Menneskerettsloven, lov av 21. mai 1999 nr. 30. Bakgrunnen for loven er at Norge, på samme måte som alle de nordiske land, er ansett som «dualistisk». Dette innebærer at de folkerettslige forpliktelser som påhviler Norge, ikke kan anvendes av norske domstoler uten at de er omformet («transformert») til norsk rett. Dette tradisjonelle prinsippet er imidlertid blitt mindre viktig etter hvert. Domstolene, med Høyesterett i spissen, har i det siste tiåret anvendt folkerettslige regler, særlig de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene, i en rekke saker, hvor det ikke har vært klar motstrid med norske lovbestemmelser. Det er imidlertid usikkert hvor langt domstolene kan gå ved motstrid. Derfor ble menneskerettsloven vedtatt. Den fastslår at domstolene (og forvaltningen) skal gi de konvensjonsforpliktelser som omfattes av loven, forrang foran norske lover og forvaltningspraksis.
Etter 1. januar 2005 omfatter loven fire konvensjoner: Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950 med tilleggsprotokoller, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 og FNs barnekonvensjon av 1989. Domstolene har lojalt fulgt lovens anvisning. I den seneste tid er det reist en debatt om denne løsningen, både i det politiske og i det juridiske miljø. Det hevdes at gjennom denne loven overføres politisk makt fra Stortinget til domstolene – og til internasjonale domstoler og andre klageorganer. Slik disse kritikerne ser det, oppstår det et «demokratisk underskudd». Dette ble særlig fremhevet av Maktutredningen.