Stortinget (web-bilde) (bilde)
ifølge Grunnloven (§ 49) navn på den norske nasjonalforsamling.
Ordet
Ordet er hentet fra norrønt stórþing ('alminnelig (kirke)forsamling'). Et storting betegner også en periode der stortingsrepresentantene sitter samlet.
Stortinget bestod til 1973 av 150 representanter. 1973–85 var representanttallet 155, i perioden 1985–89 157, og 1989–2005 165. Fra 2005 er det 169 representanter. De velges i allmenne valg fra 19 valgkretser (fylker) for fire år. 19 av dem velges på grunnlag av en ordning med utjevningsmandater. Representantene er valgt på partilister, dermed også på bestemte programmer. Siden valgordningen i det vesentlige sørger for at velgeroppfatningene blir representert på Stortinget etter den tallmessige oppslutning de har blant velgerne, kan man si at Stortinget med hensyn til politiske meninger er et velger-Norge i miniatyr. Stortingets fremste oppgave er å oversette de generelle preferanser som folket i valg gir uttrykk for, til løpende og konkret offentlig politikk. Stortinget gjør dette ved å delta i utformingen og fastsettelsen av den offentlige politikk, og ved å kontrollere at de vedtak det fatter blir satt ut i livet etter intensjonene. Se også Norge (stat og styresett: De politiske institusjoner).
Oppgaver
Stortinget deltar i utformingen av politikken hovedsakelig gjennom å vedta lover og budsjetter, men også gjennom enkeltvedtak. Lov- og budsjettforslagene kommer imidlertid opprinnelig fra regjeringen, og Stortinget foretar som regel bare små forandringer i disse. Siden regjeringen er utgått fra Stortinget, og egentlig kan sies å være et utøvende organ for Stortinget, særlig for flertallet, er dette allikevel ikke så overraskende. Sine kontrolloppgaver ivaretar Stortinget primært ved å gå igjennom statsrådsprotokollene og (års)meldinger fra de forskjellige forvaltningsetater. I tillegg brukes ulike spørreordninger (spørretimespørsmål, interpellasjoner). Budsjettkontrollen utøver Stortinget gjennom et eget organ, Riksrevisjonen. Stortinget kan følge opp sin kontroll med ulike typer sanksjoner. Det kan kritisere regjeringen, det kan gjøre parlamentarisk ansvar gjeldende (vedta mistillitsvotum) eller det kan gjøre konstitusjonelt ansvar gjeldende (og stille regjeringens medlemmer for riksrett).
Stortinget har også som oppgave å vedta endringer i Grunnloven, altså i reglene for organiseringen av hele styreformen. Grunnlovsendringer kan bare vedtas i ett av de tre første ordentlige storting i en periode, etter at forslag om endringer er fremsatt på ett av de tre første storting i den foregående stortingsperiode. Endringer må vedtas med 2/3 flertall, og det kreves at minst 2/3 av representantene deltar i avstemningen.
Organisering
Stortinget trer vanligvis sammen i Oslo første hverdag i oktober. Det forblir samlet så lenge det selv bestemmer, fra 1989 er Stortinget formelt samlet hele året. Det første stortings sammentrede etter nyvalg forberedes av det foregående storting ved at dette velger en forberedende fullmaktskomité. Etter at det nye storting er samlet og forretningsordenen godtatt, velges en ny fullmaktskomité. Når dennes innstilling er behandlet, velges president og sekretær for Stortinget. Frem til 2009 ble det også valgt medlemmer til den minste av de to avdelinger Stortinget var inndelt i, Lagtinget (42 medlemmer). De øvrige 127 representanter dannet Odelstinget. Dette skillet ble opphevet fra 2009. Etter at Stortinget har valgt sine presidenter og sekretærer, erklæres Stortinget for lovlig konstituert. Kongen får melding om dette og foretar den høytidelige åpning ved å lese en tale, den såkalte trontalen. Bortsett fra fullmaktsbehandlingen åpnes også senere storting i valgperioden på denne måte.
Stortingets arbeid ledes av en arbeidsordningskomité bestående av presidentskapet, lederne for fagkomiteene og lederne for partigruppene. Stortingspresidenten kommer normalt fra det eller de partier som har regjeringsansvaret, eller som representerer en flertallskoalisjon.
