Nidarosdomen (grunnplan) (bilde)
eg. Nidaros domkirke, Norges opprinnelige erkebiskopkirke, Nordens største middelalderkirke. 102 m lang, 50 m bred, 21 m høy under skipets hvelv. Spiret er 91 m høyt. I senmiddelalderen ble tre konger (Karl Knutsson Bonde, Christian 1 og Hans) kronet i kirken. I 1814 ble det tatt inn i grunnloven at Nidarosdomen skulle være landets kroningskirke, deretter ble fire konger (Karl 3 Johan, Karl 4, Oscar 2 og Haakon 7) kronet i kirken. I 1908 ble kroningsparagrafen opphevet av Stortinget, og etter den tid er kong Olav 5, kong Harald og dronning Sonja blitt signet i kirken. Den er også blitt brukt til et kongelig bryllup (prinsesse Märtha Louise og Ari Behn) (se tabell). De norske riksregaliene ble tidligere oppbevart i et kapell i domkirkens nordre vestfronttårn, her var kroner, septre, riksepler, rikssverd og salvingshorn utstilt i en monter. Siden 2006 har de vært utstilt i Erkebispegården.
Oppføring
Nidarosdomen ble oppført på det sted hvor Olav den helliges lik ble gravd ned etter slaget på Stiklestad. Etter et opprinnelig kapell, antakelig av tre, fra Magnus den godes tid, ble den første kirken, Kristkirken, reist der av Olav Kyrre. Av dette anlegget er bare grunnmurrester tilbake. Da det snart viste seg nødvendig å utvide, ble kirken tilbygd og etter hvert erstattet av en representativ katedral etter vesteuropeisk mønster, en prosess som visstnok begynte før erkebispesetet ble opprettet 1152–53.
Den eldste del av kirken er tverrskipet, nedentil anglo-normannisk, oventil i transitional style som også preger skrud- eller kapittelhuset. Erkebiskop Øystein Erlendsson, som var den drivende kraft i byggearbeidet, måtte forlate landet i 1180, men etter at han 1183 var kommet hjem fra England, gikk han i gang med å reise oktogonen som rommet Hellig Olavs skrin. Han bygde i den gotiske stil, som da var ny, og som etter hans død ble gjennomført også i kirkens øvrige deler: først koret, siden skipet. I 1248 la erkebiskop Sigurd Eindridesson grunnvollen til vestfronten. Den ble formet som en screen-fasade av engelsk type. Arkitektur og utstyr både i langhus og kor viser også store overensstemmelser med engelske katedraler.
Kirken var antakelig i alt vesentlig ferdig ca. 1320. Den var da Nordens fornemste og mest praktfulle helligdom, rikt smykket med ornamental og figural skulptur. Statuene fra vestfrontens nederste billedrekke røper nær tilknytning til Reims-Paris-skolen. Det fantes i middelalderen 28 altre, som på to nær ble fjernet ved reformasjonen. 10 av Norges konger og dessuten flere erkebisper og stormenn ble gravlagt her, bl.a. hertug Skule.
Skader og restaurering
Kirken ble herjet av brann både 1328 og 1432, og led betydelig skade som bare delvis ble utbedret. Særlig viktige var arbeidene under erkebiskop Erik Valkendorf i annet tiår av 1500-tallet, da betydelige utbedringsarbeider ved oktogonen ble utført. I 1531 brant bygningen på ny og ble bare til en viss grad satt i stand igjen under erkebiskop Olav Engelbrektsson.
Etter innførelsen av reformasjonen innrettet man høykoret, langkoret, nordre tverrskip og rommet under tårnet til menighetsbruk, mens det øvrige ble liggende i ruiner. I 1689 blåste den 110 m høye tårnhjelmen ned. I 1708 brant bygningen igjen, likeså 1719. Ved den reparasjonen som nå fulgte, fikk oktogonen en barokk tårnhjelm.
