Ellen Gleditsch som nyutnevnt professor (bilde)
Apoteker
Ellen vokste opp i Tromsø hvor hennes far, lektor Kristian Gleditsch, var skolebestyrer. Hun gikk i lære på Svaneapoteket i Tromsø og tok farmasøyteksamen i 1899 i Kristiania. To år senere tok hun apotekereksamen med beste karakter. Hun fortsatte videre i forskjellige stillinger ved Kjemisk laboratorium ved universitet.
Radiokjemiker
I 1905 tok hun artium og året etter Examen Philosophicum. Hun ble amanuensis ved laboratoriet, men i 1907 dro hun til Marie Curie i Paris for å lære om radioaktivitet. Den hun hadde mest med å gjøre med ved laboratoriet var Eyvind Bødtker som da var førsteamanuensis ved avdeling B. Det var han som fikk henne inn hos Marie Curie. Da Thorstein Hallager Hiortdahl pensjonerte seg i 1918 var det Bødtker som etterfulgte ham i professoratet.
(Antoine) Henri Becquerel fant i 1896 at uransalter sendte ut stråling som påvirket en fotografisk film. Ekteparet Pierre Curie og Marie Curie fulgte opp Becquerels observasjon og fant polonium og radium og kalte de nye grunnstoffene radioaktive. Alle tre fikk Nobelprisen i fysikk i 1903. Pierre døde i 1906, men Marie fortsatte. Ellen var utdannet kjemiker, og i Paris lærte hun å håntere radioaktive stoffer. Det var fortsatt pionertid innen feltet og mange oppdagelser innen det nye forskningsområdet radioaktivitet ble gjort mens Ellen var i Paris og tiden etter.
I 1911 ble hun universitetsstipendiat og i 1912 tok hun lisentiatgraden ved La Sorbonne etter eksamen i kjemi, mineralogi, fysisk kjemi og radioaktivitet. Deretter dro hun til professor Bertram Boltwood ved Yale universitetet i New Haven. Rett før første verdenskrig brøt ut i 1914 km hun tilbake til Norge. Hun hadde fått kontakt med alle sentrale forskere som arbeidet med radioaktivitet i Europa og USA. Hennes viktigste bidrag var en nøyaktig bestemmelse av halveringstiden for radium.
At hun var kvinne i mannsdominert verden var også blitt lagt merke til: hun ble utnevnt til æresdoktor ved Smith college i 1913.
Hun må ha virket som et friskt pust da hun kom tilbake. Hun skrev i en bok om Radium og de radioaktive prosesser i 1917 (med Eva Ramstedt): for os er atomer og molekyler blit realiteter, virkelig eksisterende partikler; til trods for deres litenhet tæller vi dem, vi iagtar den enkelte partikkels virkninger, vi avfotograferer dens bane, noget der vilde forekommet det forrige aarhundredes kemikere og fysikere som umuligheter.
I 1916 ble et dosentur i radiokjemispesielt opprettet for henne. I 1917 bidro hun til en delvis modernisering av Hiortdahls lærebok i anorganisk kjemi fra 1893. Hun var president for International Federation of University Women 1926-29.
I 1929 ble hun utnevnt til professor i kjemi med forpliktelse til å foreles anorganisk kjemi ved Universitetet i Oslo i konkurranse med bl.a. Odd Hassel. Hun fungerte i professoratet til 1945 da hun som 65 år gammel kvinne ble pensjonert (i motsetning til menn som først ble pensjonert 5 år eldre). I 1940 publiserte hun sin lærebok i uorganisk kjemi (sammen med Einar Jensen) som summerte opp ti års erfaringer som foreleser for bifagsstudentene i uorganisk kjemi. Hun ble etterfulgt av Haakon Kristian Haraldsen, men hennes fagområde ved universitetet ble først tatt opp igjen da hennes hovedfagsstudent og medarbeider Alexis Pappas ble professor i 1957.
Som pensjonist skrev hun biografier over mer enn 20 kjente kjemikere og fysikere som Antoine Laurent Lavoisier, F. Frederick Soddy, Henri Ferdinand Frédéric Moissan og Marcelin Pierre Eugène Berthelot og Hans Anton Rosing. Hun publiserte også flere artikkeler om det periodiske system. I alt publiserte hun 126 vitenskapelige artikler.
Hun ble utnevnt til æresdoktor ved Université de Strasbourg i 1948 og ved La Sorbonne i 1961.
Til hundreårsjubileet for hennes fødsel skrev Alexis Pappas: Gjennom et langt liv ble Ellen Gleditsch beundret, ikke bare for sine vitenskapelige bedrifter og de ærebevisninger hun ble tildelt, men i minst like høy grad for sin godhet, visdom og hjelp, som hun så lett ga til alle som trengte det. Derfor ble hun omfattet med en sjelde ærbødighet, respekt og kjærlighet, samtidig som hennes varme, kloke øyne og impulsive latter sjarmerte hennes omgivelser.