Japan er en av verdens store filmnasjoner. I motsetning til i Vesten ble filmen tidlig en respektert kunstart i Japan, og et høyt håndverksmessig nivå gjorde seg tidlig gjeldende i produksjonen. I etterkrigstiden kom produksjonen opp i over 500 spillefilmer i året, flere enn i noe annet land på den tiden. I 1990-årene lå produksjonen på cirka 230 filmer i året.
Den første filmforestillingen fant sted i 1897, og de første kinoer ble bygd i Tokyo i 1905. Nikkatsu, som lenge var et av Japans største filmselskaper, ble etablert allerede i 1912. Produksjonen fordelte seg på Tokyo og Kyoto. De tidligste filmene var gjengivelser av kabuki-teateret, inkludert bruk av mannlige skuespillere i kvinneroller.
Fra cirka 1920 skilles det mellom to grunntyper av filmer: jidai-geki (historiske filmer henlagt til føydaltiden) og gendai-geki (samtidsdramaer). Jordskjelvet i 1923 etterlot studioene i Tokyo i ruiner, og selskapene i Kyoto med sin produksjon av overveiende jidai-geki ble en tid dominerende. Denne typen historisk film har siden hatt en sentral plass i japansk film, og dens personer, miljøer og temaer har vært nærværende både i den populære «sverdfilm»-sjangeren (chambara) og hos ledende regissører. Også utenlandske filmer kom inn på det japanske markedet og øvde påvirkning både på regissører og publikum. De første kvinnelige filmskuespillerne gjorde sin entré, og skildringer av middelklassen ble en sentral del av produksjonen. Både Kenji Mizoguchi og Yasujiro Ozu, to av japansk films største kunstnere, ble eksponenter for denne utviklingen. Teinosuke Kinugasa gjorde seg bemerket med Korsveien (1928), som også ble lansert i Europa.
Japans kinoer i stumfilmtiden anvendte prinsippet med en levende «forteller» (benshi) som supplerte filmens handling under visningen. Denne yrkesgruppen gjorde kraftig motstand mot lydfilmen, og til tross for at den første lydfilmen, Min hustru og kvinnen ved siden av, i regi av Heinosuke Gosho, fikk premiere i 1931, var ikke den nye formen etablert før i midten av 1930-årene. Foruten Mizoguchi, Ozu, Kinugasa og Gosho bør også Mansaku Itami og Sadao Yamanaka nevnes blant epokens ledende navn. Mestere innen jidai-geki var Hiroshi Inagaki, Tomu Uchida og Daisuke Ito.
Den andre verdenskrig representerte en midlertidig nedgangsperiode. En konsolidering førte til at fem selskaper, Shochiku, Toho, Nikkatsu, Daiei og Toei, ble ledende. Disse kom til å dominere etterkrigstidens filmproduksjon, med 90 % av markedet pr. 1953.
I 1951 kom japansk films gjennombrudd i Vesten med Akira Kurosawas mesterverk Rashomon (Demonenes port, 1950; Oscar-pris). Kurosawa ble den japanske regissøren med størst internasjonal suksess i årene som fulgte, og filmer som De syv samuraier (1954), Macbeth-filmen Blodets trone (1957) og Yojimbo (1961) førte til at både publikum og kritikere verden over oppdaget den japanske filmen. Mizoguchi blomstret i sine siste år og leverte mesterverker som Oharu (1952) og Ugetsu monogatari (1953). Det samme gjorde Ozu med filmer som En Tokyo-fortelling (1953) og Flytende gress (1959). Filmene lanserte skuespillere som Machiko Kyo, Tatsuya Nakadai, Takashi Shimura og ikke minst Toshiro Mifune.
Kinugasa var stadig et viktig navn med Helvetes porter (1953; Oscar-pris) og Den hvite hegren (1958). Likeledes Inagaki, som blant annet laget samuraitrilogien Miyamoto Musashi (1940; innspilt på nytt i 1954–1956; Oscar-pris i 1955). Den vedvarende tradisjonen med å filmatisere det beste av japansk litteratur gjorde seg også sterkt gjeldende, og en ledende eksponent var Shiro Toyoda, med blant annet Ekteskapelige forhold (1955). Betydelig var Mikio Naruse med sine inntrengende familieskildringer, blant annet Sene krysantemer (1954). Keisuke Kinoshita laget kvinneskildringen Nihon no higeki (1953) og Fukazawa-filmatiseringen Balladen om Narayama (1958).
