fortetning av stjerner i Melkeveisystemet. Stjernehoper er ikke tilfeldige opphopninger; medlemmene har felles opprinnelse og omtrent samme alder.
Typer
En kuleformet stjernehop er skarpt begrenset, regelmessig formet og inneholder fra titusener til millioner av stjerner, som er sterkt konsentrert mot sentrum. Her kan stjernetettheten være opptil flere tusen ganger større enn i Solens nærhet. En kuleformet stjernehop består av gamle stjerner (populasjonstype II), og det finnes mange kortperiodiske cepheider. Ved hjelp av disse kan man bestemme stjernehopens avstand. Den midlere diameter er ca. 30 parsec (ca. 100 lysår) og absolutt størrelsesklasse ca. –8. Hopene er ikke helt sfæriske. En liten flattrykning tyder på at de roterer. De ca. 130 kjente kuleformede stjernehoper (antallet i Melkeveisystemet er sannsynligvis ca. 160) befinner seg hovedsaklig i et sfærisk område rundt selve galakseskiven, den såkalte haloen. Kulehopene tar ikke del i rotasjonen av Melkeveisystemet, men beveger seg rundt systemets sentrum i meget eksentriske baner.
De to klareste kuleformede stjernehopene finnes på sørhimmelen (ω Centauri, 47 Tucanae); på nordhimmelen kan M13 i Herkules og et par andre såvidt sees med det bare øye. Man har også påvist mange kuleformede stjernehoper i andre galakser; i Andromedagalaksen ca. 200.
En åpen stjernehop eller galaktisk stjernehop (fordi denne typen er konsentrert mot Melkeveien) er mer uregelmessig og med relativt liten, av og til ingen økning i stjernetettheten mot sentrum. Antall stjerner er fra ca. 20 til noen hundre, i enkelte tilfeller opptil et par tusen. Midlere diameter er ca. 6 parsec (20 lysår). Alle de ca. tusen åpne stjernehoper som er kjent, har mindre avstand enn 6000 parsec (ca. 20 000 lysår). Hopene, som består av «unge» stjerner (populasjonstype I), finnes hvor det er mye interstellar materie, dvs. i spiralarmene til Melkeveisystemet.
Stjernestrømmer
(moving clusters) er åpne stjernehoper som er så nær at medlemmene viser stor egenbevegelse. Den mest kjente av disse er Hyadene. Stjernene har parallell bevegelse gjennom rommet og synes pga. perspektivvirkningen å konvergere mot (el. stråle ut fra) et punkt på himmelen. Dette gir et middel til å bestemme avstanden (stjernestrømparallakse). Enkelte har så liten avstand (f.eks. Ursa Major-hopen) at stjernene er fordelt over et stort område av himmelen.
Mange av de åpne stjernehopene er lett synlige med det bare øye og har vært kjent helt siden oldtiden, bl.a. Pleiadene (Syvstjernen), Hyadene og Praesepe. Se også stjerne-assosiasjoner.