Menneskerettigheter, rettigheter som tilkommer mennesket som sådant.
Ideen om menneskerettigheter har sin rot i stoisk og kristen filosofi og bygger på den grunnanskuelse at den menneskelige person har en verdi i seg selv, uavhengig av rase, klasse eller kjønn. Læren om menneskerettighetene har nær sammenheng med naturretten. 1700-tallets opplysningsfilosofer, som Locke, Voltaire, Rousseau og Montesquieu, knyttet menneskerettighetene til visse praktiske, politiske og sosiale krav som motsetning til absolutismens underkjennelse av individets rett. I den rettighetserklæring som det engelske parlament vedtok 1689, fant man et klart uttrykk for den naturrettslige oppfatning av menneskerettighetene. I de nordamerikanske staters uavhengighetserklæring 1776 ble menneskerettighetene for første gang systematisk utformet.
Stor betydning fikk også den franske grunnlovgivende forsamlings erklæring om menneske- og borgerrettighetene av 1789. Dens hovedsetninger er: menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter; sosial forskjell kan bare begrunnes med hensynet til det allmenne vel. De naturlige og umistelige rettigheter er: frihet, eiendomsrett, sikkerhet, rett til å avverge undertrykkelse, ytringsfrihet, skattebevilgningsrett og alminnelig lovgivningsrett. «Frihet er retten til å gjøre alt det som ikke skader noen annen.» Robespierre gjennomførte en ny, radikal formulering av rettighetene i 1793, mens forfatningen av 1795 har en mer moderat utforming. En rekke formuleringer i menneskerettighetserklæringen av 1789 er gått over i de europeiske staters moderne grunnlover og danner grunnlaget for Vestens demokratier.
Etter den annen verdenskrig har menneskerettighetene inntatt en bred plass i internasjonal politikk. Bestemmelser om overholdelse av menneskerettighetene er tatt inn i de avsluttende fredstraktater.
FN
FN-pakten forplikter alle FNs medlemsland til å overholde menneskerettighetene, og organisasjonen FN har bl.a. til formål å fremme menneskerettighetene. Påståtte krenkelser av disse rettighetene er flere ganger brakt inn til behandling i FNs organer. Under FNs økonomiske og sosiale råd arbeider en egen menneskerettighetskommisjon, som har utarbeidet flere konvensjoner (avtaler) om menneskerettighetene.
FNs generalforsamling vedtok 10. des. 1948 en universell menneskerettighetserklæring. Denne erklæringen var opprinnelig ikke juridisk forpliktende for noen stat og er heller ikke blitt underskrevet eller ratifisert. Den er således intet folkerettslig dokument, men er ment som et «felles mål for alle folk og alle nasjoner», en standard for friheter og rettigheter. I ettertid hevder enkelte at den universelle menneskerettighetserklæringen av 1948 har endret karakter fra å være et rent politisk dokument til et dokument som er rettslig bindende (i alle fall i kraft av sedvanerett). Dette må sies å være et omstridt standpunkt. På grunnlag av FNs menneskerettighetserklæring er det bl.a. satt i kraft en konvensjon om opphevelse av slaveri (1957).
For å gi rettskraft til den universelle menneskerettighetserklæringen av 1948 vedtok FNs generalforsamling i 1966 to konvensjoner, den ene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, den andre om sivile og politiske rettigheter. Disse gjør respekten for menneskerettighetene til rettslige forpliktelser for de stater som ratifiserer konvensjonene. De trådte begge i kraft i 1976, etter at et tilstrekkelig antall stater hadde ratifisert. Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter har en tilleggsprotokoll som gir individer klagerett over menneskerettighetsbrudd. Det er frivillig for en stat å slutte seg til denne.
