Befolkning, befolkning (Befolkningspolitikk) (kinesisk propagandaplakat) (bilde)
befolkning. (Den demografiske overgang) (graf) (bilde)
Ordet blir ofte brukt synonymt med folkemengde, folketall, folkeslag, innbyggere. Befolkningsutvikling blir studert med mange ulike utgangspunkter og av forskjellige fagfolk. Formålet med befolkningsstudier er følgelig også forskjellig. Arkeologer, antropologer, aktuarer, geografer, historikere, medisinere, sosiologer og økonomer er eksempler på fagfolk som på ulik måte er opptatt av befolkningsproblemer i sitt arbeid. Den vitenskap som i særlig grad studerer befolkninger og befolkningsutvikling kalles demografi (folkebeskrivelse, av gresk demos, 'folk', og grafein, 'skrive'). Kunnskap om befolkningsutvikling i vid forstand er grunnlaget for mange former for samfunnsplanlegging.
Befolkningsutvikling
Folketallet i verden passerte 6 milliarder – 6000 millioner – i 1999. I femårsperioden 1995 til 2000 steg folketallet i verden med om lag 350 millioner, altså gjennomsnittlig 70 millioner årlig. Dette betyr en gjennomsnittlig årlig vekst på omlag 1,2 prosent. I 1960-årene var den årlige veksten oppe i 2,1 prosent, noe som da betydde 60 millioner i året. Siden den gang har den relative veksten blitt redusert, men den absolutte økningen var likevel størst på slutten av 1980-årene (nesten 90 millioner). Nå ser det ut til at fødselsoverskuddet blir noe mindre for hvert år som går. Tabell 1 viser noen endringer i perioden 1930–2000 og to anslag for 2005 (FNs lav- og mediumvariant). Spørsmålet om folketallet noen gang vil stabilisere seg, og i så fall på hvilket nivå, kan naturligvis ingen svare sikkert på. FN-anslag fra slutten av 1980-årene anså 10–12 milliarder som sannsynlig. Siden har de demografiske forutsetningene endret seg slik at anslagene nå er under 10 milliarder. Slike endringer i veksttakten har mange konsekvenser; for eksempel vil den årlige veksten i den aller yngste befolkningen, barn under fem år, bare være 0,25 prosent mellom 1995 og 2025, mens den årlige veksten i befolkningen over 65 år vil være 2,6 prosent (WHO, 1998).
De globale veksttallene skjuler store variasjoner i vekst. I begynnelsen av 2000-tallet har mange land i den tredje verden fortsatt en årlig vekst på mer enn 2 prosent, mens stagnasjon og til og med tilbakegang i folketallet er situasjonen i flere østeuropeiske land.
Det er umulig å fastslå noe entydig tidspunkt i utviklingshistorien da det oppstod individer som kan betegnes som mennesker. Noen regner med menneskelignende liv på Jorden i to millioner år, andre forskere hevder at det fantes mennesker for halvannen millioner år siden, mens atter andre holder et lavere tall for sannsynlig. Det henger sammen med hvordan man tolker funn av skjelettrester. Homo sapiens (lat., 'den vise mann') har i alle fall eksistert i noen hundre tusen år. De første mennesker levde av jakt, fiske og sanking, og tilværelsen deres var sikkert full av farer. De la neppe planer som strakte seg særlig utover morgendagen. Selv om det nok var eksempler på at grupper av mennesker kunne bli for store i forhold til ressursene på stedet, er det nok mer trolig at problemet gjennom den lange menneskehetens historie heller har vært å opprettholde folketallet. Sannsynligvis nådde få det vi i dag vil kalle høy alder. Historien er i alle fall fascinerende: Hvordan kan en liten gruppe på noen tusen menneskelige individer for en million år siden gjennom lang tid ha vokst langsomt til vi plutselig er blitt flere milliarder mennesker i byer og bygder, i nord og sør, i forskjellige kulturer i dag?
I det lange tidsrommet frem til jordbruket tok til for 10 000–12 000 år siden, må menneskeheten ha vokst svært langsomt. I løpet av 99 prosent av menneskehetens historie var folketallet ikke blitt mer enn mellom 5 og 10 millioner. På dette tidspunktet, da isen smeltet ned og sakte avdekket land der folk kunne slå seg ned i Norge, gjorde jordbruket sitt inntog i Midtøsten. Domestiseringen begynte og skapte nye ressurser; mennesker temmet ville dyr og gjorde dem til husdyr, og de begynte systematisk å dyrke planter, men fortsatt var veksten langsom. Ved begynnelsen av vår tidsregning, for 2000 år siden, var folketallet på Jorden sannsynligvis rundt 200 millioner (se tabell 2). Mangel på arealer var neppe noe problem på den tiden, men redskaper som skulle til for å kunne utnytte Jorden, var nok en begrensende faktor. Livet var likevel ikke bare innrettet mot den materielle siden av tilværelsen. For eksempel er pyramidene i Egypt monumentale gravanlegg fra mer enn 2000 år før Kristus. Både synlige rester etter Romerriket (146 f.Kr.–439 e.Kr.) og informasjon vi ellers har om romertiden forteller om maktutøvelse, ingeniørkunst og organisasjon i utnyttelsen av ressursene. Det gjelder forskjellige typer av bygninger, veier, viadukter og akvedukter. Men samtidig viser de imponerende byggverkene og den funksjonen de må ha hatt, også hvordan store grupper av mennesker må ha vært utnyttet som slaver av de herskende. Det romerske imperiet, som strakte seg fra Storbritannia i nord til det nordlige Afrika i sør, oppmuntret til sterk befolkningsvekst. Det var nødvendig for å opprettholde og forsvare riket. Men folkeveksten forutsatte også stadig mer omfattende naturressurser, ikke minst mat. Korn- og fruktdyrking og omfattende transport av matvarene måtte til for å underholde en voksende befolkning.
I år 1000 var folketallet på Jorden et sted mellom 275 og 345 millioner. Fra historien kjenner vi mange uttrykk for menneskers oppfinnsomhet og evner fra denne tiden. Selv om de fleste nok var jegere, gjetere, fiskere og jordbrukere og utnyttet naturressursene nokså direkte, viser ruvende byggverk, både religiøse og verdslige, mange skapende sider ved menneskeheten. Veier, systemer for vanning, havneanlegg, byer og annen bebyggelse røper at organisasjonstalentet har vært til stede lenge.
Folketallet rundt 1750 var sannsynligvis 750–800 millioner. Det betyr at vekstraten i gjennomsnitt må ha vært rundt 0,1 prosent i året fra år 1 frem til midten av 1700-tallet. Imidlertid har det sikkert vært betydelige svingninger rundt dette gjennomsnittet. (Se figur 1.) Perioder med vekst har vekslet med perioder med stagnasjon eller tilbakegang, først og fremst på grunn av begivenheter som påvirker dødeligheten. Fra midten av 1700-tallet begynte en periode med gjennomgående sterkere vekst. Den gjennomsnittlige årlige vekstraten var omtrent 0,5 prosent mellom 1750 og 1900, men fortsatt med betydelig variasjon. I perioden 1900 til 1950 økte dette gjennomsnittstallet til 0,8 prosent. Gjennomsnittlig har veksten vært 1,7 prosent årlig i siste halvdel av 1900-tallet, men, som vi har sett, har tallet vært over 2,0. Det har sunket til 1,1 – 1,2 prosent de første årene av 2000-tallet. Den relative veksten er altså blitt vesentlig mindre. (Se figur 2.)
Av de nesten 1,2 milliarder mennesker på Jorden midt på 1800-tallet bodde nesten 25 prosent i Europa og over 60 prosent i Asia. De som befolket kloden på denne tiden, kunne observere og delta i en rekke hendelser og begivenheter som kom til å få avgjørende betydning for befolkningsutviklingen. Masseproduksjon i industrien var kommet i gang, hurtigere og mer effektive transportmidler, som jernbane og dampskip, åpnet for mange nye muligheter og valg. Sykdommer ble bekjempet mer systematisk, og stadig flere fikk kunnskap om hvor viktige hygieniske og sanitære forhold var for helsetilstand og dødelighet.
Befolkningens fordeling
Da folkemengden på Jorden var mindre enn en milliard rundt år 1800, bodde drøyt 20 prosent i Europa (vest for Ural) og om lag to tredjedeler i Asia. Hundre år senere (år 1900), da folketallet var 1650 millioner, bodde 25 prosent i Europa og 60 prosent i Asia. I 1980 var Europas andel sunket til 17 prosent, Asia hadde fortsatt rundt 60 prosent, mens Nord- og Sør-Amerika til sammen hadde 14 prosent og Afrika 10,5 prosent. Da folketallet passerte 6 milliarder i 1999 (av FN fastsatt til midt i oktober – ingen vet det sikkert), var fordelingen slik: Europa (inkl. Russland) 12,5 prosent, Asia 60,5 prosent (Kina 21,2 og India 16,7 prosentandeler), Afrika 13 prosent, Nord-Amerika (Canada og USA) 5 prosent, Latin-Amerika 8,5 prosent og Oseania 0,5 prosent. Seneste tall (2003) viser at Europas andel er sunket til 12,0 prosent, mens prosentandelen i de øvrige regionene var 60,6 (Asia), 13,1 (Afrika), 5,2 (Nord-Amerika), 8,6 (Latin-Amerika) og 0,5 (Oseania). I løpet av hundre år er altså Europas andel av verdens befolkning redusert fra en firedel til mindre enn en åttedel, og med de demografiske trendene vi nå ser (2004), vil andelen synke ytterligere. Afrikas folketall ser ut til å vokse raskest slik at andelen kommer til å stige til langt mer enn 13 prosent, noe som vil utgjøre atskillig mer enn de 800 millioner som bor i verdensdelen i begynnelsen av 2000-tallet.
Bak disse tørre prosenttallene og de betydelige befolkningsmessige forandringene de forteller om, ligger mange dramatiske hendelser: alt fra realiseringen av epokegjørende oppfinnelser, omfattende utbygging og eventyrlig produksjonsøkning til nærmest ufattelige serier av menneskelige tragedier som følge av kriger og utbytting, vanstyre, svære epidemier, naturkatastrofer og hungersnød.
Bæreevne
Hvor mange mennesker er det egentlig plass til på Jorden? Er det når alt kommer til alt matforsyningen som er den begrensende faktor for befolkningsvekst? Hva slags næring kan vi leve av, og hvor mye mat kan produseres? Både seriøse forskere og mer spekulative bidragsytere har gjennom de mer enn 200 år som har gått siden Thomas Malthus skrev «An Essay on the Principle of Population», stilt slike spørsmål. I denne diskusjonen har begreper som bæreevne, bæredyktighet, bærekraft og bærekraftig utvikling (eng. carrying capasity, sustainable development) stått sentralt. Begrepene har vært nyttige i forbindelse med diskusjonen om befolkningspress og overbefolkning, om hvor grensen for vekst går, om befolkningsveksten stopper opp før denne grensen blir nådd. Begrepene fikk ikke minst slagkraft i både faglig og politisk debatt etter Brundtland-kommisjonens rapport (Verdenskommisjonens for miljø og utvikling, 1987). I sin mer snevre betydning hører begrepet bæreevne hjemme i økologien. Den er et uttrykk for den belastningen (beiting, trefelling osv.) naturgrunnlaget kan tåle over lengre tid uten at naturens evne til å tåle belastningen blir redusert. Når begrepet settes inn i en mer mangesidig samfunnsmessig kontekst, blir det kanskje nyttigere, men også vanskeligere å gi et presist innhold. En formålstjenlig definisjon, som tar opp grunntanken i Brundtland-kommisjonen, er denne: Bæreevnen kan uttrykkes som det største antall mennesker som kan bo i et område uten at naturgrunnlaget blir svekket og levekårene for generasjonene som kommer etter, blir dårligere. Selv om Verdenskommisjonens bok «Vår felles fremtid» ble et viktig innslag i debatten om utvikling og global bæreevne, er den blitt beskyldt for å være politisk urealistisk og uten tilstrekkelige forslag til praktisk gjennomførbare løsninger. Kritikken har vært basert på både demografiske, økologiske, økonomiske og politiske forhold. Bærekraftig utvikling vil nødvendigvis få forskjellig betydning for ulike land, avhengig av utviklingstrinn, befolkningsstørrelse, politisk klima og velferdsnivå, ressursgrunnlag og mulighetene for å erstatte naturkapital med annen kapital. Figur 3 illustrerer én av mange måter å oppfatte bæreevne på.
Befolkningsdata
Bare et mindretall av verdens stater har løpende pålitelig befolkningsstatistisk materiale. Både registrering, rapporteringsrutiner, lagring, bearbeiding og publisering er i mange land beheftet med store feilkilder. Befolkningsstatistikk må derfor brukes med forsiktighet, ikke minst når man vil sammenligne ulike land. Et stadig økende antall land har dog pålitelige personregistre som inneholder vitaldata (antall fødte og døde), bosted og opplysninger om inn- og utflytting både fra og til utlandet og mellom administrative regioner (som kommuner og fylker). Norge er blant de land som har et godt og nøyaktig sentralt personregister som løpende blir holdt a jour. I hovedsak er den mer omfattende informasjon om befolkningen bygd på resultater fra folketellinger (census). Uttrykket er hentet fra det antikke Roma, og opprinnelig hadde census liten likhet med folketellinger i vår tid. En romersk census registrerte bare voksne, mannlige innbyggere og deres eiendom, og lå til grunn for militærtjeneste og inndrivning av skatter. I sin moderne form anses census å ha sitt opphav i forskjellige beretninger om befolkningen som ble foretatt i deler av Europa (og Canada) på slutten av 1600-tallet. Først på slutten av 1700-tallet ble det aktuelt å registrere hele nasjonens befolkning.
Riktignok ble de første mer systematiske forsøk på skaffe oversikt over befolkningen i Norge foretatt allerede i begynnelsen av 1660-årene (navn, alder og stand på alle menn bosatt i landet), og i 1701 ble det laget et manntall som omfattet de fleste menn, men den første registrering i Norden som kan betegnes som en folketelling, ble holdt på Island i 1703; den første folketelling ble foretatt i Sverige i 1749 og i Danmark og Norge i 1769. Tellingen i 1769 inneholdt ingen navn, men var summariske oversikter over de enkelte prestegjeld.
