Blåsyre er en vannklar, lettflytende, meget flyktig og svært giftig væske. Den er en svak syre. Både i sterk fortynning og i gassform lukter syren av bitre mandler.
Det kjemiske navnet på blåsyre er hydrogencyanid. Den kjemiske formelen (strukturformelen) er H-C≡N.
Blåsyre har frysepunkt −13,4 °C og kokepunkt 25,6 °C.
Egenskaper
Blåsyregass er meget giftig. Den er lettere enn luft og er derfor uegnet som stridsgass. Blåsyre brenner med rødfiolett farge, og i blanding med luft er den eksplosiv når blandingen inneholder 6–40 volumprosent blåsyre.
- Les om blåsyreforgiftning.
Blåsyre er lett løselig i vann, og da den er en meget svak syre, er pH i løsningen cirka 5 i en 0,10 M løsning (pK a = 9,3, se syrer).
Vannløselige cyanider, for eksempel kaliumcyanid, KCN, vil protolysere i vann og gi blåsyre:
KCN(s) + H2O(aq) → K+(aq) + HCN(aq) + OH−(aq)
Selv reaksjon med karbondioksidet i luften er tilstrekkelig for frigjøring av blåsyre. Både i fast og i løst tilstand lukter derfor cyanidene av blåsyre. Tilsetning av sterk syre til cyanidløsninger vil gi store mengder blåsyregass. Det stilles derfor strenge krav til håndtering og lagring av cyanider.
Forekomst
I fri tilstand dannes blåsyre i visse tropiske planter. I bundet form foreligger den i glykosidet amygdalin i kjernene til bittermandler og i mange steinfruktkjerner, for eksempel aprikoser, kirsebær, plommer og ferskener. I sigarettrøyk er det også påvist blåsyre. Dessuten er stoffet påvist i det intergalaktiske rom.
Fremstilling
Teknisk fremstilles blåsyre ved oksidasjon av en blanding av metan, CH4, og ammoniakk, NH3, sammen med luft og en katalysator, for eksempel i form av et nett av platina ved 1000–2000 °C:
2CH4(g) + 2NH3(g)+ 3O2(g) = 2HCN(g) + 6H2O(g)
Nyere metoder går ut på å omsette ammoniakk direkte med kullpulver ved 1250 °C.
Bruk
I gasstilstand blir blåsyre brukt til å utrydde skadeinsekter på planter og andre steder, blant annet ved «gassing» av lukkede rom.
Syren har også fått særlig stor betydning for organisk-kjemisk industri, blant annet for fremstilling av akrylnitril fra acetylen og blåsyre, og dermed for fremstillingen av akrylfibre.
Under andre verdenskrig ble blåsyregass i enkelte konsentrasjonsleire fremstilt ved reaksjon mellom syre og cyanid og brukt til masseutryddelse (se gasskammer). I dag gis blåsyre intravenøst ved fullbyrdelse av dødsdommer i enkelte land.
På grunn av giftigheten har det blitt rettet oppmerksomhet i mange land mot tidligere cyanidholdige deponier, for eksempel i forbindelse med gassverk.
Destruksjon av blåsyre og cyanider kan skje gjennom kjemisk binding i meget stabile forbindelser, for eksempel som berlinerblått (komplekset [Fe(CN)6]3−) eller ved oksidasjon til cyanat, OCN−, med etterfølgende termisk spalting til ammoniakk og karbondioksid.
Historikk
Blåsyre ble oppdaget av den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele i 1782 og senere inngående undersøkt av franskmennene Claude-Louis Berthollet i 1787 og Joseph Louis Gay-Lussac i 1815. Scheele døde selv av blåsyreforgiftning i 1786 da en flaske ble knust, slik at han pustet inn dampen.