Kon Ichikawa fikk et stort navn i Vesten med antikrigsfilmen Biruma no tategoto (1956; også nyinnspilling fra 1985) og den brutale krigsskildringen Nobi (Kampen på slettene, 1959). Det samme gjorde Masaki Kobayashi med realisme-trilogien Ningen no joken (1958–1961), samurai-fortellingen Seppuku (Harakiri, 1962) og den visuelt raffinerte spøkelsesfilmen Kwaidan (1964). Vid internasjonal distribusjon fikk også Kaneto Shindo med Barn av Hiroshima (1952) og Onibaba (1964), og Hiroshi Teshigahara med Kvinnen i sanden (1964). Tadashi Imai var den ledende representanten for en sosialrealistisk og sterkt samfunnsorientert film.
Representant for en yngre generasjon var Nagisa Oshima, som fikk oppmerksomhet med blant annet En shinjukutyvs dagbok (1968), den sterkt erotisk ladede Sansenes rike (1976) og Merry Christmas, Mr. Lawrence (1983). En stor produksjon av actionfilmer, gangsterfilmer og skrekkfilmer vokste frem. Særlig populær har vært Toho-selskapets serie om monsteret Godzilla (1954–), som ved årtusenskiftet var kommet opp i 25 filmer. Yoji Yamada har hatt enorm suksess på hjemmemarkedet med sine komedier om den reisende selgeren Tora-san – de 48 filmene i serien (1969–1995) har spilt inn over 2 milliarder kroner!
Animasjonsfilmen, kalt animé og beslektet med tegneserieformen manga, fikk et gjennombrudd med Osamu Tezukas serie om Astro Boy (1963). Katsuhiro Otomo fikk internasjonal distribusjon med sin Akira (1989). Japan er verdens nest største produsent av tegnefilm, etter USA.
I 1980-årene gjorde den aldrende Kurosawa et comeback med publikumssuksessene Kagemusha (1980) og Ran (1985). Også Shohei Imamura, som hadde gjort seg bemerket med satiren Buta to gunkan (1961), kom tilbake med nyinnspillingen Balladen om Narayama (1983; Gullpalmen i Cannes) og Kuroi ame (1988), hvor han tok utgangspunkt i atombomben over Hiroshima. Kohei Oguri laget den bemerkede barneskildringen Mudderelven (1981), dessuten fikk Mitsuo Yanagimachi internasjonal distribusjon med Ildfestivalen (1985) og Juzo Itami med Tampopo (1986). Kon Ichikawa laget en ny versjon av den ofte filmatiserte samuraifortellingen 47 ronin (1994).
Fra 1980-årene av måtte japansk film tåle motgang, slik tendensen var i mange industrialiserte land. Duellen med amerikansk film tilspisset seg, og japansk films andel av hjemmemarkedet falt til under 40 %. Elektronikkprodusenten Sony kjøpte seg inn i amerikansk filmproduksjon (Columbia). Nikkatsu-selskapet gikk konkurs i 1993 etter 80 års drift (men er senere blitt gjenopplivet), og Toho, Toei og Schochiku sto igjen som dominerende selskaper. Pendelen har siden svingt tilbake. Etter et lavmål i 1996 solgte de over 2600 japanske kinoene, med verdens høyeste gjennomsnittlige billettpris (cirka 80 kroner), i 2003 for første gang billetter for mer enn 200 milliarder yen (cirka 12 milliarder kroner).
Blant de mest kjente reginavnene i de senere årene er Takeshi Kitano med Sonatine (1994) og Hana-bi (1997), Hideo Nakata med skrekkfilmen Ringu (1998; oppfølger i 1999), veteranen Kinji Fukasaku med den voldelige Battle Royale (2001; oppfølger i 2003), og Hayao Miyazaki med animasjonsfilmen Chihiro og heksene (2001), som ble en storsuksess både hjemme og ute.