John Bardeen, amerikansk fysiker, en av de meget få forskere som har fått Nobelprisen to ganger. Han var knyttet til Harvard University 1935–38; professor ved University of Minnesota 1938–41, arbeidet i denne periode vesentlig med metallers elektriske ledningsevne (konduktans), spesielt superledning men også med kjernefysiske problemer. Under annen verdenskrig var han sivil forsker ved Naval Ordnance Laboratory og arbeidet med undervannskommunikasjon. 1946–51 var han knyttet til Bell Telephone Laboratories, hvor han studerte halvledere, og sammen med W. Shockley og W. H. Brattain utviklet og tok i bruk de første transistorer. For dette arbeid ble de tre forskere sammen tildelt Nobelprisen i fysikk i 1956.
I perioden 1951–76 var Bardeen professor ved University of Illinois. Han gav en rekke verdifulle bidrag til forståelsen av de faste stoffers fysikk. Sammen med I. Cooper og J. R. Schrieffer utarbeidet han i 1957 en teori som gir en grunnleggende forklaring av superleding. Teorien bygger på at elektroner ved lave temperaturer kan opptre i koblede par, og i denne tilstanden kan bevege seg gjennom et krystallgitter uten å møte motstand. Dette arbeidet ble belønnet med Nobelprisen i fysikk for 1972.