Mens Stortinget fatter de offisielle avgjørelser i plenum, foregår det vesentlige av det egentlige saksarbeid i de tretten komiteer (se stortingskomiteer). Representantene fordeles på komiteer etter innstilling fra en tverrpolitisk sammensatt valgkomité. Komiteene er så vidt mulig representativt sammensatt. Hver av dem har en leder og en nestleder; også disse verv er tilnærmet representativt fordelt. Komiteene tilsvarer i det vesentlige departementene; noen komiteer har saksfelt fra flere departementer. Komiteene arbeider i nokså nær tilknytning til departementene. Dette, samt det forhold at representantenes tid i så stor grad går med til komitéarbeid, har for øvrig ført til at stortingsrepresentantene har en tendens til å bli spesialiserte politikere (sektorpolitikere). Også i plenumsforhandlinger viser dette seg: det er i første rekke de aktuelle komitémedlemmer som deltar i diskusjonen. Uformelle normer representantene imellom sier også at det i første rekke er komitérepresentantene som skal delta i diskusjonen av «egne» saker.
Praktisk talt alle saker Stortinget får til vedtak, blir først behandlet i komiteer. Lovsaker blir fra 2009 behandlet i Stortinget to ganger med minst tre dagers mellomrom. Lovsaker tas opp hele året, men i størst grad i vårsesjonen. Budsjettsakene, som dominerer høstsesjonen, går direkte til plenumsbehandling etter behandling i Finanskomiteen, og deretter videre til behandling i fagkomiteene etter at rammene for budsjettet er vedtatt.
Partiene
Alle stortingsrepresentanter er vanligvis organisert i partigrupper. Disse ledes av en leder og et gruppestyre. Lederen kalles partiets parlamentariske leder (fører). Partigruppene spiller en vesentlig rolle på Stortinget, særlig når det gjelder styringen av de enkelte representanter. Gruppen har således avgjørende innflytelse over representantenes plassering i komiteer. De koordinerer også medlemmenes arbeid i de ulike komiteer og sørger for at medlemmene møter frem til viktige avstemninger, og at de stemmer «riktig». Selv om partidisiplinen på Stortinget fortsatt er av stor betydning, har den blitt noe redusert siden 1960-årene.
Både enkeltrepresentanter og partigrupper har som regel tatt standpunkt i de ulike saker før de tas opp til avdelings- eller plenumsbehandling. I en viss forstand «skjer» det derfor lite under den endelige saksbehandling; utfallet er gitt på forhånd. Den endelige behandling har imidlertid en annen viktig funksjon. Den bidrar til den offentlige belysning av sakene, og er slik en viktig del av representantenes og partienes markedsføring av seg selv: Både kringkasting og presse kan jo spre det som uttales til befolkningen.
Andre forhold
Siden 1962 har Stortinget for en periode om gangen valgt en ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen). Denne har som oppgave å ta imot og vurdere klager fra enkeltborgere og andre som mener de i konkrete saker er blitt urimelig behandlet av et forvaltningsorgan. Sivilombudsmannen kan ikke felle dommer, bare komme med henstillinger; i praksis blir disse dog som regel tatt til følge.
