Stalinisme, opprinnelig en betegnelse brukt av Stalins motstandere i det sovjetiske kommunistparti, særlig Lev Trotskij, om hans politiske metoder; senere mest brukt om det system som karakteriserte siste periode av Stalins styre (1945–53), både innad i Sovjetunionen og utad, overfor satellittstatene og alle utenlandske kommunistpartier. Dette var kjennetegnet av gjennomført maktkonsentrasjon på høyeste hold, hensynsløs og despotisk maktutøvelse og persondyrkelse, dvs. nesegrus beundring for Stalins person. Disse utslag av persondyrkelse ble fordømt av Nikita Khrusjtsjov på det sovjetiske kommunistpartis 20. kongress 1956.
Senere er betegnelsen stalinist også blitt brukt om alle som med harde midler bekjemper tendenser til selvstendig tenkning og handling i kommunistpartier.