Sønnafjells, eller det sønnafjellske Norge, utgjorde Norge sør og øst for henholdsvis Dovre og Langfjella, det vil si Østlandet og Agder. Området er i administrativ sammenheng kjent fra middelalderens lensinndeling, senere fra amtsinndelingen slik den var i enevoldstiden (1661-1814). Grensen mot det nordafjellske lengst sør var imidlertid noe uklar. Omkring 1500 nevnes således ofte Lindesnes som grensen mot det nordafjellske. Med amtsinndelingen i enevoldstiden (gitt i et kongelig reskript fra 1671) ble avgrensningen av det nordafjellske klarere formalisert, og Åna-Sira mer konsekvent brukt om det sønnafjellskes østgrense.
Det sønnafjellske hadde sin nord- og vestgrense i henholdsvis Dovre og Langfjella. Resten av landet gikk under betegnelsen nordafjells eller det nordafjellske Norge og omfattet hele Østlandet, samt Agder.
Begrepet det sønnafjellske har mistet mye av sin betydning i forvaltningsmessig sammenheng fra slutten av 1700-tallet, og i dag legges hovedsakelig de fem landsdelene og de 11 fylkene til grunn i for eksempel regionalforvaltningen.