Stortingsbygningen
Viktige hendelser i stortingets historie
| 1814 | (Mai) Grunnloven; Stortinget opprettes |
| (Nov.) Overordentlig Storting vedtar union med Sverige | |
| 1815 | Første ordentlige Storting |
| 1821–36 | Bitter motstand mot kong Karl Johans grunnlovsforslag og forsøk på maktutvidelse; «grunnlovskonservatismen» vokser frem. Riksrettssaker mot flere medlemmer av statsrådet |
| 1833 | «Bondestortinget» |
| 1854 | Møtene flyttes fra Katedralskolens lokaler til Universitetets gamle festsal |
| 1857 | De første stortingsreferentene blir ansatt |
| 1859 | Fast representantantall blir grunnlovfestet. Reformforeningen innvarsler dannelsen av permanente politiske grupper |
| 1866 | Stortingsbygningen innvies |
| 1869 | Årlige Storting blir vedtatt |
| 1872–84 | Strid om statsrådenes adgang til Stortinget («statsrådssaken») og kongens vetorett i grunnlovssaker. Riksrettsdom mot ministeriet Selmer; parlamentarismen blir innført |
| 1883–84 | Venstre- og Høyre-foreninger blir dannet i Stortinget |
| 1898 | Alminnelig stemmerett for menn ved stortingsvalg. Stortinget vedtar å fjerne unionsmerket fra det norske flagg |
| 1900 | Det norske Stortings Nobelkomité blir opprettet |
| 1905 | Stortinget vedtar å oppløse unionen med Sverige. Direkte valg til Stortinget innføres (flertallsvalg i énmannskretser) |
| 1911 | Anna Rogstad møter i Stortinget som første kvinne |
| 1913 | Alminnelig stemmerett for kvinner ved stortingsvalg |
| 1919 | Forholdsvalg grunnlovsfestet; representanttallet utvides til 150 |
| 1920 | Lov om stortingsvalg |
| 1926 | Riksrettsak mot regjeringen Berge |
| 1938 | Fire års valgperioder blir vedtatt |
| 1940 | (april) Stortinget vedtar «Elverumsfullmakten» |
| 1945–61 | Arbeiderpartiet har rent flertall |
| 1952 | Grunnlovens § 57 («bondeparagrafen») blir opphevet; fylkene blir valgkretser |
| 1959 | Utvidelsen av Stortingsbygningen fullføres |
| 1962 | Lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen («Sivilombudsmannen») |
| 1972 | Representanttallet utvides til 155 |
| 1985 | Representanttallet utvides til 157 |
| 1989 | Representanttallet utvides til 165 og en ordning med utjevningsmandater innføres. Stortinget blir formelt samlet hele året |
| Fra 1988 | Stortingsbygningen utvides med flere av nabobygningene; Akersgata 21 (1988), Nedre Vollgate 20 (1993), Nedre Vollgate 18 (1997) og Tollbugata 31 (1999) |
| 1993 | Stortinget får sin første kvinnelige president, Kirsti Kolle Grøndahl |
| 2005 | Representanttallet utvides til 169, herav 19 utjevningsmandater. Mandatfordelingen mellom fylkene endres |
| 2007 | Parlamentarismen blir skrevet inn i Grunnloven |
| 2009 | Etter grunnlovsendringen opphører delingen av Stortinget i to avdelinger. Odelstinget og Lagtinget blir nedlagt, og lovforslag skal fra nå behandles av et samlet Storting to ganger |
Presidenter
| Riksforsamlingen på Eidsvoll | |
| Peder Anker | |
| Diderik Hegermann | |
| Jens S. Fabricius | |
| Christian A. Diriks | |
| Christian M. Falsen | |
| Georg Sverdrup | |
| Stortinget | |
| 1814 | Christian A. Diriks |
| 1814 | Wilhelm F. K. Christie |
| 1815–16 | Wilhelm F. K. Christie |
| 1818 | Wilhelm F. K. Christie |
| Valentin C. W. Sibbern | |
| 1821 | Valentin C. W. Sibbern |
| Christian M. Falsen | |
| Carsten Tank | |
| Ingelbrecht Knudssøn | |
| 1822 | Valentin C. W. Sibbern |
| Carl Valentin Falsen | |
| 1824 | Valentin C. W. Sibbern |
| Georg Sverdrup | |
| Christian Krohg | |
