Tvangsfullbyrdelse, gjennomføring av privatrettslige og offentligrettslige krav ved rettsapparatets hjelp, om nødvendig ved bruk av makt. Regler i lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdelsesloven) av 26. juni 1992. Tvangsfullbyrdelsen hører under namsmyndighetene, dvs. namsmann og namsrett.
Pengekrav
Den vanligste form for tvangsfullbyrdelse er inndrivelse av pengekrav. For krav som er sikret ved panterett, skjer inndrivelsen normalt ved tvangssalg. For krav sikret ved pant i fast eiendom og andre realregistrerte formuesgoder er tvangsbruk av pantet et alternativ. For pengekrav som ikke er sikret ved pant, må fordringshaveren gjennom en utleggsforretning søke (nams)utlegg i et formuesgode som tilhører skyldneren; det utleggspant han i tilfelle får, gir så grunnlag for tvangssalg eller tvangsbruk m.m.
Andre krav
Eksempler på tvangsfullbyrdelse av krav på annet enn penger er utkastelse av en leieboer som ikke har betalt skyldig leie, åpning av en vei som urettmessig holdes avstengt, og tilbakeleveringsforretning vedrørende løsøre som er solgt med påhefte av salgspant, men som ikke er blitt betalt i tide. Fullbyrdelsen kan i en del tilfeller skje ved direkte maktutøvelse fra namsmyndighetenes side. I andre tilfeller må man gå veien om pålegg av en løpende mulkt for hver dag eller uke som går før saksøkte oppfyller en plikt.
Tvangsgrunnlag
For å få tvangsfullbyrdet et krav må saksøkeren ha et tvangsgrunnlag; dette er bl.a. dom eller kjennelse av norsk domstol, norsk rettsforlik, norsk voldgiftsdom og forlik under voldgift i Norge samt utenlandske dommer og voldgiftsdommer som ifølge overenskomst med fremmed stat er bindende og kan fullbyrdes i Norge. Noen tvangsgrunnlag gjelder bare spesielle former for tvangsfullbyrdelse: Et gjeldsbrev som inneholder en vedtagelse av at gjelden skal kunne inndrives uten søksmål, er tvangsgrunnlag for en utleggsforretning til inndrivelse av hovedstol, renter og omkostninger.
Om midlertidig sikring av krav, se arrest og midlertidig forføyning.