Jotunheimen (planleggingskart) (bilde)
høyfjellsparti i det sentrale Sør-Norge mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør og Sogn i vest. Det er ingen skarpe grenser for det egentlige Jotunheimen. Vanligvis regner man med de øvre deler av Heimdalen, Sikkilsdalen og Sjodalen i øst og fjelltraktene mellom Sognefjellet og Fortundalen/Middalen i vest til Jotunheimen, men avgrensningen her er uklar. Den er noe fastere mot sør og sørvest, der fjellsjøene Vinstra, Bygdin og Tyin, samt Rv. 53 Tyin–Øvre Årdal og veien Øvre Årdal–Turtagrø danner grensene. I nordvest avgrenses Jotunheimen av Bøverdalen, i nord av Ottavatn/Vågåvatn og i nordøst av Tessa og Sjodalen. I alt omfatter Jotunheimen etter denne avgrensningen ca. 3500 km2, og innen dette området finnes landets 26 høyeste topper. Jotunheimen omfatter deler av kommunene Lom, Vågå, Vang og Øystre Slidre i Oppland, Årdal og Luster i Sogn og Fjordane. Mindre områder av Skjåk og Nord-Fron i Oppland ligger også innenfor den ovennevnte avgrensningen.
I 1980 ble Jotunheimen nasjonalpark på 1151 km2 opprettet. Den omfatter de sentrale delene av Jotunheimen, samt Hurrungane med alle de høyeste partiene.
Navnet er et litterært navn. B. M. Keilhau foreslo i 1823 betegnelsen Jotunfjeldene, en oversettelse av det tyske Riesengebirge mellom Schlesien og Böhmen. Aa. O. Vinje brukte første gang Jotunheimen 1862, men dette ble ikke enerådende før flere tiår etter.
Natur
Geologisk er Jotunheimen en del av den Kaledonske fjellkjede, og er bygd opp av et stort flak av magmatiske bergarter som fra nordvest ble skjøvet over underliggende sedimentbergarter. Sedimentbergartene, vesentlig kambrosiluriske leirskifere som i kaledonsk tid ble omdannet til fyllitter, danner berggrunnen i Sjodalen og stikker frem overalt i utkantene av Jotunheimen. De magmatiske bergartene er for størstedelen gabbroer og nærstående bergarter, for en mindre del granitter og syenitter. Det er mange forekomster av jernrik olivinstein, som ved forvitring får rustrød farge, derav mange navn på rau-. Disse bergartene er seige, harde og motstandsdyktige mot erosjon og danner berggrunnen i de høyeste områdene i Jotunheimen. Landskapet er senere meislet ut av breer og elver. Breene har gravd botner i fjellsidene, mange steder har de gravd seg innover fra flere sider slik at fjellene har fått spisse, alpine former. Der hvor breene har gravd fra motsatte dalsider mot samme rygg, kan det være igjen en smal egg mellom dalene. Jo lenger vest man kommer, desto fuktigere er klimaet, og breene og elvene har større kraft; derfor er også tindene gjennomgående spissere, eggene skarpere, dalene dypere og dalsidene brattere i Vest- enn i Øst-Jotunheimen.
Systematiske brefrontmålinger har vært drevet i området siden ca. 1900, fra 1948 startet Norsk Polarinstitutt målinger av volumendringer på Storbreen. Målingene viser at breene stort sett har gått tilbake, men med enkelte kortere vekstperioder. Jotunheimen har sannsynligvis vært helt isfri under den milde klimaperiode i yngre steinalder, men breene er kommet tilbake senere i perioder med kjøligere og fuktigere klima. De hadde store fremstøt i første halvpart av 1700-tallet og har også senere hatt mindre fremstøt, senest i begynnelsen av 1920-årene. Den store klimaforandringen med varme somrer fra omkring 1930 har medført en betydelig tilbaketrekning av breene, noe som har etterlatt store områder av naken ur og morene. Etter 1988 har tilbakegangen stagnert. Enkelte breer har vist en svak volumøkning, men ingen brefronter har rykket fremover. Etter 2000 har breene igjen minket.
Vassdragene i Jotunheimen har avløp dels vestover til Sognefjorden og dels nordover og østover til Gudbrandsdalslågen. Vannskillet går mellom Bygdin og Tyin over Langeskavlen og Mjølkedalsbreen og følger herfra stort sett fylkesgrensen mellom Sogn og Fjordane og Oppland over Sjogholstind, Raudalsegga, Høgvagltindane og Stetind. Herfra går vannskillet øst–vest over Smørstabbreen og dreier så nordover på Sognefjellet og går over Krosshø mot Høydalen.