Etter hvert begynte man mer å forstå verdien av det gamle byggverket, særlig tydelig i Gerhard Schønings bok om kirken 1762. Maleren J. C. Dahl foreslo i 1820-årene å gjenreise kirken, og man gikk til handling da sluttsteinen i oktogonens hvelv falt ned 1833. H. E. Schirmer begynte å undersøke kirken 1842. Han utarbeidet, i forbindelse med P. A. Munchs utforskning av bygningshistorien, en plan for restaureringen, som begynte 1869 med skrudhuset. 1871–72 ble skilleveggen mellom kor og oktogon restaurert under O. Kreftings tilsyn. Arbeidet i høy- og langkor ble deretter ledet av Chr. Christie 1872–1906. Da var hans plan om å gjenreise skipet, med unntak av vestfronten og hjørnetårnene, vedtatt av Stortinget (1905) og delvis realisert.
1909–25 ledet Olaf Nordhagen restaureringsarbeidet; han hadde vunnet en konkurranse om vestfrontens utforming. Under sitt arbeid fant han imidlertid at den opprinnelige katedral ikke kunne rekonstrueres; etter forskjellige forsøk la han derfor frem et nytt utkast 1916. Dette vakte sterk strid, særlig etter at F. Macody Lund i sin bok Ad quadratum (1919) mente å ha funnet det geometriske system som Nidarosdomen, og særlig dens vestfront, var oppført etter. Stortinget nedsatte en utenlandsk sakkyndig kommisjon til å prøve Macody Lunds system. Kommisjonen forkastet det enstemmig og anbefalte Nordhagens utkast. Arbeidet på vestfronten ble deretter gjenopptatt. I 1930 overtok Helge Thiis etter ny konkurranse. Hans utforming av vestfronten med de to hjørnetårn ble godkjent av Stortinget 1949.
I 1964 stod vestfrontens nordre tårn ferdig. I 1968 var også det søndre tårn reist. Etter Thiis' plan skulle sentraltårnet forhøyes, men dette har man siden gått fra. Sannsynligvis blir Christies sentraltårn, som var ferdig 1901, også stående i fremtiden.
Skulptur
1898–1902 var Gustav Vigeland knyttet til kirkens skulpturale utsmykning, og han utførte bl.a. korbuefigurene. Hans etterfølger, Wilhelm Rasmussen, laget figurene på skipets strebepilarer og korsfestelsesrelieffet på vestfronten, oppsatt 1908. En rekke andre billedhuggere har arbeidet ved Nidarosdomen, bl.a. Nic Schiøll, Stinius Fredriksen, Dyre Vaa og Anne Raknes. Av spesiell interesse er figurene på vestfronten, som Oluf Kolsrud i egenskap av kirkehistorisk og liturgisk konsulent 1917–45 la en ikonografisk plan for. Glassmaleriene i kirkens vinduer er komponert og utført av Gabriel Kielland ved et verksted som ble opprettet og ledet av ham 1908–34.
Orgelet
Etter brannen i 1708 var kirken uten orgel til 1741, da et prektig barokkorgel, bygd av Joachim Wagner i Berlin, stod ferdig montert. Wagnerorgelet ble byttet ut med et symfonisk orgel i 1930, men er blitt restaurert og ble 1995 igjen tatt i bruk. Det er et av de få orgler i Vest-Europa som kan gjengi Bachs orgelmusikk i en klanglig autentisk fremføring.
Anbefalt litteratur
Kroninger, signinger og kongelig bryllup
| Karl Knutsson Bonde | kronet | 20. november 1449 |
| Christian 1 | kronet | 2. august 1450 |
| Hans | kronet | 20. juli 1483 |
| Karl 3 Johan | kronet | 7. september 1818 |
| Karl 4 | kronet | 5. august 1860 |
| Oscar 2 | kronet | 25. juli 1873 |
| Haakon 7 | kronet | 22. juli 1906 |
| Olav 5 | signet | 22. juni 1958 |
| Harald 5 og Sonja | signet | 23. juni 1991 |
| Prinsesse Märtha Louise og Ari Behn | gift | 24. mai 2002 |