På 1800-tallet ble folketellinger mer og mer vanlig i flere land som et viktig ledd i statens administrasjon, og teknikken ble etter hvert bedre, likeledes ble mengden av data som ble samlet inn, større. Først etter annen verdenskrig har folketellinger blitt utført i områder der man tidligere bare hadde usikre anslag for folkemengden. Særlig betydningsfulle var de tellinger som ble utført i Kina i 1953 og i Sovjetunionen i 1959. Flertallet av verdens land kan nå vise til folketellinger gjennom 1990-årene og starten på 2000-tallet som kilde til opplysninger om folketall og kjennetegn ved befolkningen.
I Norge ble som nevnt den første ufullstendige tellingen arrangert i 1769. Den neste kom i 1801, deretter i 1815 og hvert tiende år frem til 1875. Fra 1865 ble det stilt flere spørsmål enn tidligere, blant annet om fødested, og navnene ble registrert. Fra 1890 (egentlig 1891) har vi hatt folketellinger hvert 10. år frem til 1990 (1940 ble erstattet med 1946 på grunn av krigen). I 1990 var folketellingen fullstendig i kommuner med mindre enn 6000 innbyggere; i de større kommunene ble et holdt utvalgstelling. Det ble altså gjennomført 10 folketellinger i Norge på 1900-tallet. I 1946 ble det bestemt at alle kommuner skulle ha et folkeregister slik at det ble lettere å lage oppdaterte tall for folkemengde. Da vi fikk et sentralt folkeregister i 1964, ble det mulig å lage detaljerte statistiske oversikter over hele befolkningen flere ganger årlig. Dermed har også folketellingene fått en annen rolle. Mange personopplysninger (kjønn, alder, ekteskapelig status, statsborgerskap, bosted) kan nå hentes fra det sentrale personregisteret, mens andre opplysninger (f.eks. utdanning og inntekt) kan hentes fra andre registre. Etter hvert er mange koblinger blitt mulige. Folke- og boligtellingen 3. november 2001 var den siste som baserte seg på at folk skulle fylle ut et skjema. Dette var først og fremst en boligtelling, og i løpet av høsten 2001 fikk alle boliger i Norge sin egen adresse. Etter at den siste tellingen er gjennomført, er registrene blitt så oppdaterte og fullstendige at det heretter er mulig å produsere statistikk direkte fra dem.
Selv om folke- og boligtellinger i form og innhold må tilpasses de forskjellige staters behov og ønskemål, er det et hovedmål å gjøre verdensomspennende sammenligninger mulig. De forente nasjoner (FN) har et eget kontor for befolkningsdata, og årlig utgis en rekke demografiske publikasjoner. Den mest omfattende er UŃs Demographic Yearbook.
De enkelte demografiske komponentene
Befolkningsendringer er et resultat av vekselvirkningen mellom mange prosesser. De demografiske faktorene er fødsler, dødsfall og inn- og utflytting. Bak hver av disse komponentene ligger en kombinasjon av både demografiske og ikke-demografiske forhold som bidrar til å forklare vekst, stagnasjon eller nedgang i folkemengden, og hvordan og hvorfor befolkningsstrukturen endrer seg. Det er derfor viktig å skjelne mellom formelle befolkningsanalyser og materielle befolkningsanalyser. I de formelle befolkningsstudiene blir en demografisk endring forklart av andre demografiske forhold, for eksempel fødselstall ved hjelp av andelen av kvinner i fødedyktig alder eller dødelighet ved hjelp av andelen gamle i en befolkning. I de materielle befolkningsstudiene blir demografiske hendelser forklart ved hjelp av ikke-demografiske forhold. For eksempel kan vi se endringer i fødselstall i forhold til befolkningspolitiske tiltak eller endringer i dødelighet i forhold til bedringer i helsetilbudet.
Endringen i folkemengde mellom to tidspunkter, for eksempel mellom begynnelsen av et år og slutten av et år eller et tiår, er naturligvis forskjellen mellom folketallet i slutten av perioden og begynnelsen av perioden, det vil si forskjellen mellom antall fødte og antall døde pluss forskjellen mellom antall innflyttere og utflyttere. Dette kan vi uttrykke i en formel slik (den demografiske hovedformelen): T = (Pn - Po) = (F – D) + (I – U) T er den totale (eller faktiske) tilveksten, Pn og Po er folketallet i slutten og begynnelsen av perioden, F og D er antall fødte og døde, og I og U er antall innflyttere og utflyttere. Den naturlige tilveksten er differensen mellom fødte og døde (F – D). For Jorden som helhet er selvfølgelig den totale og naturlige tilveksten den samme. For land eller mindre områder kan nettoflyttingen (I – U), som kan være både positiv og negativ, bety mye for den totale tilveksten. Som generell regel er det slik at jo mindre enheter vi betrakter, desto større betydning har flyttestrømmene for tilveksten. Vi kan belyse dette med tall for Norge i 2002 (tall i tusen): Tilvekst (T) = P31/12 – P1/1 = 4555,2 – 4524,1 = 28,1 (folketallet økte med 28 100). Som vi ser, får vi det samme når vi bruker de enkelte demografiske størrelsene: Tilvekst (T) = (F – D) + (I – U) = (55,4 – 44,4) + (40,1 – 23,0) = 11,0 + 17,1 = 28,1. Den naturlige tilveksten (fødselsoverskuddet) var altså 11 000, mens nettoflyttingen på 17 100 gav en total tilvekst på 28 100. Flytteoverskuddet dette året utgjorde med andre ord en betydelig del (ca. 60 prosent) av tilveksten i befolkning dette året. Det er verdt å merke seg at mens den naturlige tilveksten varierer forholdsvis lite, er det betydelig variasjon i nettoflyttingen fra ett år til et annet.
For å kunne sammenligne Norge med andre land, eller situasjonen i 2002 med tidligere eller senere år, setter vi isteden tallene i forhold til middelfolkemengden (folketallet midt året, i praksis (P1/1 + P31/12)/2). De absolutte tallene erstattes altså med relative tall. 55 400 fødte utgjør for eksempel 12,2 promille av middelfolketallet (4539,65). Disse tallene kan vi betegne som summariske rater (summarisk fødselsrate = fødselshyppighet og summarisk dødsrate = dødshyppighet). Oppstillingen for Norge (2002) gir da disse ratene (i promille): Tilvekst (T) = (12,2 – 9,8) + (8,8 – 5,1) = 2,4 + 3,7 = 6,1
Den totale tilveksten på 6,1 promille (drøyt 0,6 prosent) består altså av en naturlig tilvekst på 2,4 promille og et innvandringsoverskudd som utgjorde 3,7 promille. Eller uttrykt på en annen måte: Av befolkningstilveksten i 2002 utgjorde fødselsoverskuddet ca. 40 prosent og innvandringsoverskuddet ca. 60 prosent.
Ved starten av 2000-tallet ligger fødselsraten i de fleste europeiske land mellom 9 og 12 promille, mens tilsvarende tall for afrikanske land er 25 til 45 promille, asiatiske land (bortsett fra Japan) mellom 15 og 30 promille og Latin-Amerika mellom 15 og 30 promille. Dødsraten i europeiske land har et gjennomsnitt på omtrent 10 promille (noen østeuropeiske en del høyere, flere sør- og vesteuropeiske litt lavere). Dødsraten i landene i Afrika varierte mellom 6 og 20 promille, i Asia mellom 5 og 10 promille og i Amerika mellom 5 og 9 promille. (Se også noen eksempler i tabell 3.) Disse tallene forteller at vi må være forsiktige når vi gjør sammenligninger fordi de summariske ratene fremkommer ved at vi dividerer med hele folketallet. Imidlertid varierer aldersfordelingen betraktelig fra land til land. Når vi skal vurdere fødselshyppighet og fruktbarhet, dødshyppighet og dødelighet, må vi ta hensyn til aldersfordelingen i befolkningen.
Ved overgangen mellom 1900- og 2000-tallet var fødselsraten drøyt 10 og dødsraten omtrent 12 for Europa sett under ett. Den naturlige tilveksten var med andre ord negativ, men når folketallet likevel er noenlunde stabilt, skyldes det innflyttingsoverskuddet.
Dødelighet. Den summariske dødsraten (dødshyppigheten, antall døde per 1000) sier litt om dødeligheten i et område, men den kan også skjule mye. I et land med en gammel befolkning vil rimeligvis dødsraten være høy, og i et land med en ung befolkning og med bedring i helsetilstanden vil dødsraten kunne bli svært lav. Vi kan altså ikke uten videre sammenligne 10,9 døde per tusen i Danmark og 9,8 i Norge med 5,5 i Chile og 4,3 i Venezuela (år 2000). Dersom vi vil sammenligne dødelighetsforholdene, må vi ta hensyn til aldersfordelingen i befolkningen. Vi må finne frem til metoder der vi standardiserer mål for dødeligheten slik at direkte sammenligning blir mulig. Vi tar da utgangspunkt i alders- og kjønnsspesifikke dødsrater, som belyser dødeligheten i de forskjellige aldersgruppene. (Se figur 4).
Imidlertid er det ikke bare forskjeller i demografiske forhold som, for eksempel alders- og kjønnsfordeling, som teller når vi skal forklare dødelighetsutvikling. Når 18–20 mennesker av 1000 dør årlig i land som Etiopia, Mosambik, Nepal og Sudan, må det være andre forhold som virker inn. På samme måte som for Mexico og Thailand, som har dødsrater rundt 5 promille, dreier det seg om unge befolkninger. Vi må med andre ord vite mer om ernærings- og helsetilstanden og andre livsvilkår for å kunne forklare variasjoner i dødelighet. På samme måte som tilfellet er for fruktbarhetsutvikling (se senere), må vi forsøke å skille mellom demografiske forklaringer og samfunnsmessige forklaringer. De siste må vi knytte både til tid og sted. Det er lett å innse dette når vi får vite at dødshyppigheten i Norge på slutten av 1700-tallet var 40–50 promille i en ung befolkning, mens den nå er 10 promille i en gammel befolkning.
Menneskebarnet er fullstendig avhengig av andre og meget sårbart ved fødselen. Dersom det ikke får nødvendig stell, er muligheten for å overleve lik null. Selv med normal omsorg og tilsyn er dødssannsynligheten i første leveår større enn ved andre aldre, om vi ser bort fra høyere alder når død normalt inntreffer. I store deler av verden er svært mange av dem som dør, barn som ennå ikke er fylt ett år. Dette uttrykket for aldersspesifikk dødelighet, spedbarnsdødeligheten (IMR = infant mortality rate), er antall barn som dør før fylte ett år i forhold til 1000 levendefødte. Den er en viktig nøkkel til å forstå og tolke informasjon om dødelighet og livslengde (for eksempel gjennomsnittlig levealder), og den er en viktig indikator for hvordan levekårene i et land er. Vi kan påvise en tydelig sammenheng: Jo høyere spedbarnsdødeligheten er, desto dårligere er tilgangen på samfunnsgoder, som matforsyning, utdanning og helsetilbud.
I Norge var spedbarnsdødeligheten 140 i 1840; dvs. at hvert sjuende barn ikke nådde ett års alder. Ved hundreårsskiftet var tallet omtrent 100, i 1950 var det kommet ned til 30. Nå (2002) er spedbarnsdødeligheten i underkant av 4. Det er knapt realistisk å komme ned i et særlig lavere tall. I perioden 1936–40, da gjennomsnittstallet for Norge var 40, varierte tallene for fylkene mellom 30 (Akershus og Oslo) og 75 (Finnmark). Nå er variasjonene rundt landsgjennomsnittet små; de regionale forskjellene er med andre ord i ferd med å bli utvisket. Dette er samtidig et tegn på at den regionale variasjonen i leveforhold er blitt mindre enn i tidligere tider. Bare Island, Sverige og Japan hadde litt lavere spedbarnsdødelighet enn Norge ved årtusenskiftet. Imidlertid er forskjellene så små at det kan betraktes som tilfeldigheter. Men alle vestlige land har også små tall (4 til 7). Øst-Europa har gjennomgående hatt vesentlig høyere tall gjennom de siste tiår; for eksempel var tallet i Romania 22 og i Russland 17 i 1997. I Sør (den tredje verden) er spedbarnsdødeligheten fortsatt gjennomgående høy, men med betydelige variasjoner. Imidlertid omfatter den alminnelige nedgangen i dødelighet også spedbarnsdødelighet. I de fleste land i Afrika dør flere enn 50 av tusen i sitt første leveår; i noen land mer enn 100 (Mosambik 114, Uganda 107, Etiopia 106 i år 2000). Både i Latin-Amerika og i Asia er spedbarnsdødeligheten jevnt over lavere enn i Afrika. I Asia dør flest spedbarn (år 2000) i Myanmar (Burma) (79), Pakistan (74), India (72) og Bangladesh (66). I mange av landene, eller deler av land, i Sør kan dødstallene i krisesituasjoner stige betraktelig, særlig fordi det ikke er tilstrekkelig beredskap (mat, vann, medisin osv.) til å møte akutte problemer.
Forventet levetid (levealder) er et uttrykk for hvor lenge et menneske kan vente å leve under de dødelighetsforholdene som gjelder. Forventet levealder ved fødselen (ELB = expectation of life at birth) forteller hvor lenge en nyfødt kan forvente å leve; forventet gjenstående levetid forteller hvor mange gjenværende år et menneske kan påregne ved forskjellige aldre (se tabell 4). For eksempel er forventet levealder i år 2001 76,2 år for en norsk mann, mens 70 år gamle menn kan forvente å ha en gjenstående levetid på 12,6 år. Det er naturligvis viktig å merke seg at begrepet og målet bør knyttes til befolkninger og ikke til enkeltindivider. Ut fra dødelighetsforholdene i Norge i begynnelsen av 2000-tallet kan en nyfødt gutt vente å bli noe over 76 år, mens nyfødte jenter kan regne med å bli mellom 81 og 82 år. Tallene, som er statistiske gjennomsnittsstørrelser, er de høyeste for begge kjønn som noen gang er beregnet i Norge.