De høyeste partiene vest for hovedvannskillet er Hurrungane, med fem topper over 2300 moh. Høyest når Store Skagastølstind (Storen, 2405 m). Største vassdrag er Utla/Årdalselva med utløp i Årdalsfjorden. I Utladalen er det ville Vettisgjelet. Mellom Skagastølstindane og Fannaråken fører Helgedalen, lenger nede kalt Bergsdalen, ned i Fortundalen, og Fortundalselva faller ut i Lustrafjorden. Øst og nord for hovedvannskillet samler elvene seg enten i Otta (de fleste samles i Bøvra som munner ut i Otta), Sjoa eller Vinstra. Utenom Hurrungane finnes fire avgrensede massiver med topper over 2300 moh. Mellom Leirdalen og Visdalen i nordvest ligger Galdhøpiggmassivet med 9 topper over 2300 moh., bl.a. Galdhøpiggen (2469 m, Norges høyeste fjell). Øst for Visdalen og nord for Veodalen/Skautflya ligger Glittertindmassivet med to topper over 2300 moh. Høyest er Glittertind (2466 moh., herav fast berg 2452 moh.). Mellom Skautflya/Veodalen og Gjende ligger et stort fjellområde med i alt sju topper over 2300 moh., bl.a. Heillstugutindane (Store Heillstugutind, 2339 m), Memurutindane (Store Memurutind 2364 m) og Surtningssui (2368 m). Tindene mellom Gjende og Bygdin, har to topper over 2300 moh. (Store Knutsholstind, 2341 m, og Tjørnholstind, 2330 m). Av disse fire massivene har Galdhøpiggmassivet i sin helhet avløp enten direkte til Bøvra eller til dens to tilløp Leira og Visa. Glittertindmassivet danner vannskillet mellom Visa i vest, Smådøla i nord (som renner til Vågåvatnet) og Veo i sør og øst (som renner til Sjoa). Sjoa er Gjendes avløp, og til denne elven har det meste av massivet mellom Gjende og Veodalen/Skautflya avløp. Tindene sør for Gjende ligger på vannskillet mellom Gjende (Sjoa) og Bygdin (Vinstra).
Turisme
Jotunheimen er nå mest kjent som et turistområde, men egentlig turistferdsel begynte først i annen halvdel av 1800-tallet. Som Jotunheimens oppdagere regnes gjerne botanikeren Chr. Smith og de to naturvitenskapsmennene B. M. Keilhau og Chr. P. B. Boeck, som henholdsvis 1813 og 1820 foretok de første forskningsferder hit. Norges geografiske oppmålings første trianguleringer i Jotunheimen ble foretatt 1826 og 1827, og først etter målinger i begynnelsen av 1840-årene fikk man nærmere kjennskap til områdets topografi. På et kart over Gudbrandsdalen fra 1786 står nevnt flere navn fra utkanten av Jotunheimen hvor bøndene hadde setrer. I de sentrale delene har det neppe noensinne vært setergrender, bare enkelt-setrer i flere av dalene både i øst og vest. Beitene i de indre strøk ble imidlertid først og fremst nyttet av driftekarer med sine fedrifter, og dessuten var Jotunheimen et rikt jaktterreng. Særlig viktig var villreinjakten. Den mest berømte reinjeger var Jo Gjende. Felægrer og jakt- og fiskebuer var de eneste overnattingssteder i Jotunheimen inntil Den Norske Turistforening (DNT) begynte å reise husvære for turistene. Turistforeningens første hytte i Jotunheimen ble åpnet 1871 (Tvindehougen på Tyins østbredd, nedlagt 1901). Den eldste av DNTs nåværende hytter der er Gjendebu, innviet 1871. DNT har 12 hytter i Jotunheimen, dessuten er det 29 private turisthytter og hoteller.
Samferdsel
I nordvest går Rv. 55 Lom–Bøverdalen–Sognefjell–Skjolden, i sørvest Rv. 53 mellom Tyinkrysset på E 16 over Filefjell og Årdal langs Tyins sørbredd. I øst går Rv. 51 fra Øystre Slidre til østenden av Bygdin og videre over Valdresflya til østenden av Gjende. Herfra følger den Sjoas dalføre til Randsverk, hvor den fører over fjellet til Randen i Vågå. Det fører private bilveier fra Gudbrandsdalen til setertraktene i Jotunheimens østligste deler, likeledes fra Randsverk til Glitterheim. Denne er stengt med bom noe utenfor nasjonalparken. Private veier finnes ellers fra Bøverdalen inn Visdalen til Spiterstulen, inn Leirdalen til Leirvassbu og fra Galdesand til Juvasshytta (1841 moh.) oppunder Galdhøpiggen, Norges høyest beliggende bilvei. Fra sørenden av Tyin går vei langs østsiden av Tyin til Tyinholmen og Eidsbugarden (Rv. 252), og fra Øvre Årdal vest for Hurrungane (i Fardalen og Berdalen) til Turtagrø. Gjende og Bygdin trafikkeres av motorbåter i sommermånedene.
Kraftutbygging
Høyeste topper
| Navn | Høyde moh. |
| Galdhøpiggen | 2 469 |
| Glittertind¹ | 2 452 |
| Store Skagastølstind | 2 405 |
| Store Styggedalstind | 2 387 |
| Skarstind | 2 373 |
1Glittertind med bre: 2466 (varierer)