Feriekolonier er feriehjem for barn, og har til formål å skaffe barn et sunt og styrkende ferieopphold og anledning til friluftsliv i samvær med andre barn.
Historie
Allerede i 1853 prøvde Danmark å etablere feriekolonier, også Italia noen år seinere, men det er Sveits som er kjent for å starte tradisjonen med feriekolonier. Den sveitsiske presten Walter Herman Bion regnes som «feriekoloniens far». Han kom opp med en klar ideologi og et profesjonelt lærer-apparat som skulle drifte feriekoloniene. Han startet opp sin første feriekoloni i 1876 utenfor byen Zürich i lag med 10 lærere. Kolonien bestod av 34 gutter og 34 jenter i alderen 9-13 år som bodde under enkle kår på bondegårder. Bion var opptatt av å fremme datidens filantropiske idéer om frihet, naturlighet og selvstendighet, som ble idégrunnlaget til feriekoloniene. Dermed var formålet med koloniene gitt; de skulle tilby fattigslige bysbarn mulighet til å oppholde seg i landlige omgivelser med tilgang til frisk luft, et sunt kosthold og få opplæring i orden, flid og god oppførsel. Denne første feriekolonien ble mønster for seinere feriekolonier.
Mot slutten av 1800-tallet ble det etablerte feriekolonier i mange europeiske land, også i Norge. Tanken om feriekolonier ble tatt opp og diskutert i Christiania Arbeidersamfunn (seinere Oslo Arbeidersamfunn) i 1880-årene. Det resulterte i de første feriekoloniene i Norge hvor 1 til 2 barn ble sendt til norske bondegårder om sommeren i perioden 1881-1890. Utover på 1890-tallet gikk Arbeidersamfunnet over til å leie hus om sommeren til koloni-drift. De to første feriekoloniene som inngikk i en slik ordning var på Linnestad gård ved Drøbak og Feiringen gård i Biri året 1891.
Bøndene var redd for å bli smittet av barna fra Kristiania hvor det i 1887 herjet epidemier og de begynte å se seg lei av å ta imot barn om sommeren vederlagsfritt. Samtidig ønsket arbeidersamfunnet og kommunen å opprettholde feriekoloniene som hadde vært en suksess. Det resulterte i at to første feriekoloniene ble bygd, Karlsvika I og Karlsvika II, i 1897, som ble driftet av representanter fra både arbeidersamfunnet, kommunen og folkeskolene.
Seinere ble det bygget flere feriekolonier, og særlig kjent er Hudøya på Tjøme som kom i drift i 1918. Det ble på denne tiden stadig mer krevende å opprettholde driften siden Norge var inne i en økonomisk nedgangstid og det gikk mot en verdenskrig. Det endte med at Kristiania kommune overtok eiendommene og driften av feriekoloniene i 1919.
De første feriekoloniene ble etablert i Østlandsområde, og gjaldt barn av arbeidersamfunnet, men det ble et offentlig tilbud til alle bybarna da Oslo kommune overtok driften av dem i 1919. Det var også tilfelle da de offentlige feriekoloniene etablerte seg i ulike deler av landet. For å gi et bilde av veksten av feriekoloniene i Oslo kommune fikk 48 barn (gutter og jenter) her tilbud om feriekoloni-opphold i 1891, mens i 1918 var tallet oppe i 1416 barn.
I mellomkrigstiden vokser antall feriekolonier rundt om i landet og det etableres en sterkere administrasjon til å drifte koloniene i kommunene. Standarden på feriekoloniene blir også bedre på denne tiden, med blant annet flere tilbygg som for eksempel egen sovesal for barna. Oslo kommune utvidet også sitt tilbud med å etablere vinterkolonier, friluftsskoler og vår- og høstkolonier for særlig helsesvake barn og barn under skolealder. Hovedbegrunnelsen for et slikt opphold var helsemessig, et kriterium som ble forsterket på denne tiden da en begynnende nasjonal ernæringspolitikk vokste fram hvor helsemyndighetene var svært opptatt av å fremme et riktig kosthold i befolkningen. Riktig ernæring, i tillegg til god hygiene, ble sett på som viktige tiltak mot utvikling av tuberkulose og andre sykdommer.