Over store deler av verden har det gjennom lang tid vært en gjennomgående og markert nedgang i dødelighet. Det er altså ikke bare et norsk eller vesteuropeisk fenomen. I industrilandene (Nord) har utviklingen vært nokså parallell. I landene i den tredje verden (Sør) satte nedgangen inn mye senere, til litt forskjellig tid og med forskjellig styrke. Men den er gått svært raskt i mange land. Likevel er dødeligheten mye større i Sør enn i et land som Norge. Dette kommer ikke minst til uttrykk ved statistiske mål som spedbarnsdødelighet og forventet levealder. Det er umulig å diskutere årsaker til nedgangen i dødelighet uten å studere sammenhengen mellom helse, sykdommer og dødelighet fordi disse henger sammen både uttrykt i geografisk variasjon og i årsakskjeder. Fordelingen av sykelighet og dødsårsaker varierer fra periode til periode, fra region til region. Årsaksmønsteret i en befolkning med stor dødelighet, dvs. lav forventet levealder, er annerledes enn årsakssammensetningen der dødeligheten er liten, dvs. det gjennomgående er gamle mennesker som dør. Der dødeligheten er høy, for eksempel med en forventet levealder på 40–50 år, utgjør infeksjonssykdommer, parasittiske sykdommer og luftveissykdommer årsaken i 40 prosent av dødsfallene, med hjerte- og karsykdommer slår ut 15 prosent. Der dødeligheten er vesentlig lavere, med en levealder på drøyt 75 år, dør svært få av infeksjonssykdommer, mens 30 prosent dør av kreftsykdommer og 45 prosent av hjerte- og karlidelser.
For snart 200 år siden begynte en utvikling i Vest-Europa og Nord-Amerika som etter hvert så å si avskaffet hungersnød og svære epidemier. Som en følge av dette steg gjennomsnittlig levealder fra 30–35 år til langt over 70 år. Stikkord for denne utviklingen kan grovt deles i to grupper, nemlig 1) generell bedring i levestandarden gjennom bedre utdanning og praktisk kunnskap, større landbruksproduksjon, bedre transportsystemer, industriell vekst og masseproduksjon, et økende antall mennesker med sikre arbeidsplasser og inntekter, mer forutsigbare resultater av arbeidsinnsatsen, endringer i livsvaner og livsstil og 2) særlige fremskritt for helsetilstanden gjennom bedre utdanning, bedre personlig hygiene, bedre kloakk- og vannforsyningsanlegg, bedre sanitærforhold, riktigere og bedre medisinsk behandling, forebyggende helsetiltak.
De bedrede kloakk- og vannforsyningssystemene fikk stor betydning for reduksjon av smittsomme sykdommer. I takt med økende opplysning og kunnskap kom også forståelsen for betydningen av personlig hygiene. Først senere slo alle medisinske fremstøt ut i avtagende dødelighet og stigende levealder. I løpet av de siste 30 årene har dødeligheten relativt sett sunket betydelig: I den tredje verden fra en gjennomsnittlig forventet levealder ved fødselen på 55 år i 1970–75 til 65 år i 2000. I i-landene er forventet levealder nå (2000) 77 år (i OECD i gjennomsnitt 76,8, i høy-inntektslandene 77,4 år). Variasjonene er store i Sør; fra 70 år i Latin-Amerika og 67 år i araberstatene til 49 år i Afrika sør for Sahara. Mye større forskjeller kommer til uttrykk dersom vi sammenligner enkeltland (for eksempel Cuba 76,0 år, Malaysia 72,5 år, Vietnam 68,2 år, Kenya 50,8 år, Gambia 46,2 år og Sierra Leone 38,9 år). Variasjonene er mindre blant i-landene, fra stadig synkende dødelighet (økende levealder) i et flertall av land: Japan 81 år, de nordiske land rundt 79 år til en noe stigende dødelighet (avtagende levealder) i flere østeuropeiske land (for eksempel fra 68 til 66 år gjennom 1990-årene i Russland). Se også tabell 5.
Dødelighetsutviklingen i u-landene er på flere måter forskjellig fra i-landene. Der dødeligheten har gått raskt ned i Sør, skyldes det ikke i første omgang omforming av samfunnsstrukturen gjennom industrialisering og vesentlige forbedringer i jordbruket. Forklaringen ligger heller i medisinske og hygieniske nyvinninger. Både forebyggende og helbredende medisin i form av massevaksinasjon, antibiotika, forbedret drikkevann osv. har utryddet eller redusert en rekke sykdommer som tidligere slo ut i stor dødelighet. Der trenden har snudd til økende dødelighet, ikke minst i Afrika sør for Sahara, skyldes det i særlig grad HIVog AIDS. Av de ca. 35 millioner som levde med HIV-smitte eller AIDS i 2000 bodde omtrent 25 millioner i Afrika sør for Sahara og drøyt 6 millioner i Sør- og Sørøst-Asia. Av de 17 millioner som da allerede var døde av hiv/aids, levde 14 millioner i Afrika sør for Sahara.
Fødselshyppighet og fruktbarhet. Ordet fruktbarhet har mange betydninger. I denne sammenhengen skiller vi mellom faktisk fruktbarhet (faktisk fertilitet) og biologisk fruktbarhet (fekunditet). Mens denne kan referere seg til biologisk kapasitet hos både kvinner og menn og deres evne til å reprodusere seg, rettes i befolkningsstudier det aller meste av oppmerksomheten mot kvinner. Det å få barn er et uttrykk for preferanser og sosial atferd, men samtidig en tilpasning til samfunnsnormer og økonomiske og kulturelle verdier. Når en kvinne får barn og hvor mange hun får, må vi se i sammenheng med de livsvalgmuligheter hun har og har kunnet foreta gjennom livet. Disse varierer mye fra land til land og fra miljø til miljø, både historisk og kulturelt. Den faktiske fruktbarheten (hvor mange barn som faktisk blir født) er derfor bestemt av mange faktorer som virker sammen: utdanning og yrkesdeltakelse, atferd, oppfatninger, holdninger, kulturell, sosial og religiøs påvirkning. Den varierer derfor betydelig fra region til region og fra periode til periode. Vi ser likevel noen klare, mer generelle tendenser. Gjennom den siste delen av 1900-tallet og de aller første år av 2000-tallet har den faktiske fruktbarheten gjennomgående sunket over hele verden.
Det enkleste målet for omfanget av fødsler i et land er det absolutte antall fødte i løpet av en periode, for eksempel et år. En annen måte å uttrykke dette på er den summariske fødselsraten, altså antall fødte per tusen innbyggere (fødselshyppigheten). Dette målet blir påvirket av alders- og kjønnsfordelingen i befolkningen fordi vi ser antall fødte i forhold til hele folketallet, både barn og gamle, både kvinner og menn. Ettersom det bare er kvinner i fødedyktig alder som kan føde barn, er det klart at deres andel av befolkningen (i statistisk sammenheng vanligvis alderen 15–49 år) påvirker tallet for fødselshyppighet. For å kunne sammenligne og få et bedre mål for den egentlige fruktbarheten, er det viktig å finne frem til mål som tar hensyn til antallet av kvinner og hvordan de er fordelt på aldersklasser innenfor den reproduktive (fødedyktige) alderen. Vi er derfor ute etter å finne ut når, altså ved hvilken alder, kvinner særlig får barn. Dette kan vi uttrykke ved aldersspesifikke fruktbarhetsrater. Tabell 6 (en sammenligning mellom Norge og Mexico for henholdsvis tre og to tidspunkter) og figur 5 (Norge 1971–2002) som begge kan kalles fruktbarhetsprofiler, anskueliggjør dette. De forteller ikke bare hvor mange barn kvinnene får, men også når de får dem. De avspeiler samtidig viktige samfunnsforhold og når de endrer seg, og ikke minst sier de indirekte noe om kvinners status og posisjon. De aldersspesifikke fruktbarhetsratene er derfor det beste målet for den faktiske fruktbarheten i en befolkning fordi de gir et uttrykk for fruktbarheten som fenomen og ikke er påvirket av om det er få eller mange kvinner i de forskjellige aldersgruppene. Imidlertid er det upraktisk å arbeide med og holde oversikt over 35 enkeltrater (fra og med 15-åringer til og med 49-åringer) eller med 7 femårsgjennomsnitt. Vi innfører derfor det vi kaller det samlede fruktbarhetstallet (SFT; eng. TFR, 'total fertility rate') Dette forklares enklest ved hjelp av de aldersspesifikke fruktbarhetsratene i tabell 6. Vi bruker Norge i 1991 som eksempel: Summerer vi tallene i tabellen, multipliserer med 5 (det er fem aldersgrupper i hver klasse) og deler med 1000, får vi det samlede fruktbarhetstallet 1,92. Dette er en operasjonell definisjon for antall barn per kvinne. Det viser hvor mange barn hver kvinne i gjennomsnitt føder under forutsetning av at fruktbarhetsmønsteret holder seg uforandret, og at dødsfall ikke forekommer. «Under gjeldende fruktbarhetsforhold» som det heter. Det er dette uttrykket for barn per kvinne som ligger til grunn når nyhetsmediene forteller at i de europeiske middelhavslandene får kvinner ved årtusenskiftet i gjennomsnitt 1,2 barn, at barnetallet er i ferd med å synke minst like lavt i Øst-Europa, og at barneflokkene i Tunisia ikke lenger er rundt 6–7, som i 1960-årene, men er falt ned til 2,05 i 2001.
For at folketallet skal opprettholdes på lengre sikt (vi ser bort fra flytting), må samlet fruktbarhetstall være noe over 2. Hver kvinne må da i gjennomsnitt få en datter. Siden guttefødsler er litt hyppigere enn jentefødsler (forholdet er ca. 106 : 100), og noen kvinner dør før de har gjennomlevd sin fødedyktige periode, ligger reproduksjonsnivået i Europa på ca. 2,1 (i Norge ved årtusenskiftet 2,07). Ved høyere dødelighet er tallet noe større; for eksempel var det i Norge ca. 2,5 i 1900 og ca. 2,3 i 1930. Dette skyldes at flere kvinner tidligere døde før de rakk å reprodusere seg selv. Et annet mye brukt mål er nettoreproduksjonstallet; det vil si det antallet levendefødte jenter som under gjeldende fruktbarhets- og dødelighetsforhold vil bli født av 1000 kvinner i løpet av den fruktbare alderen. Det er vanlig å uttrykke nettoreproduksjonstallet «per kvinne». For at folketallet i et land akkurat skal kunne opprettholdes på lengre sikt, må dette tallet følgelig være lik 1,0. Dette svarer derfor til et samlet fruktbarhetstall på ca. 2,1 i Europa ved begynnelsen av 2000-tallet.
Det samlede fruktbarhetstallet i Norge var over 4 før hundreårsskiftet til 1900, sank til under reproduksjonsnivået før 1930, nådde en topp på nesten 3 i 1960-årene og sank til under 1,7 midt i 1980-årene. Gjennom 1990-årene har det ligget under 1,9, og i de første årene av 2000-tallet er det sunket til under 1,8. (Se også tabell 7.) Det er verdt å merke seg at Norge med dette tallet, som altså er under reproduksjonsnivået, likevel er blant landene i Europa med høyest fruktbarhet i begynnelsen av 2000-tallet.
De regionale ulikhetene i fruktbarhet i Norge var tidligere store; for eksempel var SFT 3,4 i Finnmark i 1968 mens det var 2,0 i Oslo. Bare ti år senere var tilsvarende tall mellom 1,8 og 1,9 i Finnmark og under 1,5 i Oslo. I 2002, da SFT for Norge var 1,75, lå tallene for alle fylkene på Østlandet mellom 1,60 og 1,78. De høyeste tallene (over 1,9) hadde Sogn og Fjordane, Finnmark, Rogaland og Nord-Trøndelag (henholdsvis 1,97, 1,94, 1,92 og 1,91). De regionale forskjellene er med andre ord blitt mindre selv om noen tendenser fortsatt er tydeligere: Fruktbarheten er noe mindre på Østlandet enn på Vestlandet og i Nord-Norge. De større byene har en noe lavere fruktbarhet enn landdistriktene. Tendensen ser ut til å være at de regionale forskjellene opprettholdes, men blir mindre. (At det blir født flere barn i bymessige strøk, skyldes altså ikke fruktbarheten som sådan, men at det her er flere kvinner i reproduktiv alder.)
På globalt nivå er fruktbarheten nå den viktigste faktoren for befolkningsutviklingen, siden dødeligheten så å si overalt, dog med noen unntak, har sunket betraktelig. Tendensen er tydelig: I Nord (i-landene) sank fruktbarheten fra hundreårsskiftet og frem til slutten av den annen verdenskrig, deretter steg den frem mot 1970 for så å avta raskt fra mot slutten av 1980-årene. Gjennom 1990-årene og inn på 2000-tallet har utviklingen variert litt mer mellom i-landene, men i det alt vesentlige ligger fruktbarheten langt under reproduksjonsnivået. For eksempel har Hellas, Italia og Spania så lavt tall som 1,2 – 1,3, altså langt under de nordiske land. I Øst-Europa har fruktbarheten gått sterkt ned i løpet av få år, ikke minst i Russland. Her har også dødeligheten steget slik at den naturlige vekstraten er negativ. (Se tabell 8 og figur 6.)
Det er særlig gjennom en betydelig reduksjon i familiestørrelsen at nedgangen i fruktbarhet har skjedd, ikke ved økning av antall barnløse. Reduksjonen henger klart sammen med familieplanlegging. Ikke minst har likestilling mellom kjønnene og større individuell frihet betydd mye for nedgangen i fruktbarhet. Ytre forhold som politisk, sosial og økonomisk usikkerhet kan sikkert bidra til å forklare den sterke nedgangen i Øst-Europa.
