Dyre Vaa, født i Kviteseid, norsk billedhugger og maler, bror av A. Vaa. Elev ved Statens Kunstakademi 1922–23 under Wilh. Rasmussen, senere studiereiser bl.a. i Italia, Hellas og Spania.
Hans tidlige skulpturer, utført i en klassisistisk påvirket, stram og fast stil, er dels portretthoder som det av Ivar Tveiten (1925) i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo, dels dekorativ friluftsskulptur som de to ulvene i Ila-komplekset i Oslo (1930). Både fra 1926 og senere fra 1933 var han knyttet til arbeidene ved Nidarosdomen, der han bl.a. laget St. Clemens og Biskop Sigurd til vestfroneten (1933). Senere ble formen uroligere og mer oppløst. Vaa utførte en lang rekke offentlige monumenter, i Oslo således Einar Tambarskjelve (1929) ved Dælenenga idrettsplass, de fire eventyrmotiver på Ankerbrua (1937), Ludvig Holberg (1938) og svanene i Oslo Rådhus' borggård (1950), i Bergen Sjøfartsmonumentet (1938–50), samt mange krigsminnesmerker.
Av senere arbeider kan nevnes statuer av Olav Aukrust i Lom (1955), kronprinsesse Märtha i Asker og Henrik Ibsen i Skien (begge 1958) og Aasmund O. Vinje i Studentbyen på Sogn i Oslo (1968), samt Myllarguten i Arabygdi (1969), Slektens gang (1970) og Piberen (1972), begge i Vika, Oslo, og rytterstatuen av Hellig Olav på Stiklestad (1973). Han utgav 1948 en bok om Rolf Lunde og 1967 en om Torleiv Stadskleiv. Et Dyre Vaa-museum åpnet i Rauland 1981.