av Kim Il Sung, knyttes den såkalte songun-politikken til arvtakeren Kim Jong Il. Songun setter de væpnede styrker i sentrum for utviklingen som «revolusjonens bærebjelke»; militære behov og utgifter skulle følgelig få høyeste prioritet. Den nye linjen ble lansert 1999 til tross for dyp økonomisk krise og sult. FN-personell tilknyttet hjelpeinnsatsen anslo på dette tidspunkt tallet på døde pga. sult – direkte eller indirekte – til rundt to millioner. Tallet er svært usikkert, bl.a. fordi store områder har vært stengt for alt innsyn utenfra.
Nordkoreanske massemedier har langt på vei oversett katastrofen. Propagandaen fortsatte å tegne et bilde av Nord-Korea som et paradis på Jorden, takket være en «genial» og nærmest guddommelig ledelse. Med streng kontroll av all informasjon ble propagandabildet stående uten korrektiv. Alle radio- og TV-apparater låses fast og forsegles på én offisiell frekvens; kontroll av forseglingen foretas flere ganger årlig. Folk er blitt hardt straffet for illegalt å ha hørt på utenlandske radiosendinger.
På grunnlag av satellittobservasjoner og informasjon fra avhoppere hevder humanitære organisasjoner at et nettverk av fengsler og arbeidsleirer huser mellom 150 000 og 200 000 politiske fanger. Fangene lever angivelig på grensen av sultedød og utsettes for mishandling. Organisert politisk opposisjon er så godt som ukjent; de fleste soner angivelig straff fordi de under hungerkrisen har forsøkt å ta seg over grensen til Kina. Kinesiske myndigheter kritiseres fordi sultende nordkoreanere sendes tilbake som «økonomiske immigranter» til en uviss skjebne i straffarbeidsleirene. FNs menneskerettighetskommisjon kritiserte 2004 Nord-Korea for «systematiske, omfattende og alvorlige krenkelser». Amnesty International har påpekt at allmenngyldige menneskerettigheter i Nord-Korea betegnes som illegitime og statsfiendtlige.
I kontrast til dette står imponerende massemønstringer med dans og spill på regimets festdager. Over 100 000 deltok under feiringen av Nord-Koreas 60-årsjubileum okt. 2005.
Økonomisk utvikling
1958 regnes offisielt som året da total «sosialisering», eller statskontroll av økonomien, ble gjennomført. Siden ble all økonomisk virksomhet drevet i statlig regi. Siden midten av 1970-årene har Nord-Korea hatt krise i sin utenriksøkonomi. Tidligere var utenrikshandelen nesten utelukkende med andre kommunistiske land, men for å holde tritt med Sør-Korea importerte Pyongyang teknologi og hele industrianlegg fra Vesten. Nord-Korea viste seg senere ute av stand til å betale kjøpene, og ble i 1990-årene regnet blant de land i verden med lavest kredittverdighet.
I begynnelsen av 1990-årene sank landet dypere ned i økonomisk krise. Et hardt slag var at så vel Kina som Sovjetunionen (senere Russland) fra 1991 forlangte oppgjør for mer av samhandelen i hard valuta, og til markedspriser. En omfattende bistand fra Moskva, bl.a. i form av billig olje, stanset etter Sovjetunionens sammenbrudd. Sovjet hadde stått for halve utenrikshandelen, men nå brøt handelen med Moskva sammen og utenrikshandelen totalt krympet 40 %. Energimangelen ble akutt. Allerede før bistanden fra østblokken stanset opp, var økonomien i ferd med gå i stå, bl.a. som følge av uforholdsmessig store militærutgifter. I forhold til folketallet antas Nord-Korea å ha verdens største stående armé. Allerede i 1980-årene var underernæring utbredt. Etter at støtten fra kommunistiske land falt bort, ble Nord-Korea nå avhengig av verdenssamfunnet for å kunne livnære sine borgere. Under hungerkrisen lot Nord-Korea til å oppgi noe av sin ekstreme isolasjonisme, og viste tegn til en begynnende åpning mot Vesten. 1996 åpnet en spesiell økonomisk sone nær Kina-grensen for utenlandske investorer, som imidlertid stilte seg avventende. I propagandaen ble juche-ideologien om selvberging fortsatt holdt i hevd. Denne fikk et kraftig tilbakeslag da en av de ledende juche-ideologer, Hwang Jang Yop, hoppet av til Sør-Korea 1997.
Nord-Koreas økonomi har stort sett vært mørklagt, med minimal informasjon til omverdenen. BNP viste, etter vestlige vurderinger, synkende tendens utover i 1990-årene. Imidlertid har Nord-Korea siden tusenårsskiftet tatt enkelte skritt i retning av en blandingsøkonomi. Oppsiktsvekkende «justeringer» ble juli 2002 kunngjort i form av et økonomisk dekret. Støtten til statsbedriftene skulle skjæres ned. En strikt pris- og lønnskontroll ble myket opp, med åpning for at industriarbeidere kunne få bonuslønn etter innsats. Utvalgte bønder fikk nå selge egenproduserte varer på frimarkeder; rammen for å dyrke egne grønnsaker ble utvidet. Tidligere distribuerte staten matrasjoner til 70 % av befolkningen gjennom et strengt kupongsystem, og til stort sett lave priser. Etter nyordningen skal varene betales kontant. Omstillingen til den nye pengeøkonomien var åpenbart problematisk for mange. Ifølge diplomatiske rapporter var det de følgende år sterk prisstigning, og større sosiale ulikheter kom til syne, bl.a. i form av en delvis sultende underklasse i byene. Det lot til at regimet i noen grad ville følge Kinas eksempel fra 1980-årene og gradvis myke opp en ytterst stivbent planøkonomi, samtidig som det politiske maktmonopolet holdes i hevd. Det økonomiske dekretet 2002 kom bare noen måneder etter at Kim Jong Il hadde vært i Kina på sin første utenlandsreise på 17 år.