I mange land i Sør (u-landene) er fruktbarhetstallene fortsatt høye, selv om mange land har hatt en sterk og nærmest bemerkelsesverdig reduksjon på kort tid. Men i mange land i den tredje verden, særlig i Afrika, er fruktbarheten fortsatt høyere enn den var i Europa og Nord-Amerika før fruktbarhetsfallet begynte der. Både i Asia og Latin-Amerika har det samlede fruktbarhetstallet i gjennomsnitt (2000) kommet godt under 3,0, men med betydelige variasjoner mellom land innenfor kontinentene, særlig i Asia. Gjennomsnittstallet for landene i Afrika ligger fortsatt rundt 5,0. Tallene er usikre, men variasjonene er store fra det arabiske nordlige Afrika, der Egypt, Libya, Tunisia, Algerie og Marokko har et SFT langt under 4,0, til mange land sør for Sahara med tall over 6,0. Verdens folkerikeste land, Kina, nådde sannsynligvis reproduksjonsnivået eller hadde til og med kommet under det midt i 1990-årene (1,92 i 1995). Verdens nest folkerikeste land, India, hadde på samme tidspunkt et samlet fruktbarhetstall på 3,75. Tallet har senere sunket til 3,2 (2000). Imidlertid er det betydelig forskjell mellom de enkelte delstatene i India. Kerala ligger lavest med 1,8. De store variasjonene i fruktbarhet mellom land og innenfor land er naturligvis uttrykk for betydelige forskjeller i samfunnsmessige, sosiale, kulturelle og politiske forhold som påvirker kvinners og familiers valg. Det er derfor nyttig å se litt nærmere på hva som kan forklare variasjoner og nedgang i fruktbarhet selv om det her bare kan gjøres stikkordmessig.
Skal vi forstå og forklare hvordan fruktbarhet varierer både historisk og regionalt, er det hensiktsmessig å benytte to kategorier av fruktbarhetsdeterminanter (dvs. faktorer som bestemmer fruktbarheten). De bakenforliggende faktorene er de kulturelle, sosioøkonomiske, religiøse, etniske osv. som har en indirekte betydning; de har blant annet med holdninger, verdier og vurderinger å gjøre. De mellomliggende faktorene er de sosiale og biologiske som har mer direkte betydning for sannsynligheten for fruktbarhet. Disse kan igjen deles i tre grupper av faktorer, nemlig a) de som har betydning for muligheten for og omfanget av samleier (alder ved inngåelse av pardannelse eller ekteskapsinngåelse, forhold til monogami eller polygami, separasjon og skilsmisse, samleiehyppighet, seksuelt avhold etter fødsel etc.), b) de som har betydning for befruktning (sterilitet, ønsker om barn, ulike former for prevensjon) og c) de som har betydning for utfallet av en graviditet (abort eller fødsel).
Egentlig må vi forklare mange former for nedgang i fruktbarhet fordi de har inntruffet i mange forskjellige kulturer og miljøer til ulike tider. Det er mulig å skille mellom to fall i fruktbarhet, nemlig den som startet i den vestlige verden mot slutten av 1800-tallet og har foregått langsomt, men med klare trendbrudd, gjennom 100 år, og den som, med betydelig variasjon i starttidspunkt og omfang, har begynt forholdsvis nylig i den tredje verden. Å finne én dekkende forklaring eller teori som kan fange opp begge forløp, hvert med sine variasjoner, er ikke mulig. Prosessene er både historisk, kulturelt og geografisk spesifikke. Det er likevel mulig å drøfte noen forklaringer av en mer generell karakter. Først kan vi fastslå at svært få kvinner får det antallet barn som de biologisk kan få. Kvinner flest gjør med andre ord det bevisste valg å få færre barn enn det teoretiske antall mulige.
En måte å forsøke å forklare fruktbarhetsvariasjoner benytter en tankegang beslektet med nytte-kostnadsanalyse (eng. cost benefit analysis). Vi forsøker å sette oss inn i den enkelte families situasjon, og ikke minst i den enkelte kvinnes vurdering av hvordan hun ønsker å leve; vurderinger som er tids-, steds- og kulturspesifikke. Et par, eller en kvinne, vurderer nytten og gleden ved å ha barn og kostnadene og livshindringene ved å ha barn. Resultatet blir da det antall barn paret ønsker. Når fruktbarheten går ned, dvs. når det faktiske barnetallet per kvinne går ned, kan vi forklare det enten med at nytten og gleden ved å ha barn blir mindre, eller med at kostnadene ved å ha barn blir større. Både nytte og kostnader må oppfattes i veid mening.
En annen, men litt beslektet betraktningsmåte, finner vi i verdiflytteorien. Utgangspunktet er at mennesker i alle slags samfunn og på alle utviklingstrinn har et rasjonelt forhold til størrelsen på barneflokken. Vi kan tenke oss to strømmer av verdi mellom to generasjoner; én fra foreldre til barn og én fra barn til foreldre. Verdistrømmen består av beskyttelse, garantier, tjenester, varer, arbeid og penger, altså en strøm av goder eller fordeler. Når nettostrømmen skifter retning, er det fordi det skjer noe i familie- eller husholdssituasjonen. Spørsmålet er hva som bidrar til å snu retningen – fra en verdistrøm oppover fra den yngre generasjonen til den eldre, til en verdistrøm motsatt vei. En grunnleggende faktor finner vi i overgangen fra tradisjonelle til moderne samfunn. Denne overgangen har betydning for foreldrenes vurdering av størrelsen på barneflokken. I tradisjonelle samfunn gikk verdiflyten gjennomgående oppover, fra barn til foreldre, i barnas arbeid og tjenester innenfor familien. Mindre barn kunne delta i familiens allsidige gjøremål. Voksne barn representerte hjelp, støtte og viktige livsgarantier. Å ha store barneflokker var derfor både naturlig og fornuftig. I det moderne samfunnet er verdistrømmen snudd: Familien er sjeldnere en produksjonsenhet. Foreldrene henter sin inntekt i et mangfoldig arbeidsmarked med krav til spesialisering, og mange former for sikkerhet tar samfunnet seg av.
Fremveksten av industrisamfunnet gjorde etter hvert at barn i mindre utstrekning kunne ta del i produksjonen; de kom til å delta mindre i jordbruks- og fiskerihusholdningene. Deres bidrag til den samlede familieøkonomien ble redusert, og etter hvert som kravet til mer skolegang kom, ble inntektene av barnas arbeid enda mindre og kostnadene større. Denne prosessen har foregått samtidig med urbaniseringen, og med byens boformer falt suksessivt også grunnlaget for storfamiliene, der den eldste generasjonen også hørte med, bort. Barn er med andre ord blitt avhengige av foreldrene på nye måter. Land etter land har etablert ordninger som skaper sikkerhet i alderdommen, slik at garantien som ligger i en stor barneflokk, er kommet til å bety mindre. I dette perspektivet er det blitt fornuftig å ha mindre barneflokker.
Den overgangen i samfunnsform som er skissert her, har foregått til ulike tider og på ulike måter i forskjellige deler av verden, men teorien bidrar med forklaringer til fruktbarhetsfallet og klargjør hvorfor vi må studere det både steds- og tidsspesifikt.
En faktor som bare indirekte er berørt, er dødelighetsutviklingen. Nedgangen i dødelighet begynner jevnt over før nedgang i fruktbarhet setter inn. Mens det tidligere ikke uten videre var opplagt at et barn vokste opp, førte nedgangen i barnedødelighet etter hvert til at antallet oppvoksende barn økte, noe som igjen betydde at forsørgelsesbyrden ble større. Etter hvert ble det mer naturlig å regne med at barna ville vokse opp. Dette førte til at fruktbarheten avtok. Imidlertid er fortsatt usikkerheten om hvor mange barn som vil vokse opp, en del av hverdagen for folk i mange land i verden. Her er fortsatt fruktbarheten gjennomgående høy.
Det er knapt mulig å forstå fruktbarhetsnedgangen uten å vurdere betydningen av kvinnenes stilling i forskjellige deler av verden. Selv om det fortsatt er betydelige kulturelle forskjeller i kvinnenes posisjon og rolle, er det å fylle hele sitt voksne liv med ansvar for hjem, husholdning og barn ikke noen fast norm – og heller ikke idealet for flertallet av verdens kvinner. Med økende informasjon om reproduktiv helse, muligheter for lengre utdanning, flere utdanningsveier og mer omfattende deltakelse i arbeidslivet kan kvinner i stadig flere land velge flere forskjellige livsløp enn tidligere. Familiedannelse og barn inngår i slike valg, men tiden er blitt en knappere ressurs. For mange kvinner er det blitt naturlig å få barn etter at de er ferdige med utdannelse og også etter en tid i arbeidslivet. Dette i seg selv fører til eldre førstegangsfødende og korter inn den faktiske reproduktive periode i stadig større deler av verden.
Vi har her diskutert tre forhold som hver for seg inneholder sterke motiver for å få færre barn eller utsette fødsler. Det første er konsekvensene av viktige samfunnsendringer; overgangen fra naturalhushold til pengehushold, industrialisering, krav til utdannelse og utbygging av sosiale sikkerhetsnett. Det andre er nedgangen i dødelighet, ikke minst barnedødelighet og de konsekvenser vissheten om dette har. Det tredje er kvinnefrigjøringen, reproduktive helsetiltak og likestillingen med flere alternative livsvalg.
Barnebegrensningen har også fått andre og mer effektive midler. Fruktbarhetsnedgangen har falt sammen med at folk har fått kunnskap om befruktningshindrende midler og tilgang til mange nye prevensjonsmåter. Noen legger stor vekt på midlene når de skal forklare nedgangen i fruktbarhet. Et eksempel på dette er de som viser til at rask fruktbarhetsnedgang (den såkalte «fertility transition») i den tredje verden faller sammen med overgang fra «naturlig kontroll» til omfattende bruk av prevensjonsmidler og liberalt forhold til abort. De fleste er imidlertid enige om at det er i motivene og måten disse virker sammen på, vi finner forklaringen på fruktbarhetsnedgangen. Disse momentene må vi holde opp mot effekten befolkningspolitikken (se senere) i hvert land har gjennom å legge press på individuelle beslutninger. Når kunnskapen finnes, og midler står til disposisjon, blir det lettere å realisere ønsker og planer om barn.
Forskjellige former for demografisk syklus.Det er mange grunner til å anta at folketallet, både for verden totalt og for mindre områder, må ha hatt et forløp der relativt rask vekst har vært avløst av stagnasjon eller tilbakegang. Vi kan kalle dette syklisk vekst. Betydelig stigning i dødeligheten har sikkert vært en følge av ressursmangel, uår, hungersnød, sykdommer og kriger. Et dramatisk eksempel på dette er svartedauen, en pandemi (verdensomspennende epidemi) som slo ut 75 millioner mennesker gjennom en tiårsperiode frem mot midten av 1300-tallet. Rask vekst, avtagende vekst eller stagnasjon i folketallet kan alle være demografiske svar på ressursmessige eller samfunnsmessige forhold. Et par historiske eksempler belyser dette: Fra den yngre steinalderen kjenner vi den såkalte neolittiske syklus. Da gikk menneskene over fra å jakte til og samle føde til å drive jordbruk og bli mer bofaste. Nye måter å leve på kunne øke fruktbarheten og holde dødeligheten konstant med rask folkevekst som resultat i en periode. Men større konsentrasjon i landsbyer gjorde nok befolkningen sårbar overfor sykdommer og uår, med større dødelighet og følgelig mindre vekst som resultat etter en tid. Et annet eksempel som beskriver et vekstfenomen av mer kortvarig natur, er etterkrigsvekst, også betegnet som «the post war baby boom». Da den annen verdenskrig var slutt i 1945, steg fødselsratene og holdt seg forholdsvis høye gjennom 25 år i vår del av verden. Dødsratene var stabile eller endog litt synkende i den samme perioden. Oppblomstringen av fruktbarhet, særlig i de aller første etterkrigsårene, kan vi forklare ved stikkord som gjenforening, mange ekteskapsinngåelser på kort tid, utsatte barnefødsler, optimisme og økonomisk oppsving og forholdsvis liten kvinnedeltakelse i arbeidslivet.
Det eksempelet på syklisk vekst av mer langvarig karakter som det finnes det mest omfattende empiriske belegget for, er den demografiske overgangen, en overgang fra en fase med både høy fødselsrate og dødsrate og følgelig liten vekst til en fase med lav fødselsrate og dødsrate og igjen liten vekst. (Se figur 7). Den demografiske overgangen beskriver det som har skjedd mellom disse fasene. Dødsraten begynner å synke mens fødselsraten fortsatt er høy. Resultatet er raskt stigende vekst. Deretter begynner også fødselsraten å avta og nærmer seg dødsraten. Modellen i figur 7 inneholder fem faser: liten til ingen vekst, økende vekst, stor vekst, avtagende vekst, liten til ingen vekst (eller til og med negativ vekst); i den tidligste fasen vises vesentlig større variasjon i dødelighet enn i senere faser. Det mønsteret i befolkningsutviklingen, som i varierende grad er observert i så å si alle land, er at både dødsraten og fødselsraten har sunket, men ikke helt samtidig; nedgangen i dødelighet kommer først, og nedgangen i fruktbarhet sleper etter. (Det finnes unntak, for eksempel passer Frankrike ikke så godt inn.) Imidlertid synes det som om vi har å gjøre med et relativt fast mønster som gjelder for flertallet av land under endring; befolkningsutviklingen lar seg beskrive gjennom stadier eller faser. Mange befolkningsforskere har forsøkt å formulere de regelmessighetene som den demografiske overgangen representerer, både som en deskriptiv (beskrivende) og en prediktiv (forutsigende) modell. Svært mange land passer inn i den deskriptive modellen. Modellen har også vært brukt til å forutsi den videre befolkningsutviklingen i et land som befinner seg i en tidlig fase i modellen. Dette har vært omstridt. Spørsmålet er om det er nyttig og rimelig å sammenligne befolkningsutviklingen i Sør (den tredje verden) i dag med Europa for hundre, femti eller tretti år siden. Det har vært hevdet at land i Sør har andre kulturelle og økonomiske erfaringer, så det er ikke sikkert at de kommer til å følge overgangsmodellen.
