Rettskrivning, (overs. fra gr. ortografi), riktig skrivemåte av ord, ifølge skrifttradisjon eller vedtak. I norsk omfatter rettskrivning også bøyning, og tilråding/fraråding av visse ordformer eller -typer (f.eks. helst ikke ord på -heit i nynorsk).
Behovet for rettskrivning oppstår når talt språk skal overføres til alfabetisk skrift. Rettskrivningsregler som er felles for språksamfunnet, letter formidlingen av språklige budskap fra avsender til mottager. Ved utformingen av rettskrivningen må flere hensyn avveies: ordenes opprinnelse og den språkhistoriske og litterære tradisjon; hit hører bl.a. slektskapsprinsippet (god, derfor godt og ikke gott el. gått), hensynet til vanlig talemål i samtiden, hensynet til lærbarhet og undervisning og hensynet til nær beslektede språksamfunn (f.eks. nordisk samarbeid).
Et viktig prinsipp er «én språklyd – ett tegn», dvs. at samme tegn konsekvent gjengir én – og bare én – språklyd. Dette kan ikke gjennomføres fullt ut; i norsk krysses det bl.a. av slektskapsprinsippet og av at en konsonantlyd etter kort vokal gjengis dobbeltskrevet (jfr. penn i motsetning til pen).
En rettskrivning som går lengst mulig i å tillempe skriftspråk til talespråk, kalles ortofon rettskrivning; legger den mest vekt på opprinnelse, tradisjon og slektskap, er den etymologisk. Finsk har en utpreget ortofon rettskrivning, i russisk spiller det etymologiske prinsippet en stor rolle. I fransk og særlig engelsk svarer rettskrivningen til et mye tidligere språktrinn, slik at det er lite samsvar mellom uttale og rettskrivning.
Norsk rettskrivning
Utviklingen av en norsk rettskrivning kan følges tilbake til de eldste bevarte litterære minnesmerker (annen halvdel av 1100-tallet). De viser at rettskrivningen alt hadde en viss tradisjon, skjønt med mange variasjoner på grunn av skrivernes talemålsbakgrunn, deres opplæring og språkformen i det de skrev av. I mellomnorsk og tidlig nynorsk tid ble vaklingen i rettskrivningen mye større på grunn av dårligere opplæring og fremmed påvirkning. Utbredelsen av boktrykkerkunsten og av trykkerier fremmet igjen en mer enhetlig rettskrivning.
Først mot slutten av 1700-tallet grep den dansk-norske administrasjon inn med regulering av rettskrivningen. Dette hang sammen med at morsmålet fikk en fastere stilling som skolefag fra 1775. Ove Mallings bok Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere (1777) ble forordnet som rettesnor for rettskrivningen i de lærde skoler i Danmark-Norge. Prinsippet å stille opp språkformen i visse bøker som rettskrivningsnorm ble også brukt mot slutten av 1800-tallet for landsmål og til dels for dansk-norsk (Jonathan Aars' rettskrivningsregler).
Omfattende fremlegg til rettskrivningsrevisjon ble på 1800-tallet gjort av Henrik Wergeland, Ivar Aasen og Knud Knudsen. Aasens prinsipper har preget landsmåls-/nynorskrettskrivningen, særlig til og med landsmålsreformen i 1901; Knudsens prinsipper preget sterkt riksmålsreformen i 1907 og ble ført videre i de senere reformene av riksmål/bokmål (om reformene, se norsk (språkhistorie)).
Den offisielle rettskrivningsutviklingen i norsk på 1900-tallet har vært styrt av Stortinget og departementsoppnevnte rettskrivningskomiteer, dessuten av Språkrådet. De viktigste mål har vært å gjøre riksmål/bokmål til en særnorsk, ikke-dansk språkvariant, å tilnærme det til talemål, å fornorske ordforrådet og ha en viss kontroll over innpassingen av nye lånord, tilnærming mellom riksmål/bokmål og landsmål/nynorsk, og større hensyn til østnorsk innenfor nynorsk rettskrivning.
For begge målformer utgis rettskrivningsordlister underlagt offentlig godkjenning ved Kultur- og kirkedepartementet etter tilråding fra Språkrådet. Disse skal inneholde det sentrale ordtilfanget i målformen. Nynorskordlistene skjelner mellom lærebokformer (hovedformer), som til sammen utgjør læreboknormalen, og andre tillatte former (sideformer). Typisk for offisiell norsk rettskrivning er en utstrakt grad av valgfrihet.
Uenighet om rettskrivningsspørsmål og om tempo og mål i den offisielle språknormeringen har stått sentralt i norsk språkstrid (se Vogt-komiteen). Flere ikke-offisielle rettskrivningsvarianter finnes, med vekslende oppslutning (se riksmål og Landslaget for språklig samling).