Det ble stadig flere foreldre som søkte opphold for sine barn på feriekoloni utover i mellomkrigstiden. Det var også noe myndighetene utnyttet. I 1927 ble det vedtatt at barn som nektet tannlegebehandling heller ikke fikk komme på feriekoloni (kalt nei-barna), et pressmiddel som bidro til at flere barn som burde ha fått opphold, ikke fikk det.
Under 2. verdenskrig lå feriekoloniene brakk, som skyldes manglende evne til å drifte dem i et okkupert Norge. Etter 2. verdenskrig, særlig utover på 1960-tallet, er det i tillegg til fysiske medisinske grunner, også sosiale og mentale helsegrunner og trange boforhold, som blir kriteriene for å få plass på feriekoloni. Det kunne da være krevende å velge ut hvem som skulle få plass, et ansvar som ble pålagt datidens tilsynslærerinner rundt om på skolene, etter søknad fra hjemmet. I 1957 kom det ut nye kriterier for feriekoloni-opphold fra Oslo kommune (feriekoloni-utvalget). Her står det tydelig at første prioritet var de med helsemessige utfordringer, av enten fysisk, mental eller sosial art. Dernest var kravet at det bare gjaldt barn som var 12 år, unntaksvis barn på 13 år som hadde tydelige helsebehov. Videre ble det vektlagt om barna kom fra overbefolkede boforhold eller hadde foreldre som var syke, trygdet eller slet med parforholdet. I tillegg var det passus om at barn som kunne ha en "uheldig innflytelse på andre barn" ikke fikk tilbud om opphold.
Tilbudet har vært i tilbakegang siden 1980-årene i takt med velstandsutviklingen og folks endrede ferievaner og er til dels erstattet av leirskoler. Uansett, i Norge har feriekolonier vært en suksess med tanke på omfang. Bare på Hudøya har antall barn som har oppholdt seg her på feriekoloni vært over 100 000 barn i perioden 1918-2000.
Forholdene på feriekoloniene
Under vises det til et sitat fra boken På Feriekoloni, som viser til hva barna forteller fra sitt opphold på Hudøya i en tidlig fase : «… om fotball og bading, mye mat, kameratskap, lek i skogen og på stranda, solbrenthet og krabbefiske, brannøvelser og fnising på sovesalen». Tilbudet til barna var ulikt alt etter hvor feriekolonien var plassert i landet. Man tok i bruk den naturen som var på stedet, og drev med ulike lek- og idrettsaktiviteter. Det gjaldt alt fra fri lek til mer organiserte leker og idrettskonkurranser. Samtidig speiler feriekoloniene den tiden og det samfunnet de var en del av. Et eksempel på dette er den frie leken og friluftslivsaktiviteter som dominerte på feriekoloniene før idrettsrevolusjonen kom på 1960-tallet i Norge, da barn og unge tok del i organisert idrett, og idrettene fikk et større innslag på feriekoloniene. Seinere har også det vært større innslag av voksenstyrte tilbud på feriekoloniene enn det som var tilfelle tidligere.
De som jobbet på feriekolonien om sommeren bestod som regel av unge voksne som opplevde det som en rik og spennende tid. De kom tett på barna og det utviklet seg "sterke bånd" mellom dem og barna. Samtidig levde de fleste av de voksne, særlig i starten, under trange kår, med dårlig lønn, lange arbeidsdager og ansvar for mange barn.
Kilder
- Arne Justad. Oslo Kommunale Feriekolonier (Masteroppgave).
- Øivind Loraas & Jon Ruder. På feriekoloni. Historien om Hudøy.