Wales' eldste kjente innbyggere var overveiende keltisktalende briter, det ene av de to øykeltiske folk. Wales ble erobret av romerne ca. 70 e.Kr., men ble lite influert av romersk kultur. Under angelsaksernes erobring flyktet mange til Wales, som ble kristent etter at romerne hadde forlatt Britannia. Irske stammer slo seg ned i den vestlige delen, men ble etter hvert assimilert. Nordiske vikinger erobret Pembroke. På 500- og 600-tallet skilte angelsakserne det egentlige Wales fra britene i nordvest (i det nåværende Cumberland og Westmoreland) og i sørvest (i Cornwall). Wales var delt i små fyrstedømmer inntil Gruffydd ap Llywelyn (1039–63) samlet landet; han ble drept etter kamp mot Harald Godwinsson. Rhys ap Gruffydd, konge i Sør-Wales, måtte 1158 underkaste seg Henrik 2, men kunne 1171 slutte en overenskomst med ham som gav ham mer reell makt. På 1200-tallet ble Llywelyn ap Gruffydd anerkjent som fyrste over Wales ved traktaten i Montgomery 1267, men han ble slått av Edvard 1 og drept 1282. Siden 1301 har den engelske tronarving båret tittelen Prince of Wales. I 1536 ble Wales forent med England og administrativt nyordnet. De 12 walisiske shires skulle ha 24 plasser i Parlamentet og walisere var representert iallfall fra 1541.
Fra 1700-tallet ble Wales, særlig de sørlige deler, blant de mest industrialiserte deler av Storbritannia, basert på betydelige kullforekomster. Frem til omkring første verdenskrig innvandret mange engelskmenn og irer til Wales, som dermed fikk en betydelig arbeiderklasse og en mindre homogen befolkning.
Siden 1957 har den britiske regjering en egen minister for Wales; denne har fra slutten av 1990-årene fått reduserte fullmakter. 40 av Underhusets 646 mandater velges fra Wales. Etter valget 1997 ble det avholdt en folkeavstemning i Wales om utvidet selvstyre. Med meget knapp margin (50,3 %, samt lav valgdeltagelse) ble det vedtatt å opprette en walisisk forsamling; den er bevisst ikke kalt parlament. Forsamlingen har 60 medlemmer og ble etablert 2000; den har overtatt enkelte funksjoner fra Wales-ministeriet i London, bl.a. utdannings-, helse-, jordbruks- og samferdselssaker.
Wales har gjennom århundrene blitt nært knyttet til England også når det gjelder institusjoner, og nasjonalismen er vesentlig svakere enn f.eks. i Skottland.