Douglasgran, også kalt P. taxifolia, art i furufamilien. Viktigste bartre i skogene ved stillehavskysten i Nord-Amerika. Dekkskjellene i konglene er treflikede og tydelig lengre enn kongleskjellene. Nålene er spisse og sitter på et tappformet nålefeste. Lavlandsformen, som ofte regnes for å være en underart, P. menziesiissp.mucronataeller P. menziesiissp.viridis,kan bli 80–90 m høy og med stammetverrsnitt på 3–4 m. Den vokser hurtig, har rett utstående grener, friskt grønne nåler uten voksbelegg og tiltrykte dekkskjell. Fjellformen, P. menziesiissp.glauca,er langt mindre og vokser langsommere. Den har mer opprette grener, blågrønne nåler med voksbelegg og sprikende dekkskjell. Begge former er hardføre og tåler klimaet i Norge, særlig på Sørlandet og Vestlandet.
Douglasgran ble først innført til Europa som prydtre, men har i noen land også blitt et viktig skogstre. I Norge finnes mindre plantefelt langs kysten av Vest-Norge nord til Nordland, mest iforsøkssammenheng. De eldste kjente trærne er plantet i 1870-årene. Arten er også plantet sompark- og hagetre på Østlandet og Sørlandet. På gunstige lokaliteter gir arten spiredyktige frø, og det er sporadisk gjort funn av forvillede enkeltindivider.
Ved stillehavskysten gir treet store, feilfrie dimensjoner. Meget vanlig brukt i bygningsindustrien og importeres også til Norge, kanskje først og fremst som konstruksjons-kryssfinér. Fargen minner om gran, densitet ved 15 % fuktighet 0,52 g/cm3. Styrkeegenskapene er omtrent som for vanlig furu, likeså krympingsforholdene. Douglasvirket er ganske holdbart i uteklima, men har lett for å få overflatesprekker. I internasjonal handel går treslaget ofte under betegnelsen Oregon pine.
Anbefalte lenker