Verdenserklæringen om menneskerettigheter, vedtatt av de forente nasjoners generalforsamling
| Da anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og uavhendelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden, da tilsidesettelsen av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da fremveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er nødvendig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskets verdighet og verdi og på like rettigheter for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre livsstandard under større frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til |
| Artikkel 1 |
| Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. |
| Artikkel 2 |
| Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f.eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. |
| Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet. |
| Artikkel 3 |
| Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet. |
| Artikkel 4 |
| Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt. |
| Artikkel 5 |
| Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. |
| Artikkel 6 |
| Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt. |
| Artikkel 7 |
| Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering. |
| Artikkel 8 |
| Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov. |
| Artikkel 9 |
| Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning. |
| Artikkel 10 |
| Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres. |
| Artikkel 11 |
| 1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven. |
| 2. Ingen må dømmes for en handling eller uttalelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått. |
| Artikkel 12 |
| Ingen må utsettes for vikårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep. |
| Artikkel 13 |
| 1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser. |
| 2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land. |
| Artikkel 14 |
| 1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse. |
| 2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper. |
| Artikkel 15 |
| 1. Enhver har rett til et statsborgerskap. |
| 2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det. |
| Artikkel 16 |
| 1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. |
| De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning. |
| 2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller. |
| 3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse. |
| Artikkel 17 |
| 1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. |
| 2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom. |
| Artikkel 18 |
| Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer. |
| Artikkel 19 |
| Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser. |
| Artikkel 20 |
| 1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. |
| 2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. |
| Artikkel 21 |
| 1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. |
| 2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. |
| 3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte. |
| Artikkel 22 |
| Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser. |
| Artikkel 23 |
| 1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet. |
| 2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid. |
| 3. Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse. |
| 4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser. |
| Artikkel 24 |
| Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn. |
| Artikkel 25 |
| 1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over. |
| 2. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap. |
| Artikkel 26 |
| 1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementær-undervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner. |
| 2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred. |
| 3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få. |
| Artikkel 27 |
| 1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige fremgang og dens goder. |
| 2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt. |
| Artikkel 28 |
| Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring. |
| Artikkel 29 |
| 1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig. |
| 2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende i formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller. |
| 3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper. |
| Artikkel 30 |
| Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen. |
Europarådet
Europarådet har fått i stand Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som ble undertegnet 1950 og trådte i kraft 1953. Særlig viktig var det at Europarådet også opprettet Den europeiske menneskerettighetskommisjon og Den europeiske menneskerettighetsdomstol. I 14 protokoller til konvensjonen har medlemslandene i Europarådet bl.a. utvidet rettighetsbegrepet og gitt domstolen adgang til å avgi rådgivende uttalelser. Protokoll 11 slår sammen kommisjonen og domstolen til ett organ. Den trådte i kraft 1998. I tillegg til konvensjonen med sine protokoller, har Europarådet en Sosialpakt (fra 1961).
OAS og OAU
Innen Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) er det utarbeidet både en menneskerettighetserklæring (1948) og en bindende konvensjon (1969). Også i Afrika (innen Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU) er det utviklet et menneskerettighetscharter (1981, i kraft fra 1986).
OSSE
Ett av de viktigste punktene på den såkalte Helsinki-konferansen (se KSSE) i 1975 var erklæringen om at landene skulle respektere menneskerettighetene. På de store oppfølgingsmøtene etter Helsinki-konferansen og på særlige ekspertmøter har menneskerettighetsspørsmålene stått meget sentralt. Etter jernteppets fall og fremveksten av det nye Europa er den nye organisasjonen Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) fremdeles opptatt av menneskerettighetsspørsmål. Nå er det imidlertid de nye utfordringene innen menneskerettighetsfeltet som står på dagsordenen: utvikling og befestning av demokratiet, rettsstaten, valgovervåking osv.
Overvåking
Det er nokså bred enighet om at de store utfordringene i fremtiden ikke ligger i å utvikle nye standarder, nye bestemmelser, men i å øke respekten og etterlevelsen for de standarder som allerede er etablert. Dette kan skje på flere måter. En viktig vei er utvilsomt å styrke de internasjonale mekanismene som overvåker de respektive konvensjoner og erklæringer.
I hovedsak er systemet slik at den enkelte menneskerettighetskonvensjon også etablerer et overvåkingsorgan for å sikre gjennomføringen. Dette organet kan være av forskjellig karakter – fra ekspertkomiteer til regulære domstoler (på det internasjonale plan).
Disse overvåkingsorganisasjonene blir gjort kjent med påståtte krenkelser av menneskerettigheter gjennom ulike teknikker. De fleste konvensjonene pålegger statene å sende inn rapporter med jevne mellomrom vedrørende statens etterlevelse (i lovverket og i praksis) av sine forpliktelser. Rapportene blir gransket av en komité med representanter for vedkommende stat til stede.
En mer vidtgående forpliktelse til kontroll følger av et system med klagerett. Den mest moderate klageretten innebærer at andre stater kan gå til saksanlegg. Enda mer vidtgående er den individuelle klagerett, som innebærer at det individ som føler seg krenket av en stat, kan fremme sin sak. Ingen stat behøver å akseptere at individene gis klagerett; slike ordninger er frivillige. Den individuelle klagerett er særlig utviklet og praktisert i Europarådssystemet.