Flytting (migrasjon).Geografisk mobilitet omfatter nær sagt alle bevegelse vi foretar i det geografiske rom, men langt fra alle forflytninger og reiser kan kalles migrasjon. Folk på reise, på vandring, på leting etter alternativ tilværelse, i oppbrudd eller på hjemvei, på langtidsarbeid, utenlandsopphold eller på flukt kan åpenbart ikke uten videre kalles migranter. Pastoral nomadisme, sesongflytting for å utføre jordbruksarbeid, langpendling til arbeid, studieopphold og turisme er eksempler på mer kortvarige og midlertidige fravær fra bostedet, dels eksempler på halvpermanente bosteder. Migrasjonsbegrepet er snevrere; det handler om bostedsskifte av en viss varighet. Vår forståelse av fenomenet migrasjon er styrt av hva vi vet om faktorer som fører til at folk flytter, om strukturelle årsaker (mange forhold i samfunnet) på den ene siden og individuelle motiv (folks valg og begrunnelser) på den andre siden. Store flyttestrømmer reflekterer på sett og vis skjev fordeling av ressurser og muligheter, og flytting er individenes respons på miljø- og livsbetingelser ett sted og kunnskapen eller håpet om bedre muligheter andre steder.
Det er fornuftig å behandle flytting innenfor et land (intern migrasjon) og mellom land (internasjonal migrasjon) hver for seg, selv om de to fenomenene er nær beslektet. Demografiske kjennetegn ved flytterne og årsaker og motiver til flytting kan være de samme, men den betydelige forskjellen gjelder reguleringer. Innenlandske flyttinger er mer eller mindre fri for restriksjoner i de fleste land, selv om de naturligvis blir påvirket eller til og med styrt av politiske tiltak eller rene beordringer. Internasjonal migrasjon er derimot strengere regulert av lover og regelverk som styrer innvandringen. Riktignok kan bilaterale eller multilaterale avtaler, som for eksempel innenfor EU eller mellom de nordiske land, legge færre restriksjoner på inn- og utvandring, men hovedregelen er likevel at flytting over landegrenser er underlagt regulering.
Flere velger å betegne den innenlandske migrasjonen som flyttinger, mens den internasjonale migrasjonen betegnes som vandringer (jfr. immigrasjon = innvandring og emigrasjon = utvandring). Nettoflyttingen (jfr. (I – U) i den demografiske hovedformelen innledningsvis) er forskjellen mellom antall innvandrere (innflyttere) og utvandrere (utflyttere) i et land eller en region (f.eks. kommune eller fylke). Den kan følgelig være positiv eller negativ og forteller om et område får en gevinst eller ikke ved flyttestrømmene. Befolkningens størrelse og sammensetning kan vanligvis ikke forklares uten å ta hensyn til mennesker som flytter. Folketallet i et område kan vokse fordi den naturlige veksten er positiv og/eller fordi innflyttingen er større enn utflyttingen. Innvandringsoverskuddet fra utlandet har gjennom mange år bidratt sterkt til befolkningsveksten i Norge. For de fem årene 1999 til 2003 har nettoinnvandringen bidratt med henholdsvis 57 %, 40 %, 40 %, 60 % og 45 % av den totale tilveksten. Dette betyr at nettoinnvandringen i denne perioden årlig har ligget mellom ca. 9000 og ca. 19 000 mennesker. Mens den naturlige tilveksten er en ganske stabil størrelse, varierer altså nettoflyttingen betydelig.
I praksis kan det by på store problemer å skaffe pålitelig statistisk informasjon om migrasjon. Slik informasjon forutsetter at registreringsproblemet er løst, dvs. både bostedsskiftet som sådan og nødvendige opplysninger om de som flytter. Allerede her ligger betydelige feilkilder, f.eks. manglende eller ufullstendig registrering av innenlands flytting og illegal inn- og utvandring. Videre må det foretas en avgrensning både geografisk og i tid. For den internasjonale migrasjonen er den geografiske avgrensningen enkel; de flytter over en eller flere landegrenser. I praksis må vi bruke tilsvarende kriterier for å definere innenlands migrasjon: Inn- og utflyttere flytter fra en administrativ enhet til en annen; de skifter bostedskommune.
Avgrensning i tid og varighet kan være vanskeligere. Hvor langvarig skal oppholdet være før det er tale om flytting? FNs befolkningsorganisasjon har anbefalt at grensen skal settes ved ett år. Mennesker som vil oppholde seg i et land i mer enn ett år, skal regnes som innvandrere. Denne regelen følges ikke av alle land. Sverige har fulgt den, Norge har benyttet et halvt år og Danmark bare tre måneder. Slike forhold gjør det vanskelig å sammenligne informasjon om inn- og utvandring fra land til land. Det er dermed klart at ikke alle innvandrere statistisk sett er utlendinger. Nordmenn som har bodd utenlands i lengre tid, kan vende tilbake som innvandrere i statistikken. Tilsvarende opptrer utenlandske innvandrere til Norge som statistiske utvandrere når de vender hjem igjen. Det er derfor behov for en nærmere gjennomgang og innsnevring av noen begreper. Statistisk sentralbyrå i Norge definerer innvandrerbefolkningen som personer med to utenlandsfødte foreldre, og førstegenerasjonsinnvandrere uten norsk bakgrunn er utenlandsfødte med to utenlandske foreldre. Etter denne definisjonen utgjorde innvandrerbefolkningen 332 800, dvs. 7,3 prosent av folketallet i Norge i 2003. Ellers har ordet innvandrer mange betydninger. Den folkelige bruksmåten går kanskje i retning av «etnisk minoritet», altså mennesker med kjennetegn som er lette å oppfatte slik som hudfarge, språk, kultur, religion osv. Tabell 9 fordeler Norges befolkning (1.1.2003) på noen kategorier. Figur 8 viser innvandrerbefolkningen fordelt på land.
I 1998 var 158 000 personer med utenlandsk statsborgerskap bosatt i Norge; i 2003 var tallet steget til nesten 198 000. For å gjøre dette bildet litt mer fullstendig må vi også ta med overganger til norsk statsborgerskap. I perioden 1977–2002 fikk noe over 147 000 norsk statsborgerskap; i de fire årene fra 1999 til 2002 noe over 37 000. Av disse var 43 prosent europeere (flest tidligere jugoslaver og tyrkere) og 40 prosent asiater (flest fra Pakistan, Vietnam, Irak og Sri Lanka).
Gjennom mange år har ca. 200 000 mennesker årlig flyttet mellom kommuner i Norge; mellom 4,0 og 4,5 prosent. Ca. 2,0 prosent flytter mellom fylker og drøyt 1,0 prosent mellom landsdelene. Svingningene varierer med økonomiske opp- og nedgangstider. I perioder med lavkonjunkturer og høy arbeidsledighet er det litt færre som flytter. Frem til 1988 var mobiliteten i Norge totalt sett høyere blant kvinner enn blant menn; siden har den vært noe høyere blant menn. Imidlertid er det store forskjeller når vi legger aldersgrupper til grunn: Sett i forhold til folketallet er det flest kvinner i alderen 20–24 år som flytter (noe over 130 per 1000). Mennene flytter mest i alderen 25–29 år (ca. 120 per 1000). Det er bare i aldersgruppene 15–19 og 20–24 at det er klart flere kvinner enn menn som flytter.
I tillegg til skillet mellom nasjonal og internasjonal flytting, går et viktig skille mellom frivillig og tvungen flytting. Den frivillige flyttingen betyr naturligvis at folk selv vurderer om de skal forbli på hjemstedet eller bryte opp, og i så fall hvor de vil flytte. Når folk begir seg på flyttefot frivillig, er muligheter for arbeid og familietilknytning to særlig viktige motiver, men også ambisjoner, ønsker om forandringer i tilværelsen og nye levemåter kan spille en betydelig rolle.
Det sier seg selv at mulige måter å forklare flytteprosesser på, er vesensforskjellig for frivillig og tvungen flytting. Det finnes mange grader av frivillighet. Ønsker om utdanning og arbeid lar seg ikke realisere overalt. Da kan flytting bli en uunngåelig løsning. Tvungen flytting eller utvandring er likevel noe annet. Den kan ofte ha karakter av flukt. Det kan skyldes politisk, religiøs eller annen form for forfølgelse i hjemlandet, eller den kan være det dramatiske resultatet av krigshandlinger eller omfattende naturkatastrofer. Noen har forsøkt å skille mellom politiske flyktninger og miljøflyktninger, men det er ikke lett å trekke grensen mellom slike kategorier, da mange tilhører begge. Historien er full av slike tilstander. Den norske innvandringspolitikken bygger i prinsippet på en antakelse om et skille mellom uønsket, men «frivillig» økonomisk motivert flytting over landegrenser og akseptabel, men «tvungen» politisk eller humanitært motivert flytting over landegrenser. I det hele tatt er det mange trekk ved migrasjonsmønsteret i dag som peker i retning av mer diffuse grenser mellom tvang og frivillighet. Menneskesmugling er for eksempel like aktuelt for både politiske og økonomiske migranter i dag. Strømmer av flyktninger viser seg i økende grad å bli en alvorlig utfordring både for enkeltland og for verdenssamfunnet.
Skillet mellom legal og illegal migrasjon kan gjøre det vanskelig å få oversikt over inn- og utvandring mange steder. Den informasjonen vi kan bygge på med en viss grad av sikkerhet, er basert på statistikk som fanger opp den lovlige (legale) migrasjonen. At migrasjon er illegal, betyr at oppholdstillatelse i en eller annen form ikke foreligger. Dette gjelder personer som enten har tatt seg ulovlig inn i landet, eller har unnlatt å reise ut når turistvisum eller oppholdstillatelse er utløpt. Vi vet for eksempel at det skjer en omfattende illegal innvandring fra Mexico til USA. Det samme er tilfellet med innvandringen fra øyene i Det karibiske hav. Ingen vet sikkert hvor mange meksikanere og andre latinamerikanere som oppholder seg ulovlig i USA. Det har vært anslått at mer enn seks millioner mennesker oppholder seg uten noen form for tillatelse i land i Nord (i-landene); bort i mot halvparten av dem i USA. I mange land har det vært gjennomført amnestiordninger som har ført til at mennesker uten nødvendige papirer har fått legalisert oppholdet. I USA omfattet en slik ordning tre millioner mennesker i 1980-årene. Frankrike, Italia, Spania, Portugal og Hellas har gjort det samme, og det førte til at mer enn én million mennesker, særlig fra Magreb-landene (Tunisia, Algerie og Marokko) fikk papirer på tillatt opphold.
Migrasjon har ikke bare konsekvenser for flytterne selv. De som reiser for å bosette seg på et annet sted, kan etterlate seg familie og venner, men de kan også etterlate seg tomrom i flere betydninger av ordet. De kan også påvirke stedet de kommer til, alt fra å gå inn i køer på bolig- og arbeidsmarkedet til å fylle et tomrom. Omfattende flytting får med andre ord konsekvenser både for fraflyttingsområdet og tilflyttingsområdet. Det er blitt hevdet at det er innvandringen som har formet kultur og sosial struktur i det amerikanske samfunnet. Det er også innvandring og interne flyttinger som skaper de sosialt differensierte miljøene i verdens storbyer; Oslo kan gjerne regnes med. Og for å gå ned på et lavere geografisk betraktningsnivå: Det er utflyttingen, gjerne på grunn av endringer i ressursutnyttelse og næringsliv, men også på grunn av sosiale og andre tilbud, som endrer mange norske lokalsamfunn både langs kysten og i innlandet. Begreper som fraflyttingsdistrikter og tilflyttingsområder blir skapt av samfunnsprosesser som fører til flytting.
Befolkningsstruktur
Vi illustrerer alders- og kjønnsfordelingen i en befolkning ved hjelp av befolkningspyramider (også kalt alderspyramider). De avbilder befolkningsstrukturen. Pyramidene viser i absolutte eller relative tall kvinner på høyre side og menn på venstre side. I den samme figuren kan vi markere flere kjennetegn ved kvinner og menn i forskjellige aldrer: sivilstand, yrkesaktivitet, utdanning, innvandringsandel osv. Figur 9 viser folkemengde etter kjønn, alder og sivilstand i Norge i 2003. Et blikk på en befolkningspyramide forteller hvilke årskull (kohorter, lat. cohors, egentlig en tropp soldater, nå brukt om mennesker født i ett bestemt år eller en bestemt periode) som er små og store. Dersom et årskull, eller flere årskull etter hverandre, av en eller annen grunn er små (eller store), kommer de til å være forholdsvis små (eller store) gjennom hele levetiden dersom ikke migrasjon eller andre, mer dramatiske forhold skulle få et slikt omfang at det påvirker størrelsen. Vi kan med andre ord følge et lite årskull oppover i pyramiden som en innsnevring og tilsvarende et stort årskull som en utvidelse. Videre ser vi at pyramiden er noe asymmetrisk (for gutter/yngre menn er søylene noe lengre enn for kvinner, mens for noe høyere aldre er søylene lengst for kvinner).
Som vi har pekt på i en annen sammenheng tidligere, finner vi at det fødes omtrent 106 gutter per 100 jenter uansett hvor i verden vi registrerer dette forholdet. Dette synes å være en biologisk påfallende stabil størrelse. Vi sier at kjønnsproporsjonen ved fødsel er 106 : 100 (ca. 51,5 prosent gutter og 48,5 prosent jenter). En finner gjennomgående at gutter/menn i alle aldre har høyere dødelighet enn kvinner. Kvinner har en medfødt biologisk fordel i forhold til menn som gir dem noe mindre dødssannsynlighet. I tillegg har kvinner i mange samfunn en mindre farlig aktivitet enn menn, særlig i ungdomsalderen. Det betyr at kvinnene «tar igjen» mennene i antall ved en viss alder. I 1920 var det i Norge likevekt mellom kjønnene før 25-årsalderen. På begynnelsen av 2000-tallet blir likevekten først nådd ved slutten av 50-årsalderen, noe som er et klart uttrykk for at dødeligheten har avtatt, ikke minst blant barn og yngre.
