Sønnafjells er en betegnelse for den søndre og østre delen av Norge, i administrativ sammenheng kjent fra middelalderens lensinndeling, senere fra amtsinndelingen slik den var i enevoldstiden (1661–1814). Sønnafjells ble brukt om landet sør for Dovre og øst for Langfjella, det vil si Østlandet og Agder, i motsetning til nordafjells som utgjorde resten av landet.
Grensen mellom det sønnafjellske og nordafjellske Norge var lengst i sør noe uklar. Omkring 1500 nevnes således ofte Lindesnes som grensen mot det nordafjellske. Med amtsinndelingen i enevoldstiden (gitt i et kongelig reskript fra 1671) ble avgrensningen klarere formalisert, og Åna-Sira mer konsekvent brukt om det sønnafjellskes vestgrense.
Fra slutten av 1700-tallet mistet begrepet det sønnafjellske på samme måten som det nordafjellske mye av sin betydning i forvaltningsmessig og annen sammenheng, og et nytt begrep, det østafjellske, begynte å vinne terreng. Dette omfattet Østlandet, men inkluderte ikke Agder. Agder ble fra denne tiden ofte inkludert i det vestafjellske, et begrep som fra samme tid kom i bruk som betegnelsen på en egen landsdel, men som tidligere ble betraktet som en del av det nordafjellske.