Skolastikk, systemskapende, metodisk, autoritets- og tradisjonsbunden retning innen filosofien som bl.a. søkte å forene gresk filosofi, særlig Platon og Aristoteles, med den kristne lære; ble først og fremst dyrket ved katedral- og klosterskoler i Europa fra 1100- til 1500-tallet.
Skolastikken utviklet et raffinert teknisk begrepsapparat og terminologi, og dens tenkning er basert på deduksjon fra bestemte premisser (f.eks. Aristoteles' metafysikk og Bibelen) mer enn på induksjon og erfaring. Disputasjonsformen ble karakteristisk for skolastikken: Man gikk ut fra en oppstilt tese eller et spørsmål, argumenterte for og mot etter strengt oppstilte regler, ofte med sitater fra Bibelen og andre autoriteter, fremsatte så i hoveddelen konklusjonen, og gav til slutt svar på motargumentene.
Historikk
Grunnen ble lagt av Augustin på 300-tallet og videre forberedt av bl.a. Eriugena (800-tallet) og andre filosofer, som for det meste var påvirket av platonisme eller nyplatonisme. Særlig stor betydning hadde Anselm av Canterbury (1000-tallet), som mente han var en viderefører av Augustins' filosofi og teologi. Skolastikken kulminerte med gjenoppdagelsen av Aristoteles på 1200-tallet, og høyskolastikkens store navn er dominikaneren Thomas Aquinas og fransiskaneren Bonaventura. Senskolastikkens viktigste navn er fransiskanerne Duns Scotus og William Ockham; med sistnevnte utviklet skolastikken seg i retning av en empiristisk, nominalistisk og innen kirken meget omstridt filosofi. Skolastikkens mest betydningsfulle og kjente debatt var universaliestriden (se universalia). Fra annen halvdel av 1300-tallet stivnet skolastikken i en lite fruktbar, spekulativ og spissfindig, ofte ordkløverisk tradisjon.
Den nyere tids filosofi og vitenskap (Galilei, Descartes, F. Bacon og mange andre) representerte en bevisst opposisjon mot og avstandstagen fra skolastikken. Senere har man imidlertid forstått at den på sitt beste leverte filosofi og teologi av høy klasse, og at kjennskap til skolastikken, som kanskje er middelalderens mest særpregede bidrag til vår åndshistorie, er vesentlig for vår kulturhistoriske forståelse.