Den bulgarske litteraturen er den eldste av de slaviske litteraturer og ble grunnlagt av elevene til slaverapostlene Kyrillos og Methodios i annen halvdel av 800-tallet. Den var nesten utelukkende av religiøs-didaktisk art, skrevet etter bysantinske mønstre. Samtidig utviklet det seg en meget rik muntlig folkediktning i form av folkeviser og eventyr. Blant bogomilene oppstod en apokryf legendediktning med nasjonalt preg.
Tyrkernes overherredømme hindret den videre utviklingen, men en gjenfødelse begynte med Athos-munken Paisijs De bulgarske slavers historie (1762). I første halvdel av 1800-tallet oppstod en bulgarsk poesi. Najden Gerov (1823–1900) representerte sentimentalismen og tok folkelige og nasjonale temaer opp i sin diktning, f.eks. i poemet Stojan og Rada. Han utgav også den første større bulgarske ordbok (5 bd., 1895–1904). Utover på 1800-tallet var det den voksende nasjonale frigjøringsbevegelsen som bestemte poesiens utvikling og gav den dens opprørske og nasjonalromantiske innhold; betydeligst var lyrikeren Khristo Botev. I denne tiden ble også prosaen utviklet av bl.a. Ljuben Karavelov (1837–79) og Vasil Drumev, som skrev den første bulgarske roman, En ulykkelig familie (1860). Drumev grunnla også den bulgarske dramatiske tradisjon med det realistiske historiske skuespill Ivanku, Asen I's morder (1872).
Under frigjøringskampen i 1860- og 1870-årene brøt realismen gjennom, bl.a. under russisk påvirkning. Livet under det tyrkiske styret preget litteraturen i 1880-årene (Ivan Vazov, Zakhari Stojanov, 1851–89; Konstantin Velitsjkov, 1855–1907). Pentsjo Slavejkov skrev i 1890-årene det store poemet Den blodige sang om oppstanden i 1876. Todor Vlajkov (1865–1943) gir et realistisk bilde av bøndenes liv, men ikke uten idealisering. Skarp sosial tendens finnes hos Aleko Konstantinov (1864–97) i satiren Baj Ganju Fra slutten av 1890-årene gjorde modernismen seg gjeldende også i bulgarsk litteratur, med symbolismen som dominerende retning i perioden 1905–18, og påvirker bl.a. Pentsjo Slavejkov og Peju Javorov. Symbolistiske lyrikere var f.eks. Teodor Trajanov (1882–1945) og Ljudmil Stojanov (1888–1973).
Etter den første verdenskrig trengte en sosial realisme og revolusjonær patos igjen inn. Flere tidligere «dekadenter» og symbolister engasjerte seg i de sosiale og politiske konfliktene og ble marxister og sosialister, f.eks. Khristo Jasenov (1889–1925). Sosialistiske lyrikere var bl.a. Dimitar Poljanov (1876–1953) og Nikola Vaptsarov (1909–42), mens den modernistiske, mer individualistiske tradisjonen ble ført videre av bl.a. mellomkrigstidens fremste novellist, Jordan Jovkov.
I folkerepublikken Bulgaria gjorde stalinismen seg gjeldende med krav om sosialistisk realisme. Betydeligst er Dimităr Dimov (1909–66) med den populære romanen Tobakk (1951). Elisaveta Bagrjana (1893–1991) skrev nasjonal, antifascistisk lyrikk. Den langsomme «avstaliniseringen» fra 1956 gjorde forholdene lettere. Mest markant var fornyelsen innenfor poesien. Dette gjaldt både lyrikere av den eldre generasjon som Dora Gabe (1886–1983) og Lamar (pseudonym for Lalju Martinov, 1898–1974), og av mellomgenerasjonen, bl.a. Blaga Dimitrova, Bozjidar Bozjilov (f. 1923), Georgi Dzjagarov (f. 1925) og Pavel Matev (f. 1924). Hos disse finner man en personlig og individualistisk tematikk. Georgi Misjev (f. 1935) skildret fraflyttingens og urbaniseringens problemer i romanene Matriarkat (1967) og Sommerhusområdet (1976), og epigrammene av Radoj Ralin (pseudonym for Dimitar Stojanov, 1923–2004) ble allemannseie.
Senere fornyere av den bulgarske prosaen har fremfor alt vært Blaga Dimitrova, med sin intrikate fortellerteknikk, og Jordan Raditsjkov, med sine barokke og fabulerende noveller. Et nytt navn i 1990-årene er Dejan Enev (f. 1960) med Menneskejeger (1994, no. utg. 1997).