| Herman Wedel Jarlsberg | |
| 1827 | Christian Krohg |
| Herman Wedel Jarlsberg | |
| Lauritz Weidemann | |
| Niels S. Schultz | |
| 1828 | Herman Wedel Jarlsberg |
| 1830 | Carl Valentin Falsen |
| Herman Wedel Jarlsberg | |
| Niels Arntzen Sem | |
| Søren A. W. Sørenssen | |
| Hans Riddervold | |
| 1833 | Hans Riddervold |
| Carl Valentin Falsen | |
| Søren A. W. Sørenssen | |
| 1836 | Søren A. W. Sørenssen |
| Hans Riddervold | |
| 1836–37 | Søren A. W. Sørenssen |
| Johan Henrik Rye | |
| 1839 | Søren A. W. Sørenssen |
| Hans Riddervold | |
| 1842 | Søren A. W. Sørenssen |
| Hans Riddervold | |
| 1845 | Carl Valentin Falsen |
| Søren A. W. Sørenssen | |
| Niels Arntzen Sem | |
| 1848 | Carl Valentin Falsen |
| Hans Riddervold | |
| Georg Prahl Harbitz | |
| Halvor Olaus Christensen | |
| 1851 | Georg Prahl Harbitz |
| Jørgen C. Aall | |
| 1854 | Georg Prahl Harbitz |
| Jørgen C. Aall | |
| 1857 | Georg Prahl Harbitz |
| Ulrik Motzfeldt | |
| 1858 | Georg Prahl Harbitz |
| Ulrik Motzfeldt | |
| 1859–60 | Georg Prahl Harbitz |
| Jørgen C. Aall | |
| 1862–63 | Georg Prahl Harbitz |
| Jørgen C. Aall | |
| 1864 | Georg Prahl Harbitz |
| 1865–66 | Georg Prahl Harbitz |
| Nils Vogt | |
| 1868–69 | Georg Prahl Harbitz |
| Jørgen C. Aall | |
| 1871–73 | Johan Sverdrup |
| P. Daniel B. W. Kildal | |
| 1874–76 | Johan Sverdrup |
| Bernhard L. Essendrop | |
| 1877–79 | Johan Sverdrup |
| Bernhard L. Essendrop | |
| 1880–82 | Bernhard L. Essendrop |
| Johan Sverdrup | |
| Johannes Steen | |
| 1882 | Johannes Steen |
| 1883–85 | Johan Sverdrup |
| Johannes Steen | |
| 1886–88 | Johannes Steen |
| Sivert A. Nielsen | |
| Wollert Konow (SB) | |
| 1889–91 | Emil Stang |
| Olaus Olsen Eskeland | |
| Sivert A. Nielsen | |
| Thomas Cathinco Bang | |
| 1892–94 | Sivert A. Nielsen |
| Viggo Ullmann | |
| 1895–97 | Sivert A. Nielsen |
| Johannes Steen | |
| Viggo Ullmann | |
| 1898–1900 | Johannes Steen |
| Carl C. Berner | |
| Viggo Ullmann | |
| 1900–03 | Carl C. Berner |
| Edvard A. Liljedahl | |
| 1903–06 | Georg Francis Hagerup |
| Johan H. P. Thorne | |
| Carl C. Berner | |
| 1906–09 | Carl C. Berner |
| Gunnar Knudsen | |
| Edvard A. Liljedahl | |
| 1910–12 | Jens K. M. Bratlie |
| Wollert Konow (SB) | |
| Magnus Halvorsen | |
| 1913–15 | Gunnar Knudsen |
| Jørgen Løvland | |
| Søren Tobias Årstad | |
| 1916–18 | Johan Ludwig Mowinckel |
| 1918 | Martin Olsen Nalum |
| Ivar P. Tveiten | |
| 1919–21 | Otto B. Halvorsen |
| Ivar P. Tveiten | |
| Anders J. Buen | |
| Ivar Lykke | |
| Gunnar Knudsen | |
| 1922–24 | Otto B. Halvorsen |
| Ivar Lykke | |
| 1925–27 | Ivar Lykke |
| Gunder A. J. Jahren | |
| Carl Joachim Hambro | |
| 1928–30 | Carl Joachim Hambro |
| 1931–33 | Carl Joachim Hambro |
| 1934–36 | Johan Nygaardsvold |
| Carl Joachim Hambro | |
| 1937–40 | Carl Joachim Hambro |
| 1939 | Carl Joachim Hambro |
| 1945 | Carl Joachim Hambro |
| 1945–49 | Fredrik Monsen |
| Gustav Natvig-Pedersen | |
| 1950–53 | Gustav Natvig-Pedersen |
| 1954–57 | Einar Gerhardsen |
| Oscar Torp | |
| 1958–61 | Oscar Torp |
| Nils Langhelle | |
| 1961–65 | Nils Langhelle |
| 1965–69 | Bernt Ingvaldsen |
| 1969–73 | Bernt Ingvaldsen |
| Leif Granli | |
| 1973–77 | Guttorm Hansen |
| 1977–81 | Guttorm Hansen |
| 1981–85 | Per Hysing-Dahl |
| 1985–89 | Jo Benkow |
| 1989–93 | Jo Benkow |
| 1993–97 | Kirsti Kolle Grøndahl |
| 1997–2001 | Kirsti Kolle Grøndahl |
| 2001–05 | Jørgen Kosmo |
| 2005–09 | Thorbjørn Jagland |