De nye retningslinjene ble betraktet som et første skritt for å komme ut av økonomisk uføre og politisk isolasjon, men 2005 tydet flere tegn på ny tilstramning.
Utenrikspolitikk
Nord-Korea var lenge under sterk sovjetisk innflytelse, men slo i Khrusjtsjovs tid inn på en prokinesisk linje. Fra 1966 forsøkte landet å markere seg som uavhengig, og unngå å bli dominert av noen av de kommunistiske stormakter, men mottok betydelig økonomisk bistand fra begge. Med slutten på den kalde krigen og kommunismens sammenbrudd i Vest-Europa tidlig i 1990-årene svant bistanden inn. Til ut i 1960-årene hadde Nord-Korea bare forbindelse med andre kommunistiske land, men førte siden en diplomatisk offensiv i den tredje verden.
De nordiske land ble 1973 de første i den vestlige verden som opprettet diplomatiske forbindelser med Nord-Korea. 1976 ble samtlige nordkoreanske diplomater i Norge, Sverige, Danmark og Finland utvist for omfattende smugling og ulovlig omsetning av brennevin og sigaretter. 1996 ble tre diplomater, som også var sideakkreditert til Norge, utvist fra Sverige etter ny smugleraffære. Nord-Koreas Oslo-ambassade ble stengt 1992 som ledd i sparetiltak.
1993 kom Nord-Korea i konflikt med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) om sitt atomenergiprogram. Nordkoreanerne begynte da å skifte ut brenselsstaver fra sin fem megawatt store reaktor i Yongbyon uten påbudt kontroll. Nord-Korea hadde undertegnet ikke-spredningsavtalen, men likevel i årevis trosset avtalens bestemmelser om å la IAEAs inspektører slippe til. Det gjaldt særlig to anlegg der man i Vesten hadde mistanke om at nordkoreanerne forvandlet brukt kjernebrennstoff til plutonium for atomvåpen. USAs ekspresident Jimmy Carter forhandlet i Pyongyang 1994 frem en avtale der Nord-Korea lovet å stanse et kjernefysisk våpenprogram, bl.a. ved å la være å anrike 8000 utbrente brenselsstaver, noe som kunne ha gitt plutonium til fire eller fem atombomber. 1999 gikk Nord-Korea videre med på å fryse sitt ballistiske langdistanserakett-program, og USA stilte i utsikt å lempe på økonomiske sanksjoner.
Etter det historiske toppmøtet sommeren 2000 mellom Korea-statenes statsoverhoder, lot det til at Pyongyang hadde slått inn på en mer forsonlig linje. Det som lenge var blitt kalt verdens siste stalinistiske stat, ble 2001 anerkjent og diplomatiske forbindelser etablert med bl.a. EU og 13 av EUs 15 medlemsland. Inntil da var Sverige det eneste vestlige land med ambassade i Pyongyang; Norges ambassade i Beijing har vært sideakkreditert Pyongyang. En mer aktiv dialog med USA og andre land ble innledet i skyggen av hungerkatastrofen med dens vedvarende behov for bistand utenfra. Forholdet til USA surnet på ny da president George W. Bush jan. 2002 betegnet Nord-Korea som et ledd i «ondskapens akse».
Det vakte internasjonal bestyrtelse da Nord-Korea okt. 2002 ganske åpent innrømmet å ha ført verden bak lyset: Regimet hadde holdt et hemmelig atomvåpenprogram gående i årevis, stikk i strid med 1994-avtalen. Nordkoreanerne hevdet nå selv at de allerede hadde fremstilt atomvåpen. Verden var imidlertid i villrede hvorvidt dette var en bløff med sikte på å gjøre bruk av atomtrusselen som politisk og økonomisk pressmiddel. Internasjonalt gikk alarmen for alvor da Pyongyang jan. 2003 kastet ut inspektørene fra FNs atomenergibyrå IAEA og slo vrak på traktaten mot spredning av kjernefysiske våpen.
Etter iherdig press fra omverdenen gikk Kim Jong Il aug. 2003 med på flernasjonale drøftelser om våpenprogrammet. Ved forhandlingsbordet i Beijing satt foruten vertslandet Kina også USA, Sør-Korea, Japan og Russland. Under forhandlingsspillet erklærte Nord-Korea mars 2005 seg offisielt som atommakt med påstått ferdig utviklede atomvåpen. Etter seks vanskelige forhandlingsrunder ble det sept. 2005 underskrevet en avtale der Nord-Korea i prinsippet lover å avvikle våpenprogrammet mot diverse motytelser: sikkerhetsgarantier fra USA, økonomisk bistand og gratis leveranser av olje og elektrisk kraft. En avansert lettvannsreaktor (uegnet til våpenproduksjon) stilles også i utsikt. Imidlertid ble partene straks uenige om hvordan avtalen skulle fortolkes, iverksettes og kontrolleres. Nord-Korea erklærte at landet likevel ikke vil avvikle atomprogrammet før klare motytelser ligger på bordet. Dermed fortsatte dragkampen uten en endelig løsning. Skeptikere pekte på Nord-Koreas tradisjon for overraskende utspill og avtalebrudd, med 1994-avtalen om skroting av våpenprogrammet som ett eksempel.