En kan ikke uten videre regne denne overdødeligheten som en absolutt sannhet selv om den kan synes biologisk stabil. Det finnes nemlig strøk av verden uten overdødelighet blant gutter. Der dødeligheten blant jenter er stor, kanskje større enn blant gutter, slik som i enkelte land i Asia og Afrika, er nok forklaringen at jentebarn får dårligere stell og mindre mat og medisinsk omsorg enn brødrene. Det kan være viktigere å få guttebarn enn jentebarn fordi kvinner har en underordnet status. Dessuten kan forterdiagnostikk og kjønnsspesifikke aborter, der dette er mulig å få utført, påvirke forholdstallet mellom kjønnene ved fødsel. Flere studier viser at spedbarnsdrap av jenter fortsatt forekommer i Kina, India og andre land til tross for at det lenge har vært forbudt. I tillegg kommer feilaktig rapportering. Vi må med andre ord også i denne sammenhengen se rene demografiske faktorer i sammenheng med politiske, sosiale og kulturelle betingelser. Demografiske analyser av kjønnsproporsjonen viser klart at det er betydelige kvinneunderskudd i visse befolkninger i forhold til det en normalt kan forvente. Dette har ført til utsagn om de manglende kvinner i verdens befolkning. Nobelprisvinneren Amartya Sen er en av dem som har antydet flere titalls millioner!
Aldersfordelingen i befolkningen varierer mye fra land til land, ikke minst er forskjellen mellom Nord (i-landene) og Sør (u-landene) tydelig. Mens 35–45 prosent av befolkningen i mange land i den tredje verden er yngre enn 15 år, er tilsvarende andel nesten 20 prosent i Nord. Mens andelen over 65 år i Sør er rundt 5 prosent, er denne omtrent 15 prosent i Nord. I Norge (2003) er 13,4 prosent av befolkningen 67 år eller aldre, mens 20,0 prosent av befolkningen er under 15 år. Tabell 10 viser befolkningsandelen under 15 år og over 64 år i en del land i 2000 og forteller indirekte forskjellige økonomiske og demografiske historier. Den sier også indirekte noe om de typen av utfordringer forskjellige land står overfor.
Et interessant spørsmål gjelder størrelsen på den generasjonen et alderskull eller aldersklasse er opphav til. Er det slik at en liten aldersklasse i sin tur gir opphav til en liten aldersklasse og en stor aldersklasse produserer en stor aldersklasse? Eilerts Sundts lov (oppkalt etter den første norske demografen, samfunnsforskeren og teologen Eilert Sundt (1817–1875), som studerte befolkningsutviklingen i Norge på 1800-tallet) sier rett og slett at antall fødte på et bestemt tidspunkt avhenger av antall fødte en generasjon tidligere. Det er lett å finne eksempler på det i historisk befolkningsstatistikk, for eksempel fra Norge på 1700- og 1800-tallet. Fødselstallet gikk i bølger med en generasjons mellomrom: Små kull satte små kull og store kull satte store kull til verden. Men denne enkle logiske sammenhengen, også kalt demografisk ekkovirkning, forutsetter at ekteskaps- og fruktbarhetsmønsteret ligger fast. Siden vi ikke kan finne igjen klare sundtske bølger, i hvert fall ikke nærmere vår tid, må det være andre mekanismer som gjør seg gjeldende.
Den amerikanske demografen Richard Easterlin, som i siste halvdel av 1900-tallet har studert noen av de samme problemene som Eilert Sundt var opptatt av mer enn 130 år tidligere, kom til den motsatte konklusjonen: Store kull vil ha en tilbøyelighet til å sette små kull til verden, og for små kull vil det være en tendens til å sette større kull til verden (Easterinhypotesen). Easterlin startet med å studere de store etterkrigskullene (the post war baby boom) og påviste at en slik «boom» gav nedgang i fruktbarheten i Amerika og dermed små fødselskull en generasjon senere. Det kan være mange årsaker til dette. Da den annen verdenskrig var slutt, var stemningen optimistisk, det var lett å få arbeid, folk giftet seg tidlig og fikk mange barn. Foreldrene til disse store kullene hørte til de små kullene fra mellomkrigstiden, og deres erfaringer var preget av dette. Men de store barneflokkene hadde sine negative sider. De som vokste opp i en stor barneflokk i et samfunn med mange store barneflokker, fikk erfare mange former for trangboddhet og kø. Store barneflokker kunne bety mindre omsorg for hver enkelt i hjemmet, og ute i samfunnet oppstod etter hvert køer på helsestasjoner, i barnehager, i skoler og utdanningsinstitusjoner og på arbeidsmarkedet etter hvert som bølgen av mennesker ble eldre. Konkurransen på arbeidsmarkedet kunne gjøre det vanskeligere for mange å oppnå den inntekten og levestandarden foreldrene hadde. Samfunnet var med andre ord ikke dimensjonert for så store kull; det rakk ikke å tilpasse seg i tide. Det er rimelig å tenke seg at disse erfaringene måtte få konsekvenser. Reaksjonen blant etterkrigsgenerasjonen, som gikk inn i voksen alder rundt 1970, ble senere ekteskap, nye kvinneroller og færre barn. Vi kjenner igjen resultatet som fruktbarhetsfallet i land etter land i den vestlige verden. Barn i små kull oppnår mer omsorg hjemme, og ute i samfunnet møter de skoler og et arbeidsmarked der konkurransen er mindre. De kan oppnå høyere levestandard og kan etter hvert reagere med en tilbøyelighet til å skaffe seg flere barn, slik som kullene fra 1920- og 1930-årene gjorde. Dermed er det skapt en demografisk syklus av to generasjoners varighet, omtrent 50 år. Selv om vi skal være ytterst forsiktige med å generalisere sammenhenger mellom samfunnsforhold og demografisk respons i én bestemt periode, kan det være nyttig å benytte tenkemåten når vi forsøker å forklare befolkningsutvikling og befolkningsstruktur både i Norge og andre land.
Den delen av befolkningen som er i arbeidsdyktig alder, betegnes ofte som den nærende delen. De som forsørges, altså særlig barn og gamle, betegnes som den tærende delen. Hvor grensene går for den arbeidsdyktige delen av befolkningen, avhenger historisk av mange forhold, men det er særlig sosiale og samfunnsmessige forhold som setter grensene. Prøver vi å lage en formel for forholdet mellom den tærende og nærende delen av befolkningen, må vi huske på at den ikke er universell; den kan ikke gjelde til alle tider og på alle steder. En måte å forsøke å måle et lands eller en regions forsørgelsesbyrde (DR) på (fra engelsk Dependency Ratio , 'avhengighetskvoten'), er å uttrykke forholdet mellom barn og unge og gamle på den ene siden i prosent av folk i arbeidsdyktig alder. Dette kan operasjonaliseres, for eksempel ved å la barn og unge bety befolkningen under 20 år, gamle er folk fra 67 år og oppover, og de arbeidsdyktige er i alderen 20–66 år. Figur 10 viser avhengighetskvoten fra 1910 og fremskrevet til 2050. I 1910 var prosenten over 100. Tallet sank til 60 i 1940-årene og steg til nesten 80 rundt 1970. Senere har prosenttallet, dvs. forsørgelsesbyrden. avtatt og vil fortsette å avta frem til 2010 da den igjen vil bli ca. 60. Deretter vil den stige frem mot 2040. Dette er naturligvis usikkert. De «gamle» er riktignok for lengst født, men fruktbarheten og inn- og utvandring gjennom den første halvparten av 2000-tallet er en ukjent størrelse. (En annen sak er hvor godt denne operasjonelle definisjonen samsvarer med forståelsen av avhengighetskvote og forsørgelsesbyrde.)
Gjennom mange år har vi hørt mye om eldrebølgen i den vestlige verden, men assosiasjonene som «bølgen» gir, er forskjellige. At det blir forholdsvis flere aldre når fødselsraten er liten og dødeligheten avtar, er et trivielt demografisk poeng. Dersom vi med eldre mener alle som har nådd pensjonsalderen, i Norge for de fleste 67 år, har antallet i Norge steget jevnt og sikkert helt fra forrige hundreårsskifte (fra 1900). Men denne stigningen stoppet opp mot slutten av 1990-årene, og antallet vil faktisk synke litt frem mot 2010. Dersom vi med eldre mener 80-åringer og eldre, har også antallet steget gjennom hele 1900-tallet, men også for dem vil stigningen stoppe litt opp. Det vil skje litt før 2010, da en liten nedgang setter inn. Den virkelige stigningen for folk i pensjonsalder i Norge og en del andre europeiske land vil begynne rundt 2015, og antallet 80-åringer og eldre vil først stige igjen rundt 2025. Forklaringene på de bølgetoppene og den begynnende store eldrebølgen fra like før 2010 (67-åringer og eldre) og fra 2025 (80-åringer og eldre) finner vi i den aldersfordelingen i befolkningen som er beskrevet tidligere, altså små kull gjennom 1920–1930-årene og store kull fra 1946 og en generasjon fremover. Videre fremskrivninger mot pensjonisttilværelse, for eksempel for kullene født 1975–2000 (jf. easterlineffekter) kommer til uttrykk som utflating av kurvene igjen (se figur 11).
Det er særlig tre temaer som går igjen i debatten om de utfordringer som aldring i en befolkning innebærer. For det første er løsning av helse- og omsorgsoppgaver sentrale, for det andre gjelder det finansiering av løpende samfunnsoppgaver og inngåtte pensjonsforpliktelser, og for det tredje kreves evne og vilje til å tenke nytt og annerledes om aldring.
Befolkningsprognoser
Befolkningsprognoser er sannsynlige anslag for fremtidige folkemengder. Prognosen kan også inneholde anslag for alders- og kjønnsfordeling. Den aller enkleste metoden for beregning av fremtidig folketall består rett og slett i å ta utgangpunkt i den vekstraten som gjelder på det tidspunkt en lager prognosen, og på grunnlag av denne beregne fremtidige folketall. Dette kalles enkel fremskrivning. I land og regioner der man har nødvendige statistiske data, lages fremskrivninger for folkemengden på grunnlag av mål for fruktbarhet og dødelighet. Man tar da hensyn til alders- og kjønnsfordeling. I tillegg kommer anslag for nettoflytting.
For brukere (politikere, planleggere osv.) er det mest formålstjenlig å lage alternative fremskrivninger. Man gjør da forskjellige antakelser om de størrelsene som inngår i beregningene slik at en for eksempel kan operere med tre alternativer, et høyt, et middels og et lavt anslag (H, M og L). Ved å presentere flere alternativer, får de som skal bruke eller vurdere tallene muligheter til å studere de forskjellige forutsetningene i forhold til annen relevant informasjon. Velges et bestemt alternativ ut som det mest sannsynlige, kan dette betegnes som prognosen.
FN presenterer fremskrivninger for folkemengden i alle land i verden annethvert år. Det blir publisert flere alternativer både for mellomlange fremskrivninger (for eksempel frem til 2025) og langsiktige fremskrivninger (for eksempel frem til 2100). Et mellomalternativ som ofte benyttes, forutsetter at alle land etter hvert skal gjennomgå den demografiske overgang og få nullvekst. Et mellomalternativ gir et stabilt verdensfolketall på noe over 10 milliarder før 2100. Mellomalternativet (utarbeidet i 2002) gir 7650 millioner i 2025 og 8900 millioner i 2050.
I Norge lager Statistisk sentralbyrå med jevne mellomrom befolkningsfremskrivninger i flere alternativer med ulike forutsetninger om fruktbarhet, dødelighet og flytting. De lages både for kommuner, fylker og for riket. fremskrivninger for folketallet i Norge (2002) er presentert i hele 11 alternativer hvorav tre regnes som hovedalternativer. De tre hovedalternativene L, M og H gir Norge et innbyggertall på henholdsvis 4,77 millioner, 5,11 millioner og 5,46 millioner i år 2025 og 4,63 millioner, 5,59 millioner og 6,64 millioner i år 2050.
Befolkningsteorier og befolkningsdebatt
Sammenhenger mellom ressurser og sosiale og økonomiske forhold på den ene siden og befolkningsutviklingen på den andre har gjennom lange tider vært et omstridt tema. Vi møter derfor mange måter å nærme seg disse problemene på; alt fra en mer teoretisk preget debatt til klare politisk formulerte program for befolkningers størrelse, sammensetning og fordeling. Særlig viktige problemstillinger i debatten har vært knyttet til spørsmålet om ressursgrunnlaget (spesielt ernæringsgrunnlaget) og forestillinger om et optimalt folketall.
I et allerede nevnt lite skrift fra 1798, «An Essay on the Principle of Population», tok den engelske presten, historikeren og økonomen, av mange kalt demografiens grunnlegger, >Thomas Malthus opp sammenhengen mellom befolkningsvekst og matforsyning. Skriftet kom senere i flere versjoner. Det siste, fra 1826, var en omfattende avhandling med statistiske observasjoner fra mange land og tidsepoker. Kjernen i Malthus' teori er at det alltid vil være en tendens til overbefolkning fordi folketallet øker etter en geometrisk rekke (1,2,4,8,16,32,64,….), mens matproduksjonen øker aritmetisk (1,2,3,4,5,6,7,8,…). Selv om vi bare må oppfatte disse tallrekkene som et bilde, er meningen klar. På lengre sikt vil dette føre til fattigdom og sult fordi befolkningsveksten er sterkest. Den må altså begrenses på en eller annen måte. Malthus betrakter altså ressursgrunnlaget for gitt, mens befolkningsutviklingen blir reguleringsmekanismen. Han tar utgangspunkt i to sterke menneskelige behov, nemlig mat og seksualitet, og han hevder at det er to mekanismer som regulerer befolkningsveksten til et fast, bærekraftig nivå. Den ene mekanismen er dødelighet som en følge av nød og sykdom, kriger og andre dramatiske hendelser (de såkalte positive hindringer; «positive checks»). Dødeligheten er naturens egen brems når befolkningsveksten overgår produksjonen av mat. Den andre mekanismen, lidenskap og seksualitet, skulle holdes under kontroll gjennom seksuell avholdenhet og først og fremst sen inngåelse av ekteskap (forebyggende hindringer, «preventive checks»). Malthus knyttet seksualitet direkte til fruktbarhet og regnet ikke med noen form for prevensjon, heller ikke i ekteskap.
