Blåsyre, eller hydrogencyanid, HCN, er i helt ren tilstand en vannklar, lettflytende, meget flyktig og svært giftig væske med frysepunkt −13,4 °C og kokepunkt 25,6 °C. Både i sterk fortynning og i gassform lukter syren av bitre mandler. Fordi mange er lite ømfintlige overfor denne lukten, er den uegnet som middel til å registrere forekomst av blåsyre. Blåsyregass er lettere enn luft og er tross stor giftighet uegnet som krigsgass. Antent i luft brenner blåsyre med rødfiolett farge, men i blanding med luft er den eksplosiv i området 6–40 volumprosent blåsyre.
Syren blander seg med vann i alle forhold, og den vandige løsning har meget svak syrekarakter. Løselige cyanider, f.eks. kaliumcyanid, KCN, vil følgelig protolysere i vann og gi blåsyre. Selv reaksjon med luftens karbondioksid er tilstrekkelig for frigjøring av blåsyre. Både i fast og i løst tilstand lukter derfor cyanidene av blåsyre. (Se cyanider.) Tilsetning av sterk syre til cyanidløsninger vil gi store mengder blåsyregass. Strenge krav stilles til håndtering og lagring av cyanider.
Forekomst
I fri tilstand dannes blåsyre i visse tropiske planter. I bundet form foreligger den i glykosidet amygdalin i kjernene til bitre mandler og i mange steinfruktkjerner, f.eks. aprikoser, kirsebær, plommer og ferskener. I sigarettrøk er det også påvist blåsyre. Dessuten er den påvist i det intergalaktiske rom.
Fremstilling
Teknisk fremstilles blåsyre ved oksidasjon av en blanding av metan, CH4, og ammoniakk, NH3, sammen med luft og en katalysator f.eks. i form av et nett av platina ved 1000–2000 °C: 2CH4 + 2NH3 + 3O2 = 2HCN + 6H2O. Nyere metoder går ut på å omsette ammoniakk direkte med kullpulver ved 1250 °C.
Bruk
I gasstilstand blir blåsyre brukt til å utrydde skadeinsekter på planter og annet utøy, bl.a. ved «gassing» av lukkede rom. Syren har i de senere år fått særlig stor betydning for den organisk-kjemiske industri, bl.a. for fremstilling av acrylnitril ut fra acetylen og blåsyre og dermed for fremstillingen av en hel rekke viktige kunststoffer som perbunan og nitrilkautsjuk og fremfor alt for fremstilling av syntetiske polyacrylfibere, f.eks. dralon, orlon, acrilan, courtelle og vinyon.
Under den annen verdenskrig ble blåsyregass i enkelte konsentrasjonsleire fremstilt ved reaksjon mellom syre og cyanid (gasskammer) og brukt til masseutryddelse. I dag gis blåsyre intravenøst ved fullbyrdelse av dødsdommer i enkelte land.
På grunn av giftigheten har det blitt rettet oppmerksomhet i mange land mot tidligere cyanidholdige deponier, f.eks. i forbindelse med gassverk.
Destruksjon av blåsyre og cyanider kan skje gjennom kjemisk binding i meget stabile forbindelser, f.eks. som komplekset [Fe(CN)6]3- (berlinerblått) eller ved oksidasjon til cyanat, OCN-, med etterfølgende termisk spalting til ammoniakk og karbondioksid.
Historikk
Blåsyre ble oppdaget av den svenske kjemiker C. W. Scheele i 1782 og senere inngående undersøkt av franskmennene C.-L. Berthollet 1787 og L.-J. Gay-Lussac 1815. Scheele døde selv av blåsyreforgiftning i 1786 da en flaske ble knust for ham, så han pustet inn dampen.
Blåsyreforgiftning
Både i gassform, flytende tilstand og løst som syre eller i likevekt med løste cyanider, er blåsyre en svært sterk og meget hurtig virkende gift. Allerede i løpet av noen få sekunder kan en litt større mengde blåsyre fremkalle døden. Forgiftningen kan skje gjennom åndedrettsorganene, ved berøring med huden eller gjennom fordøyelsessystemet. Den dødelige dosen oppgis til 60 mg og den maksimale tillatte arbeidsplasskonsentrasjon er 5 mg/m3 luft. Giftvirkningen skyldes at blåsyren hindrer at oksygen i blodet kan utnyttes av kroppens celler, og det inntrer da rask kvelning, først med angstfølelse, svimmelhet, hodepine, hurtig puls, kvalme og blodskutte øyne, siden med brekninger, pustebesvær, bevisstløshet, opphør av åndedrettet, hurtig og svekket hjerteslag (cyanidforgiftning).
Ved forgiftning med mindre doser kan det bli tid til behandling med kunstig åndedrett, inhalasjon av oksygen og amylnitritt, injeksjon av motmiddel (mest brukt er kobolt-EDTA (Kelocyanor) og natriumtiosulfat) og skylling av magesekken med kaliumpermanganat eller koksaltløsning.