Malthus' teser om befolkningsutvikling har fått stor oppmerksomhet og innflytelse. Skriftene og bøkene hans ble vel kjent, ikke minst fordi de tok opp grunnleggende problemer om menneskers eksistens og livsbetingelser. Men mange har tatt avstand fra ideene hans, ikke minst fordi de etter hvert ble oppfattet både som for deterministiske og altfor pessimistiske. Mye av det som skjedde på 1800-tallet, synes da også å motsi teoriene hans. Men vi må ta i betraktning at hans utgangspunkt var førindustrielle samfunn der folk i stor utstrekning levde av å utnytte lokale naturressurser i en selvbergingsøkonomi. Hans ideer ble i det vesentlige formulert før den industrielle revolusjonen i Europa hadde skapt en rekke teknologiske forbedringer som blant annet også bedret tilgangen på mat. En annen endring som Thomas Malthus neppe kunne forutse, var nedgangen i fruktbarhet som fant sted i de rikeste og etter hvert mest industrialiserte landene i verden fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. De nye motivene for barnebegrensning lå sikkert langt utenfor Malthus' forestillingsverden.
I siste halvdel av 1900-tallet, mer enn 150 år etter at Malthus publiserte sitt første skrift, fikk ideene hans ny aktualitet i debatten. Befolkningsveksten var da også svært stor gjennom noen tiår fra midten av 1900-tallet, og metaforer som befolkningseksplosjon og befolkningsbombe ble tatt i bruk. Ideene slo også inn i debatten om bærekraftig utvikling. Riktignok fikk befolkningsutviklingen i Europa og Nord-Amerika et ganske annet forløp enn Malthus kunne forutse, men på grunn av utviklingen i deler av Asia og Latin-Amerika og så å si hele Afrika fikk ideene hans gyldighet. Tesene om forholdet mellom fruktbarhet, befolkningsvekst og matforsyning fikk en renessanse; de ble tatt frem og brukt i debatten om «grenser for vekst» og i diskusjonen om miljøproblemene. Begreper som nymalthusianisme og nymalthusianere dukket opp, ofte knyttet til økologiske bidrag til befolkningsdebatten. De som i vår tid har advart sterkt mot den raske befolkningsveksten, nymalthusianerne, har hevdet at befolkningsveksten er en viktig årsak til sosial nød og økonomiske vansker og politiske konflikter, at rask befolkningsvekst er et hinder for utvikling. Men i motsetning til det klassiske malthusianske synet på barnebegrensning er konsekvensen av det nymalthusianske synet å oppfordre til utstrakt bruk av familieplanlegging og prevensjon.
Ikke overraskende var Karl Marx en skarp kritiker av Thomas Malthus og hans ideer. Både han og senere mange andre marxistisk inspirerte deltakere i befolkningsdebatten hevdet at malthusianske ideer avsporer debatten om befolkningers eksistensmuligheter. Mange marxistiske ledere har langt ut i annen halvdel av 1900-tallet hevdet at overbefolkning er et konstruert begrep; det er samfunnsforholdene som gir mennesker et uverdig liv, ikke folketallet eller befolkningsveksten i seg selv. I dette fordelingsperspektivet er det ikke overbefolkning som er årsak til nød og fattigdom i verden, men det kapitalistiske systemet fordi dette fører til marginalisering av fattige land og av fattige befolkningsgrupper innenfor disse landene.
Selv om vi i begynnelsen av 2000-tallet ser tendenser til betydelig reduksjon i veksttakten i mange land, er de fleste i dag likevel kommet til at veksten i store deler av verden bør dempes for at samfunnet skal kunne bli i stand til å ta seg av stadig flere mennesker. Den marxistiske kritikken av Malthus gjelder ikke lenger i første rekke befolkningsteorien hans, men de standpunktene han har gitt uttrykk for i sosiale og økonomiske spørsmål. På flere punkter er det betydelig enighet mellom nymalthusiansk og nymarxistisk orienterte deltakere i debatten; begge parter erkjenner at levevilkårene for store folkegrupper er elendige, at forbruksveksten i den rike del av verden ikke bare representerer en miljøtrussel, men også kan øke politiske spenninger.
Å peke ut to «retninger» eller leirer i befolkningsdebatten er heller ikke lenger så enkelt, og heller ikke spesielt formålstjenlig. Uansett utgangpunkt er det stadig flere som erkjenner at både problemene knyttet til rask vekst i befolkningen i mange land og de globale ressursfordelingsproblemene må møtes med en samlet politisk innsats. Midlene er det naturlig nok større uenighet om. Frykten for overbefolkning synes ikke lenger å være den viktigste motivasjonen for befolkningspolitikken. Det henger sammen med at fruktbarheten tross alt har sunket sterkt, og med at befolkningsveksten gjennomgående ikke blir betraktet som den viktigste årsaken til fattigdom og miljøproblemer. Det er heller skjevfordelingsproblemet både mellom stater og innenfor enkeltstater, forskjellige former for miljø- og ressursforringelse og regionale og etniske interessekonflikter som i økende grad påkaller oppmerksomhet, ikke minst fordi slike forhold inneholder farer for voldelige konflikter og krig.
Befolkningspolitikk
I prinsippet kan befolkningspolitikk ha både økning i folketallet og reduksjon i folketallet som overordnet mål. Dette kan betegnes som kvantitativ befolkningspolitikk; hensikten er å påvirke folketallet (størrelse og sammensetning). En kvalitativ befolkningspolitikk tar sikte på å bedre befolkningens levekår, uten at det foreligger noe uttalt ønske om å påvirke befolkningsveksten. Regionalpolitikken i et land kan ha som mål å påvirke befolkningsfordelingen.
Som i andre politiske sammenhenger handler det også i befolkningspolitikken om mål og midler. Målet kan enten være å fremme vekst, dvs. oppmuntre til flere fødsler. Dette, som gjerne kalles pronatalistisk befolkningspolitikk, kan være aktuelt når befolkningen stagnerer eller går tilbake, eller dersom det finnes andre politisk eller ideologisk begrunnede mål som ligger til grunn. Det motsatte, å bremse befolkningsveksten, er aktuelt i land der veksten er for rask. Dette kalles antinatalistisk befolkningspolitikk. Når målene er formulert, blir oppgaven å finne frem til virkemidler som kan realisere dem. Også virkemidlene kan vi dele inn i to grupper, nemlig positive og negative virkemidler. Skjemaet nedenfor illustrerer hvilke virkemidler som kan settes ut i livet for å oppnå bestemte befolkningspolitiske mål. Inn i dette skjemaet (firefeltstabellen) kan vi også plassere forskjellige land til ulike tider.
I noen industriland settes familiepolitiske tiltak ut i livet for å få opp fødselstallet, mens mange land i den tredje verden søker å dempe veksten. Så godt som alle land søker gjennom helsepolitikken å redusere dødeligheten, altså å holde flere i live så lenge som mulig. Alle tiltak som retter seg mot helse- og dødelighetsforhold vil med andre ord innebære vekst siden flere lever lenger. Riktignok er innvandringspolitikk et uttrykk for befolkningspolitikk, men siden inn- og utvandring tross alt er strengt regulert, vil det i praksis bare bli tale om påvirke fødselstallene dersom målet er å øke eller redusere folketallet. Befolkningspolitikk handler med andre ord i første rekke om å forsøke å påvirke fruktbarheten (og følgelig fødselsraten). Dette kan gjøres både direkte og indirekte. Befolkningspolitikken er direkte dersom den er eksplisitt rettet mot befolkningens størrelse, sammensetning og fordeling. Familiepolitikk, som for eksempel permisjonsordninger for foreldre og barnehageutbygging, er først og fremst sosiale tiltak, men kan ha en tilsiktet indirekte effekt på fødselsraten.
I land som har en eksplisitt befolkningspolitikk i vår tid, er målet som oftest antinatalistisk selv om det ikke er tale om bare én begrunnelse. Rent allment handler det om mulighetene for å gi folk et bedre liv, om utviklingsmuligheter og velferd, altså om ressursgrunnlag og økonomiske og sosiale forhold. Gjennom de siste 20–30 årene har mange folkerike stater hatt barnebegrensning som offisielt mål. I Asia gjelder det folkerike land som Kina, India, Indonesia, Pakistan, Bangladesh, Filippinene, i Latin-Amerika Mexico og Colombia og i Afrika Egypt, Tunisia og Marokko i nord og Senegal, Ghana, Kenya og Botswana sør for Sahara.
Dersom målet er pronatalistisk, kan positive, direkte virkemidler være barnetrygd, omfattende svangerskaps- og omsorgspermisjoner, opprettholdelse av lønn og andre former for økonomisk støtte, barnehageutbygging osv. Det samlede fruktbarhetstallet i Sverige økte fra 1980-årene og et stykke inn i 1990-årene da det igjen sank betydelig. En forklaring på dette fallet kan være at en rekke tiltak (permisjonsordninger osv.) ble mindre gunstige fra midten av 1990-årene. Fra et dystert avsnitt av vår historie kjenner vi Hitler-Tysklands maktpolitiske og ideologiske begrunnelse for å skaffe verden flere «ariske» barn. Det nazistiske befolkningsprogrammet bestod av både negative virkemidler (straff for abort, ingen prevensjonsveiledning, ekstraskatt for ugifte) og positive virkemidler (gode lånebetingelser, skatte- og boligfordeler). Resultatet ble at fødselsraten steg fra 14 til 20 promille i løpet av en femårsperiode i 1930-årene. Men programmet førte ikke til store barneflokker. Det som skjedde, var at antallet førstefødsler økte; folk fikk barn noe tidligere enn det som hadde vært vanlig. Romanias praksis en kort periode i slutten av 1960-årene er også et eksempel på et pronatalistisk regime der negative virkemidler (restriksjoner på preventivmidler, restriktiv abortpraksis) ble tatt i bruk. Barnetallet økte dramatisk for så å falle brått igjen.
Dersom målet er antinatalistisk, blir på sett og vis virkemidlene motsatte. Positive virkemidler er helsestasjoner som veileder om familieplanlegging, enkel adgang til prevensjon, lett adgang til abort, gratis frivillig sterilisering osv. Slike direkte tiltak har åpenbart bidratt til å redusere fødselstallene. Negative virkemidler som har vært tatt i bruk for å realisere antinatalistiske mål, er tvangssterilisering, oppmuntring til små barneflokker fulgt opp av straffereaksjoner mot dem som får mange barn.
India gikk inn i år 2000 med mer enn en milliard mennesker. Mer enn hvert femte barn som nå fødes til verden, er en inder. Helt siden 1952 har landet hatt som offisielt mål å dempe befolkningsveksten. Midlene har vært mange, blant annet massive opplysningskampanjer med oppfordring til barnebegrensning, lett adgang til prevensjon, omfattende steriliseringsprogrammer og enkel adgang til abort. Til og med storstilt tvangssterilisering har vært satt ut i livet; de siste i 1976. Senere har det vært satt en stopper for tvang. I store deler av India legger både lovverket og religiøse og kulturelle tradisjoner press på kvinner, og mødredødeligheten er høy. Prevensjon og barnebegrensning opphever ikke den kulturelle preferansen for sønner. Sosial favorisering av guttebarn kan føre til at diskrimineringen av jentebarn begynner allerede ved fødselen. Tilhengere av befolkningskontroll hevder gjerne at familieplanlegging, og ikke minst sterilisering, er den beste måten å redusere mødredødelighet og reproduktive sykdommer på. Andre legger større vekt på den underliggende årsaken til kvinners helseproblemer, nemlig at flertallet av kvinner er blitt neglisjert fra tidlig barndom og gjennom hele livet. Det er dokumentert at de fleste kvinner nok ønsker seg færre barn, og at det ikke er mangel på prevensjon eller fattigdommen i seg selv som er et hinder. Men kvinnene ønsker seg barn som overlever, altså en sikkerhet for at i det minste to barn, og i hvert fall en sønn, vokser opp.
Det er hevdet fra offisielt kinesisk hold at det befolkningspolitiske idealet, ettbarnspolitikken, har ført til at Kina, verdens folkerikeste land med mer enn 1,3 milliarder mennesker i 2002, i år 2000 hadde 300 millioner mennesker færre enn landet eller ville ha hatt. Selv om dødeligheten også har sunket til en summarisk dødsrate på 6–7 promille, har da også veksten avtatt. Kina har definitivt kommet nærmere målet om å begrense veksten i folketallet. Forholdet mellom ressurser, forbruk og folkemengde blir lettere å styre og planlegge. Bildet av det som er oppnådd, er likevel langt fra entydig, og det har sine skyggesider. Flere av tiltakene som er satt ut i livet for å nå befolkningspolitiske mål, har vært kritisert både innenlands og internasjonalt. Tiltakene har fulgt tre strategier, nemlig 1) en informasjons- og velferdsstrategi der de viktigste innslagene har vært opplysning om fødselskontroll, massiv rådgivning og propaganda for prevensjon og fri abort og helsetjenester for mor og barn, 2) en økonomisk strategi med belønning for ettbarnsfamilien og bøter og annen straff for å få flere barn uten tillatelse, c) en planleggingsstrategi der lokale myndigheter får tildelt kvoter om barnebegrensende tiltak som de er ansvarlige for å fylle. Kina har vært i stand til å sette både makt og tvang bak politikken sin fordi staten er sterk og autoritær, men det har ikke vært like lett å få gjennomslag for befolkningspolitikken over alt. Den har vært lettere å gjennomføre i byene enn på landsbygda.
I Norge har politiske røster av og til etterlyst en klarere og mer aktiv befolkningspolitikk, ikke minst i tider med lav og synkende fruktbarhet og med en aldrende befolkning. Imidlertid har nok velferdsordninger som sikre reproduktive helsetiltak, svangerskapspermisjon og farspermisjoner, barnetrygd, konstantstøtteordninger og barnehageutbygging hatt befolkningspolitiske konsekvenser. Som vi har sett, ligger fruktbarheten i Norge langt over gjennomsnittet i Europa. Men med god og svært pålitelig befolkningsstatistikk og med lett forståelige modeller for befolkningsfremskrivninger finnes både et teoretisk og empirisk grunnlag for å utforme alternative befolkningspolitiske program.
Tabell 1. Fødsler, død og naturlig tilvekst. Utvalgte land.
Summarisk fødselsrate, dødsrate og naturlig tilvekstrate for et utvalg land, angitt i promille
| Summarisk fødselsrate | Summarisk dødsrate | Naturlig tilvekst | År | |
|---|---|---|---|---|
| Norge | 12,5 | 9,0 | 3,5 | 2007 |
| Sverige | 11,7 | 10,0 | 1,7 | 2007 |
| Danmark | 11,9 | 10,0 | 1,9 | 2008 |
| Finland | 11,2 | 9,2 | 2,0 | 2008 |
| Island | 14,6 | 6,2 | 8,4 | 2007 |
| Frankrike | 12,9 | 8,6 | 4,3 | 2008 |
| Belgia | 11,4 | 9,5 | 1,9 | 2007 |
| Tyskland | 8,3 | 10,1 | -1,8 | 2007 |
| Italia | 9,7 | 9,8 | -0,1 | 2008 |
| Polen | 10,2 | 9,9 | 0,3 | 2007 |
| Ungarn | 9,9 | 13,0 | -3,1 | 2008 |
| Russland | 12,1 | 14,6 | -2,5 | 2008 |
| Tyrkia | 18,1 | 6,4 | 11,7 | 2007 |
| Quatar | 11,9 | 1,3 | 10,6 | 2008 |
| Israel | 21,5 | 5,4 | 16,1 | 2008 |
| Jordan | 32,3 | .. | .. | 2007 |
| India | 22,8 | 7,4 | 15,4 | 2008 |
| Nepal | .. | 4,6 | .. | 2001 |
| Vietnam | 15,6 | 4,5 | 11,1 | 2007 |
| Singapore | 8,6 | 3,7 | 4,9 | 2007 |
| Japan | 8,7 | 9,1 | -0,4 | 2008 |
| Kina | 12,0 | 6,9 | 5,1 | 2007 |
| Australia | 13,8 | 6,5 | 7,3 | 2008 |
| Algerie | 23,0 | .. | .. | 2007 |
| Botswana | 32,0 | 12,4 | 19,6 | 2001 |
| Egypt | 26,5 | 6,1 | 20,4 | 2007 |
| Burkina Faso | 46,7 | 8,9 | 37,8 | 2006 |
| Mosambik | 42,7 | 18,8 | 23,9 | 2001 |
| USA | 14,3 | 8,1 | 6,2 | 2007 |
| Costa Rica | 16,6 | 4,0 | 12,6 | 2008 |
| Mexico | .. | 4,9 | .. | 2007 |
| Uruguay | 14,3 | 10,1 | 4,2 | 2007 |
| Venezuela | 22,4 | 4,3 | 18,1 | 2007 |
| Argentina | 17,8 | 8,0 | 9,8 | 2007 |
Kilde: UN Population and Vital Statistics Report, 2010
Tabell 2. Befolkningsutvikling. Verdensdeler.
| Beregnet middelfolkemengde. Millioner. | Årlig folke- tilvekst i % | Fødselsrate i ‰ | Dødsrate i ‰ | ||||
| 1970 | 1980 | 1990 | 2008 | 2005-10 | 2005-10 | 2005-10 | |
| AFRIKA | 362 | 477 | 642 | 987 | 2,3 | 36 | 12 |
| Øst-Afrika | 108 | 144 | 197 | 311 | 2,6 | 40 | 13 |
| Sentral-Afrika | 40 | 52 | 70 | 123 | 2,6 | 43 | 16 |
| Nord-Afrika | 83 | 107 | 141 | 206 | 1,7 | 24 | 7 |
| Sørlige Afrika | 26 | 32 | 41 | 57 | 1,0 | 23 | 15 |
| Vest-Afrika | 105 | 141 | 194 | 291 | 2,5 | 40 | 14 |
| AMERIKA | 512 | 615 | 724 | 921 | 1,1 | 16 | 7 |
| Nord-Amerika | 226 | 252 | 276 | 345 | 1,0 | 14 | 8 |
| Latin-Amerika | 286 | 363 | 448 | 576 | 1,1 | 19 | 6 |
| ASIA | 2 102 | 2 583 | 3 113 | 4 075 | 1,1 | 19 | 7 |
| Øst-Asia | 987 | 1 176 | 1 336 | 1 547 | 0,6 | 13 | 7 |
| Sør-Sentralasia | 754 | 948 | 1 201 | 1 729 | 1,5 | 24 | 8 |
| Sørøst-Asia | 287 | 360 | 445 | 576 | 1,2 | 19 | 7 |
| Vest-Asia | 74 | 99 | 132 | 224 | 1,9 | 24 | 6 |
| EUROPA | .. | .. | .. | 732 | 0,1 | 10 | 11 |
| OSEANIA | 19 | 22 | 26 | 35 | 1,3 | 17 | 7 |
Tabell 3. Befolkningsutviklingen i verden 1930–2010
| År | Folketall (mill.) | Økning (mill.) | Gjennomsnittlig årlig fødselsrate (promille) | Gjennomsnittlig årlig dødssrate (promille) | Gjennomsnittlig årlig vekstrate (prosent) |
| 1930 | 2000 | ||||
| 516 | 39 | 28 | 1,10 | ||
| 1950 | 2516 | ||||
| 503 | 37 | 19 | 1,81 | ||
| 1960 | 3019 | ||||
| 678 | 35 | 14 | 2,02 | ||
| 1970 | 3697 | ||||
| 747 | 30 | 11 | 1,82 | ||
| 1980 | 4444 | ||||
| 841 | 27 | 10 | 1,73 | ||
| 1990 | 5285 | ||||
| 431 | 25 | 9 | 1,60 | ||
| 1995 | 5716 | ||||
| 354 | 22 | 9 | 1,36 | ||
| 2000 | 6115 | ||||
| 397 | 21 | 9 | 1,26 | ||
| 2005 | 6512 | ||||
| 397 | 20 | 8 | 1,18 | ||
| 2010 | 6909 |
Tabell 4. Folketallet i verden gjennom 10 000 år
| År | Millioner mennesker |
| 8000 f.Kr. | 5 |
| 1000 | 50 |
| 500 | 100 |
| 1 | 200 |
| 1000 e.Kr. | 300 |
| 1300 | 400 |
| 1400 | 350 |
| 1600 | 550 |
| 1700 | 600 |
| 1800 | 900 |
| 1825 | 1000 |
| 1930 | 2000 |
| 1960 | 3000 |
| 1974 | 4000 |
| 1987 | 5000 |
| 1999 | 6000 |
| 2012 ? | 7000 |
De historiske tallene har stor usikkerhet.
Tabell 5. Norge. Forventet gjenstående levetid ved 0, 1, 30, 50 og 70 års alder 1866–2001.
| År. | Alder | ||||
| Menn | 0 | 1 | 30 | 50 | 70 |
| 1866–1870 | 47,3 | 52,0 | 35,7 | 21,4 | 9,4 |
| 1901–1905 | 54,0 | 57,6 | 38,7 | 23,9 | 10,6 |
| 1936–1940 | 64,6 | 66,3 | 41,6 | 24,9 | 10,7 |
| 1956–1960 | 71,3 | 71,9 | 44,6 | 26,2 | 11,4 |
| 1976–1980 | 72,2 | 71,9 | 44,1 | 25,7 | 11,1 |
| 2001 | 76,2 | 75,5 | 47,5 | 28,8 | 12,6 |
| Kvinner | 0 | 1 | 30 | 50 | 70 |
| 1866–1870 | 50,7 | 54,7 | 37,4 | 22,9 | 10,0 |
| 1901–1905 | 56,9 | 59,9 | 40,0 | 25,2 | 11,3 |
| 1936–1940 | 68,3 | 69,6 | 43,8 | 26,4 | 11,3 |
| 1956–1960 | 75,6 | 75,9 | 47,7 | 28,9 | 12,4 |
| 1976–1980 | 78,7 | 78,3 | 49,9 | 30,0 | 13,9 |
| 2001 | 81,5 | 80,8 | 52,2 | 33,0 | 15,8 |
Merk hvordan den store nedgangen i spedbarnsdødelighet (døde før fylte ett år) slår ut i forventet livslengde. Overdødeligheten for menn i forhold til kvinner er tydelig.
Tabell 6. Gjennomsnittlig levealder i utvalgte land.
| Land | Gjennomsnittlig levealder |
| Norge | 78,5 |
| Sverige | 79,7 |
| Finland | 77,6 |
| Danmark | 76,2 |
| Østerrike | 78,1 |
| Italia | 78,5 |
| Japan | 81,0 |
| Polen | 73,3 |
| Russland | 66,1 |
| Mexico | 72,6 |
| Venezuela | 72,9 |
| Ukraina | 68,1 |
| Paraguay | 70,1 |
| Kina | 70,5 |
| Tunisia | 70,2 |
| Indonesia | 66,2 |
| Egypt | 67,3 |
| Pakistan | 60,0 |
| Nigeria | 51,7 |
| Uganda | 44,0 |
| Zambia | 41,4 |
| Mosambik | 39,3 |
Tabellen viser gjennomsnitt for menn og kvinner. Levealderen er gjennomgående 4–6 år lenger for kvinner enn for menn.
Tabell 7. Aldersspesifikke fruktbarhetsrater (antall fødte per 1000 kvinner i forskjellige aldersklasser) og samlet fruktbarhetstall (SFT), Norge og Mexico.
| År | Alder | SFT | ||||||
| 15–19 | 20–24 | 25–29 | 30–34 | 35–39 | 40–44 | 45–49 | ||
| Norge | ||||||||
| Gj.snitt 1961–65 | 37,9 | 178,0 | 177,3 | 112,7 | 58,1 | 18,7 | 1,3 | 2,94 |
| 1991 | 16,7 | 89,7 | 140,3 | 98,3 | 34,3 | 5,1 | 0,2 | 1,92 |
| 2002 | 10,1 | 59,5 | 121,0 | 109,3 | 44,1 | 7,7 | 0,2 | 1,75 |
| Mexico | ||||||||
| 1985 | 90 | 224 | 217 | 160 | 110 | 48 | 13 | 4,3 |
| Gj.snitt 1995–2000 | 85 | 172 | 166 | 124 | 71 | 27 | 7 | 2,8 |
Det samlede fruktbarhetstallet SFT, eng. TFR, 'total fertility rate' angir det gjennomsnittlige antall levendefødte barn som under gjeldende fruktbarhetsforhold vil bli født av en kvinne som gjennomlever hele den fruktbare perioden.
Tabell 8. Samlet fruktbarhetstall, SFT (antall fødsler per kvinne). Norge 1899–2002.
| År | SFT |
| 1899–1900 | 4,4 |
| 1910–1911 | 3,6 |
| 1920–1921 | 3,5 |
| 1932–1935 | 1,9 |
| 1941–1945 | 2,2 |
| 1951–1955 | 2,6 |
| 1961–1965 | 2,9 |
| 1966–1970 | 2,7 |
| 1971–1975 | 2,24 |
| 1976–1980 | 1,77 |
| 1981–1985 | 1,68 |
| 1986–1990 | 1,82 |
| 1991–1995 | 1,88 |
| 1996–2000 | 1,85 |
| 2001 | 1,78 |
| 2002 | 1,75 |
Tabell 9. Samlet fruktbarhetstall, SFT (antall fødsler per kvinne) i et utvalg land, ca. 2005-2010.
| Land | SFT |
| Danmark | 1,84 |
| Finland | 1,83 |
| Island | 2,10 |
| Sverige | 1,87 |
| Bulgaria | 1,40 |
| Hellas | 1,38 |
| Irland | 1,96 |
| Nederland | 1,74 |
| Polen | 1,27 |
| Russland | 1,37 |
| Spania | 1,43 |
| Tyskland | 1,32 |
| Østerrike | 1,38 |
| Mongolia | 2,02 |
| Egypt | 2,89 |
| Canada | 1,57 |
| USA | 2,09 |
| Mexico | 2,21 |
| Japan | 1,27 |
| Kina | 1,77 |
| Thailand | 1,81 |
| Brasil | 1,90 |
| Chile | 1,94 |
| Ecuador | 2,58 |
| Malaysia | 2,58 |
| Indonesia | 2,19 |
| Bangladesh | 2,36 |
| Botswana | 2,90 |
| Pakistan | 4,00 |
| Nigeria | 5,32 |
| Mosambik | 5,11 |
| Angola | 5,79 |
Tabell 10. Befolkningen i Norge, fødeland og foreldrebakgrunn (1.1. 2003).
| Fødeland | ||
| Norge | Utlandet | |
| To utenlandske foreldre | 55 500 | 277 300 |
| En norskfødt og en utenlandsk forelder | 162 000 | 24 900 |
| To norskfødte foreldre | 4 000 900 | 31 700 |
Kilde: Human Development Report 2002.
Tabell 11. Befolkningsandel (%) under 15 år og 65 år og eldre i noen land. 2000.
| Land | Under 15 år | 65 år og over |
| Norge | 19,8 | 15,4 |
| Sverige | 18,2 | 17,4 |
| USA | 21,7 | 12,3 |
| Japan | 14,7 | 17,2 |
| Tyskland | 15,5 | 16,4 |
| Italia | 14,3 | 18,1 |
| Ungarn | 16,9 | 14,6 |
| Russland | 18,0 | 12,5 |
| Chile | 28,5 | 7,2 |
| Mexico | 33,1 | 4,7 |
| Thailand | 26,7 | 5,2 |
| Tyrkia | 30,0 | 5,8 |
| Tunisia | 29,7 | 5,9 |
| Egypt | 35,4 | 4,1 |
| Bolivia | 39,6 | 4,0 |
| India | 33,5 | 5,0 |
| Kenya | 43,5 | 2,8 |
| Etiopia | 45,2 | 3,0 |
Kilde: Human Development Report 2002.